Konserter

Molde i gang 2016 – og Nate Wooley vant

MOLDEJAZZ, MANDAG 18.7.2016: Så er vi i gang igjen. Storgata fylles opp, skrålet fra Alexandraparken er på plass, måkene skriker og utover i uka er det meldt solskinn på YR.no. Noen påstår at det skal bli godt over 25 ºC, men det tror vi ikke – i hvert fall ikke før vi får se det.

Etter at kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har åpnet festivalen med å sammenlikne jazz og politikk – politikk er som jazz og jazz er som politkk, sier han – tenker vi som så mange ganger før. Hvor mange ganger skal vi måtte høre på slike dårlige metaforer fra folk som ikke har tenkt en tanke rundt hva slags kunstform musikk – og improvisert musikk spesielt – er. Spesielt når taleskrivinga er overlatt til et departementsbyråkrati som ikke har peiling!

Men nå kan vi endelig senke skuldrene og gå i gang med  det egentlige oppdraget: Å lytte til god musikk og formidle inntrykkene til deg som leser dette.

Ola Kvernberg Mechanical Fair
Åpningskonserten i Bjørnsonsalen er som tradisjon gitt til den som har fått oppdraget som Artist-in-Residence (AiR). Siden frænaværingen Ola Kvernberg er årets AiR er det ham vi får på scenen denne åpningskvelden. I fjor ga han ut plata «Mechanical Fair». Dette er et verk han opprinnelig skrev for prisvinnerkonserten i Kongsberg, framført i 2013, i kvintettformat. Til plata utvidet han med flere musikere, bl.a. fem strykere fra Trondheimsolistene. Til åpningskonserten for årets Moldejazz har han utviklet og skrevet om verket for det han har omtalt som den «ultimate versjonen» av verket. Seinere i uka vil han gi ytterligere seks konserter – blant disse vil for første gang en AiR ved Moldejazz spille i Alexandraparken.

Men før det er det utdelingen av årets JazZtipendiat. Årets pris – og dermed neste års prisvinnerkonsert med Trondheim jazzorkester (TJO) – gikk til pianisten Espen Berg. Vi kjenner ham bl.a. fra hans egen trio, fra trioen Listen, og fra andre settinger, stort sett innenfor kammermusikalske rammer. Han har noen svært ambisiøse planer, sier han. Ett av siktemålet hans er å «skitne til det perfeksjonistiske ved TJO». Vi gleder oss allerede til å høre – i 2017 – hva han får til med et stort TJO-ensemble. Men nå er det tilbake til 2016.

Fo nå er det tid for Ola Kvernberg og hans «Mechanical Fair». Med en video-backdrop av tannhjul og andre roterende motordeler, får jeg en klar «steam-punk»-følelse, og dermed hensatt til alternativ fortid på slutten av 1800-tallet der det vi kaller moderne teknologi er utviklet, men basert på damp-teknologi, i stedet for elektrisk energi.

I alt teller jeg opp 24 musikere på scenen. Inkludert i dette er det i alt 17 feler på scenen, inkludert Olas to. Norgesrekord under en jazzkonsert? Trondheimssolistene, under ledelse av Johannes Rusten, stilte med en bass, tre cello, tre bratsjer og åtte fioliner.

I tillegg ni mer velkjente ansikter, for oss som følger med i norsk jazzliv. I tillegg til Kvernberg på fiolin, bratsj og mandolin, har vi fra venstre, Anja Lauvdal på klaver og trøorgel, Ole Morten Vågan på bass, Erik Nylander på trommer, Eirik Hegdal på saksofoner, Kirsti Huke på vokal, harpe og perk., Kristoffer Lo  på tuba og flugabone, samt Even Helte Hermansen og Petter Vågan på gitarer og dobro (PV).

Hvor skal dette ende, tenker vi. Men Kvernberg har tenkt stort. Kjempestort. Til tider kanskje for stort.

Vi blir presentert for musikken fra plata, organisert i to kontinuerlige akter, og en liten «finale». Men altså i nye versjoner. Vi hører filmmusikalske sekvenser etter amerikansk Hollywood/Broadway-tradisjon, svinger innom George Martins strykearrangmenter for Beatles.

Dette drar over i et duospill mellom Lauvdal og Ola som svir i øra! Men så svinger han ut i Hardangerfjorden med Edvard Grieg og drar et strykearrangement som er så nasjonalromantisk at det nesten blir i søtligste laget. Men derfra og ut sitter virkelig stoffet.

Vi får versjoner av bl.a. «Alarums & Excursions», «Penrose Walk», «Metamechanics», m.m. før de avslutter med «Harlot’s House». Etter iherdig trampeklapp fra publikum kommer bandet inn på scenen igjen, «vi tek en te’!», sier Ola Kvernberg, før de drar i gang med filmmusikken «Jag etter vind».

