Konserter

Moldejazz er igang

MOLDEJAZZ, DAG 1, MANDAG 17. JULI 2017: Så er salt peanuts* på plass i Molde igjen. For femtisjuende gang er det tid for jazzfestival i denne lille byen som en tidligere midtstopper på byens fotballag — det skal sies at han er fra Kristiansund — karakteriserte Molde som ille nok i femtien uker i året. Den femtiandre uka var det enda verre, mente han.

For oss andre som liker jazz og andre saker, er det den femtiandre uka som gjør Molde levende. Det er den uka i året vi liker å være her. Også i år er salt peanuts* solid til stede. Både redaktøren og daglig leder er på plass. Det blir tung belastning på Storgatas veidekke av slikt.

I år samarbeider salt peanuts* med den redaksjonelt uavhengige festivalavisa fireflate.no under Moldejazz. salt peanuts*s medarbeidere i Molde arbeider også for festivalavisa under festivalen – og noen av fireflates skribenter bidrar til salt penuts*. Derfor vil du også finne flere nye navn på salt peanuts* denne uken. Men sjekk også festivalavisen fireflate sine hjemmesider.

Festivalen ble startet med brask og bram i går, og selv om de værgudene som regjerer på det norske vestlandet nok ikke er så glade i jazzfestivaler, og tilgodeså starten av festivaluka med regn og mørke skyer, så var det godt besatt på de første konsertene.

I år starter vi med fjorårets vinner av Jazz-talent-prisen, Natalie Sandtorv. Sandtorv er fra Ålesund, men har i flere år vært bosatt i København. Denne konserten var satt opp i Storyville, et lokale som dessverre overhodet ikke passet prosjektet. Prosjektet har hun kalt «Freedom Nation» og tekstene og video-backdropet er et rop om frihet og selvbestemmelse. Slik sett gir det klare assosiasjoner tilbake til de radikale frihetsprosjektene på 1960- og 1970-tallet. Kanskje først og fremst Max Roach og Abbey Lincoln sitt «Freedom Now!»-prosjekt.

Med Lars Greve på saksofon, Mathias Holm og Liz Kosack på synth, Dan Peter Sundland på bass, og Ole Mofjell på trommer, samt Mads Faste Liang Nilsen på videoprojeksjon var det et rocka og medrivende prosjekt.

Bandet beveger seg mellom alt fra hardcore, gjennom legato partier med mye orientalske og sørøst-europeiske vokaltradisjonelle krumspring. Det strekker seg sågar til Fela Kuti-inspirert neo soul.

Det eksisterer en stor rikdom i det musikalske, og vel så mye i det tekstlige, men der på den andre siden av spekteret: nemlig finnes det en rikdom i tekstenes minimalisme. Ofte er det ganske enkle strofer som repeteres, men med forskjellig trykk og i forskjellig musikalsk lys.

Det er synd at både det store og romkrevende lydbildet og video-framvisningen blir undergravet av lokalets tranghet. Det blir vanskelig å følge med på det visuelle som skjer, om man ikke er blant de ytterst få som sitter tett på lokalets midtakse. Ute på vingene er det vanskelig å få med seg alt sammen. I tillegg blir lyden trengt sammen i det lille rommet, noe som medfører at i enkelte deler forsvinner all dynamikk. Så karakter A til konsertens musikalske innhold, C- til organiseringen.

Tradisjonen tro åpnet årets Artist-in-Residence Moldejazz 2017 i Bjørnsonsalen. I år er det den amerikanske pianisten Vijay Iyer som er residerende artist. Og da er det selvsagt at han skulle gjøre denne konserten. Han hadde valgt å gjøre sitt prosjekt «Holding it Down: The Veterans’ Dreams». Det ble et heftig og følelsessterkt møte med historiene etter det Iyer omtalte som veteranene fra «the post-911 wars» — de amerikanske militærveteranene etter krigene i Irak og Afganistan.

Vijay Iyer introduserer verket med at det først og fremst skal handle om kjærlighet, om familie, om empati og om å bry seg om hverandre. Og ja, helt innerst inne gjør det det. Men for å komme til denne innerste kjernen, må man skrelle av mange lag på løken. Og når du skreller en løk renner lett tårene.

Slik er det også her. Men det er ikke på grunn av at luktstoffer fester seg til olfaktoriske reseptorer i nesa, men fordi stoffet er tøft å takle, det er sterke og belastende historier som blir fortalt. Poeten Maurice Decaul – som selv er veteran fra Irak – har skrevet mange av tekstene om krigserfaringer og veteranskjebner. “Today he died for the first time. … Before I went to Iraq, I died!»

Så kommer vi til det innledende spørsmålet: Kan det bli god musikk av veteraners mareritt og post-traumatiske syndrom? Og ja, det kan det. Hvor utrolig det enn høres ut. For rapperen Mike Ladd, Okkyung Lee på cello, Liberty Ellman på gitar, Kassa Overall på trommer, sammen med Decaul, Latasha Diggs og Guillermo E. Brown.

