Konserter

Mono og svensk debut

JAZZCUP, KØBENHAVN, 14. og 15. desember 2018: Det nærmer seg jul, og det blir egentlig vanskeligere og vanskeligere for det jazzhungrige publikum å sette av tid til å høre livemusikk mellom alt maset førjulen medfører.

Men ikke så med publikum som er ute etter kvalitetsjazz på ettermiddagene i «kongens by».

Fredag ettermiddag kunne man roe ned for julestresset med to vanvittig gode sett med trioen MONO i JazzCup. MONO er trekløveret Simon Toldam (piano) (hovedbildet), Anders «AC» Christensen (bass) og Peter Bruun (trommer), og deres spesialdistanse er å gjøre sine versjoner av pianisten Thelonious Monks komposisjoner.

Simon Toldam er en musiker som har gått litt sine egne veier i den danske jazzen. Vi hørte han vel egentlig første gang med bandet Sekten og deres innspilling «Annars âr Det Tyst», fra 2005. Etter det har han spilt i en rekke forskjellige sammenhenger, blant annet i trommeslageren Han Benninks trio, med bandet Stork og med sin egen trio, sammen med bassisten Nils Davidsen og trommeslageren Knut Finsrud.

Bassist Anders «AC» Christensen er en av de absolutt mest brukte bassistene i Danmark de senere årene, og han er selve kameleonen i den danske jazzen, som man kan sette i nesten hvilken som helst sammenheng, og han leverer strålende spill. Trommeslageren Peter Bruun har vi også hørt i en rekke sammenhenger. Han er en kreativ og original trommeslager, som spiller på sin helt egen måte, ikke så veldig fjernt fra for eksempel Jon Christensen i hans velmaktsdager.

Sammen er de tre bandet MONO, som altså, tolker Thelonious Monks musikk på sin helt egen måte. Mange hadde kanskje tenkt at dette ble en litt slapp utgave av Monks musikk, en musiker og komponist som har blitt hyllet tidligere blant annet gjennom den strålende pianisten Jan Kaspersens musikk. Men bortsett fra temaene og enkelte deler i improvisasjonene, er dette MONOs egen musikk. Toldam er en ettertenksom pianist, som bruker tid til å utforme sine solier, som hele veien er interessante og spennende. Han har sitt eget tonespråk, som har flere av de viktige pianistene som grunnstamme, og innimellom kunne man kanskje fornemme litt Bill Evans i det han gjør. Ikke minst i stemningene han skaper.

Og sammen med «AC»s klare og tydelige bass-spill og Bruuns løse og fine trommespill, blir dette nydelig musikk med energi, selv om de ikke «roper og skriker» i fremførelsene.

En fantastisk ettermiddag i JazzCup.

 

Lørdagen var det duket for noe man mer eller mindre kan kalle en debut. Den svenske trompeteren Tobias Wiklund (bildet over) har satt sammen et band som er klare med plate på Stunt Records i januar. Han er bosatt mesteparten av tiden i København. Vi har hørt han flere ganger med blant annet trommeslageren Snorre Kirk, men også i andre sammenhenger hvor han har satt klare spor etter seg, både som en mer «tradisjonell» trompeter eller kornettist, som i friere sammenhenger.

Lørdag var han på plass med sin nye kvartett, bestående av Simon Toldam på piano, Lasse Mørck på bass, og Kresten Osgood på trommer. Egentlig er det svenske Daniel Fredriksson som er trommeslager i kvartetten, men denne gangen satt Osgood inne som vikar. En vikar som passet perfekt inn i sammenhengen.

Tobias Wiklund er en trompeter (eller skal man kalle han kornettist?) som har Louis Armstrong som sitt store idol. Men ikke mer enn at han skaper sin egen musikk som ligger et godt stykke fra «Satchmo», både i stil og framføring. Men et godt bevis på nærheten til Armstrong fikk vi, spesielt i siste nummer før pause, da han i en duo med Mørck gjorde Armstrongs «Song of the Whiper», ettermiddagens absolutte høydepunkt. Man kunne kanskje tenkt seg at hvis Armstrong hadde vært en ung trompeter i dag, så ville han ha spilt slik Wiklund gjør (?). Han har et stort register å spille på, hans teknikk er sterkt utviklet, og hans fremføringer står til «laud». I tillegg skriver han fine komposisjoner, som de andre musikerne, mer enn gjerne, er med på å utvikle videre.

Og bandmedlemmene er av aller «ypperste» merke. Simon Toldam har vi beskrevet lenger opp, som en nyskaper av Thelonious Monks musikk, og mange skulle kanskje tenke at han ikke ville fungere like bra her, som sidemann i et litt mer tradisjonelt landskap, men der tar man grundig feil. Hele veien leverer han fint komp til Wiklund, og i soliene er han nesten ut av denne verden. Jeg husker når Keith Jarrett var på sitt beste, som for eksempel på soloplatene fra «Köln Concert» og noen få år framover, da han hadde en helt egen evne til å sette sammen toner som rørte oss langt inn i sjelen. Litt på samme måte har jeg det med Toldam. Ikke at han ligner på Jarrett, men hans evne til å velge akkurat de rett tonene i sine improvisasjoner, fascinerer meg.

Og bak står den relativt unge bassisten Lasse Mørck, som de senere årene har utviklet seg til en av mange fremragende bassister i Danmark. Hør bare på hans siste plate «The Aztec Creation Myth Suite» (anmeldt HER) eller hans debut, «Imaging Places I’ve Never Been» (anmeldt HER). Han har en tone som på mange måter kan trekkes tilbake til Charles Mingus eller Charlie Haden, og hans solospill er strålende og helt på plass.

Og bak trommene, den allestedsværende Kresten Osgood. Denne ettermiddagen var han i storform, og leverte og kommenterte de andres spill på en fin måte.

Til sammen ble dette nok en strålende ettermiddag i JazzCup. Det var bare så synd at ikke flere kjente sin besøkelsestid denne fredagen, og særlig, lørdagen.

Tekst og foto: Jan Granlie