Lizz Wright strålte … igjen
Vi skynder oss opp til Gørvelplassen og Teatret Vårt for å høre Lizz Wright. Hennes band består av Martin Kolarides på gitar, Nicholas D’Amato på fretless femstrengs- og firestrengs fretta el-bass, David Cook på klaver og Hammond B3 og Louis Newsom på trommer. Forbausende lite av musikken vi hører er fra hennes nyeste plate «Freedom & Surrender», tidligere anmeldt her på salt peanuts*.

Wright starter med Neil Youngs «Old Man» – bare for virkelig å sette standarden. Fytti h….! Gitaristen Kolarides spiller helt fantastisk, jeg har aldri hørt om fyren før, men dette spellet vil jeg oppleve mer. De drar videre med «Blue Rose», før Kolarides drar igang med en elektrisk intro til «Somewhere Down the Mystic» – another kind of angel called…

Deretter fulgte de opp med ei helt ny låt – som vil bli spilt inn på en ny plate våren 2017. «Don’t tell me to stop».Her fikk vi høre et ordentlig drivende Hammond B3-spill av Dave Cook. Etterhvert fikk vi også selvfølgelig høre Lizz Wright som den gospel-sangerinna hun er, med «Walk with me Lord».

Etter en time med Lizz Wright måtte vi ta en pause før vi skulle opp et nivå på Plassen til lokalet Storyville. I år har de snudd lokalet, slik at scenen står på den ene langveggen – et løsning de har brukt tidligere år. Vi håper at denne løsningen nå blir permanent, da det skaper en nærhet mellom scene og publikum som er strålende. Dette i motsetning til den gamle løsningen, med scenen for enden av en lang mørk tunnell.

Nate Wooley kom, så … og vant
Hva er sjansen for at du blir en amerikansk jazztrompeter i stjerneklasse når du er vokst opp i en liten by med 2000 innbyggere i skogene i Oregon?

Ikke stor, sier du? Vel, Nate Wooley har greid det. Riktignok hadde han en tømmerarbeidende jazz-far, og dessuten flyttet han til New York i 2001. Men allikevel!

I fjor slapp han plata «(Dance to) The Early Music» på det portugisiske plateselskapet for ny moderne jazz, Clean Feed, etter en serie andre høydepunkt i sin karriere. I dag er han veletablert som trompeter og bandleder innenfor amerikansk frilynt post-bop.

Hans bruk av såkalte «extended» teknikker er særegen, samtidig som han kombinerer det med en spillestil med klare tråder tilbake i den amerikanske trompetlitteraturen. Og vi får det rikelig demonstrert i dag.

Til Storyville på Plassen, kom Nate Wooley Quintet (bildet) på slutten av en lengre europeisk turne, i dag – tirsdag – tidlige reiste bandet tilbake til New York. Men før de dro leverte de en konsert i dette lokalet som definitivt vil være ett av høydepunktene under årets festival.

På den nevnte plata spiller kvintetten, med bandleder Nate Wooley, Josh Sinton på bassklarinett, Matt Moran på vibrafon, Eivind Opsvik på bass og Harris Eisenstadt på trommer, komposisjoner av Wynton Marsalis – denne New Orleans-trompeteren som har gjort det til sin livsoppgave å redde den afro-amerikanske jazzen fra frijazzens uhyrligheter gjennom kulturinstitusjonen Lincoln Centre.

Det er derfor et paradoks at Nate Wooley – som eksponent for det unge jazzmiljøet som vokste ut av loft-scena i New York. Scena rundt bl.a. Knitting Factory og Sam Rivers RivBea Studios. Navn som William Parker, John Zorn, Matthew Shipp, etc. ligger langt unna estetikken til Wynton Marsalis.

Men fytti heljeroa som det funker.

De starter med «Skain’s Domain», før de drar over i «All Wee Folks». Matt Moran viser at han er en eminent vibrafonist i en helt annen tradisjon enn Gary Burton. Røft, løst og ledig. Vakkert. Han kjører delay’et på vibrafonene helt på topp og lar instrumentet synge.

De fortsetter meden av Wolleys egne låter, ei låt som var inspirert av lesingen av Jacques Derridas bok Politics of Friendship. Hans venninne – etter at hun hadde hørt den – ga låta den mer prosaiske tittelen «Plow».

Det fortsatte med «Shanda Lea» og «Eunice», en honnør til to kvinner som var viktige i hans liv – blant annet barnevakta Eunice. Vi får en kontrapunktisk og pointillistisk duo mellom bassklarinetten til Sinton og trompeten til Wooley.

De fortsetter med Wynton Marsalis’ «Delfayo’s Dilemma» – skrevet for Wyntons trombonespillende lillebror. Strålende! De avslutter konserten med «Hesitation» – først i Marsalis’ versjon og så i Wooleys eget arrangement.

Med ekstranummeret «The Heaviness» trakk vi oss mette ut av lokalet.

God tur hjem. Ses snart!

I dag tar vi en tidlig kveld. God natt – og snakkes i morgen tirsdag!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Thor Egil Leirtrø