Sistnevnte har her en helt annen rolle enn den jeg er vant med å oppleve ham med. Jeg kjenner ham som trommis, bl.a. for en halv mannsalder siden med den avdøde tenorsaksofonisten David S. Ware. Her bidrar han som vokalist, rapper og med lydmanipulerende elektronikk. Mot slutten griper han likevel etter stikkene og drar i gang et parallelt spill på gulv-tom-tommene til Overall. Endelig falt verden på plass.

Da Afganistan-veteranen Lynn Hill er hjemme med nært forestående fødsel, ble prosjektet Holding it Down noe barbert. For i stedet for å lage reserveløsninger for hennes bidrag på plata, valgte Iyer og Ladd å legge til noen bidrag fra Mike Ladds prosjekt «Blood, Black and Blue» – om afroamerikanske tjenestemenns rolle og erfaringer i amerikansk politi.

Til disse delene av konserten ble de tidligere nevnte musikere supplert med vokalisten Imani Uzuri og laptop-artisten HPrizm. Uzuri har et spektrum i stemmeuttrykk som gjør at hun kan låte som den heftigste rap-artisten, men så kan hun deretter legge opp et løp som gir meg klare assosiasjoner til Mahalia Jackson.

Det er sterkt, stygt, rasende – og vakkert. På en sær måte. Vijay Iyer er en gudbenådet pianist og komponist, og viser det her. Men som bandleder holder han seg selv som solist i bakgrunnen, her er det stoffets innhold og tekstene som er det sentrale.

Velger du den røde eller den blå pillen?
Til Fireflate i fjor sa Espen Berg at hans mål er å velge musikere som kan skitne til den perfeksjonistiske tilnærmingen han selv har når han komponerer. Når han nå kvitterer JazZtipendiatet med bestillingsverket «MAETRIX» sammen med Trondheim Jazzorkester, er man nødt til å ta stilling til hvilke ører man vil lytte med, hvilken pille man vil ta.

Espen Berg har flere steder uttalt at han ser på seg selv om en systematiker, så vel som en spontan og gehørsorientert improvisatør, blant annet i en liten videosnutt gjort rett etter kåringen av årets JazZstipendiat i fjor, og i programomtalen kan en lese at:

«Disse to egenskapene vil han kombinere til fulle i sitt nye verk MAETRIX. I følge Espen vil verket fenge både den som velger å flyte avgårde med den melodiøse overflaten, og for de som heller vil dykke ned i det sammenvevde og detaljerte underlaget.»

Det er med andre ord så vitterlig avgjørende hvilken pille man tar.

Undertegnede sitter igjen med et sammensurium av et inntrykk fra kveldens halvannen times lange konsert. Mannen som er kjent for «sine gedigne ører» har skrevet et verk for musikere som «teller som bare det…det er mye brøkregning her» (Midtnorsk jazzsenters leder Willadsen i konferansiergjerningen).

Flyt og dykk er her to sider av samme sak, for det er som å bli tatt av strømmen, å hoppe i dette urolige, dog strukturerte vannet. Det som har materialisert seg på scenen er et svært så finstemt instrument av et ensemble, hvor lite er overlatt tilfeldighetene.

Her får vi servert de utroligste samspillkunster og vanvittige soloer. Eksemplifisert blant annet ved Tomas Järmyrs vanvittige trommekor, for ikke å snakke om de mange sømløse overgangene, ofte bestående av en lavmælt, men intens blåsebande alliert med vibb og fele. Noe som også utmerket seg var et klappekor av polyrytmisk herlighet som tok konserten til nye høyder.

Som tittelen insinuerer er metriske fenomen og filmen Matrix to av inspirasjonskildene for verket. På Festivalakademiet (en slags jazztalk under festivalen) tidligere på dagen fortalte Espen at hovedtemaet for verket er inspirert av historien fra Matrix, hvor hovedkarakteren Neo blir presentert for en etablert virkelighet som deretter viser seg å være falsk. Berg mener at dette er overførbart til mye musikk og lytteteknikk, og at man med fordel kan forsøke å lytte fra forskjellige perspektiver for å gi musikken ny mening.

At han bruker flere komposisjoner fra Espen Berg trio er derfor ingen overraskelse. Radbrekkende (for å bruke hans egne ord) versjoner av både en låt om pi og en låt om 13, som begge er låter fra trio-arbeidet. Disse utgjorde ca. en time av konserten, og påfølgende var 40 minutter langt.

Både egalitet, maksimalisme, kontroll, fingerspitzgefühl, men også noe langtrukkenhet preget denne konsertopplevelsen for undertegnede, men en ting er sikkert: årets avduking av JazZstipendiat-verket vil ikke gå upåaktet hen.

Som en lite postskriptum gir redaksjonen Espen Berg kudos for å steppe inn på kort varsel ved festivalåpningen, og for så treffende å beskrive stemninga med et lite solo piano-strekk i Alexandra-teltet på en regnfull julidag.

I september er han for øvrig aktuell med plateutgivelse på det japanske labelet Blue Gleam, med Espen Berg Trio. Den samme musikken blir sluppet i Norge i mars.

Tekst: Johan Hauknes (Vijay Iyer, Natalie Sandtorv)
Tekst: Solgunn Brunvoll (Natalie Sandtorv)
Tekst: Karoline Albrigtsen (Espen Berg)
Foto: Camilla I. Røsbak