BUSHMAN’S REVENGE, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 21. SEPTEMBER 2016: Rett fra en glitrende USA-turne kommer bandet som angir buskmannens hevn hjem til sine egne. Før de igjen vender nesen tilbake til USA, til Texas, for å vise enkelte amerikanske presidentkandidater at det tross alt er en verden utenfor midt-Vestens kjerneområde.
Anmeldelsens tittel vil vi komme tilbake til seinere. Men la meg si det med en gang, det er ingen som blir profet i eget land. Eller sagt på den måten jeg selv har hørt det igjen og igjen: en ekspert er en som er svært langt hjemmefra!
Bushman’s Revenge kom langt på vei for å nærme seg langt hjemmefra denne kvelden! Bandet kom svært nær å være eksperter.
Vi har det i oss, reaksjonen, nærmest som et DNA-bestemt genetisk frø. Om noen prøver å fortelle oss en sannhet som vi opplever har sitt utgangspunkt i en verden utenfor, så avskriver vi det lett som en kopi. Vi avfeier det uten å ta stilling til hva budskapet faktisk er – uten å stille spørsmål ved om det kan være våre egne fordommer som er problemer. Du må ikke komme her – og komme her!
Bushman’s Revenge har et budskap som er basert på en tung amerikansk musikktradisjon. Ingen tvil om noe annet. Når Even Hetle Hermansen stiller med en T-skjorte med bilde av James «Blood» Ulmer på brystet, er det ingen tvil om hvilke referanser deres musikk har. Kanskje er det noe av deres problem. De er ikke nok langt hjemmefra, selv om de – åpenbart for oss alle – er hjemme nok langtfra!
Bandet har nylig sluppet intet mindre enn to plater, «Jazz, fritt etter hukommelsen» og «Bushman’s Fire». Begge platene er fulle av referanser til jazzhistoria, men er allikevel forankret i denne buskmannens-hevn-rocke-tradisjon.
Trioen startet opp i 2003, den gangen gutta var nesten femten år yngre enn i dag. Nesten siden begynnelsen har de vært et referansepunkt i ung norsk jazz for blandingen av en moderne impro-attityd med en solid rockefot.
Vi er mange som gleder oss over at trioen nok en gang dukker opp på kartet. Og deler med oss sin drivende musikk. Slik de gjorde denne kvelden på Victoria, midt mellom to USA-besøk.
Trioen har siden begynnelsen vært en representant for den nye unge og nordiske stemmen som setter minst like stor pris på John Coltranes musikk anno 1966-67, på Albert Aylers nyskapende lyder før hans tragiske død, og på – i samme periode – kunstrockens nyskapinger rundt 1970. En musikk som evner å forene alt dette til en ny og moderne stemme som hører hjemme i det andre dekadet i det 21. århundret.
Ved siden av å være kontemporær musikk, er dette dermed også et musikalsk møte som evner å vise de veier hvor den såkalte «avantgarde» frijazzen anno 1970 kunne gå i møtet med den groove-baserte kunstrocken på samme tidspunkt. Vi snakker da om musikktradisjoner fra Coltranes mesterverk «Ascension», fra tidlig Pink Floyd (pre-exit Syd Barrett) og fra Jimi Hendrix’ bluesbaserte uttrykk.
Trioen viser gjennom sin musikk denne kvelden hvordan dette møtet fortsatt i dag er et levende og kontemporært uttrykk for ny musikk. Et uttrykk som appelerer, ikke bare til det etablerte «frijazz»-publikummet, men også til det rocka publikummet som er vant til et «ostinato»- eller «vamp»-basert, bass-basert uttrykk.
Rune Nergaard er en mester i å styre disse bassgangene. Nergaard er hele tiden fundamentet i timingen av musikken. Mens Nergaard skaffer en solid basis, sørger Gard Nilssen for å ligge en ørliten andel av et millisekund foran beat’en der det trengs. Det er utsøkt, men det er så musikkskapende. Det er så drivende – hele tiden framover. Even Hetle Hermansen former og endrer den harmoniske rammen. Gjennom sine gitaruttrykk skaper han hele tiden en helhet og en sammenheng i det bandet uttrykker.
Bandet starter med McCoy Tyners «Contemplation», en modal komposisjon som Tyner framviste første gangen på sin Blue Note-plate «The Real McCoy». Denne ledet over i Rune Nergaards «0500». Derfra løp det videre, gjennom musikken fra plata «Jazz, fritt etter hukommelsen», før det endte opp i et heidundrande ekstranummer.
Etter at et bemerkelsesverdig fulltallig publikum i Victoria på en onsdagskveld ikke var fornøyd, kommer Even Hetle Hermansen inn på scenen og forteller oss at, joda, de vil spille et ekstranummer. Og da vil de spille det som Even Hetle Hermansen beskriver som «den første låta vi snekra sammen».
Vi får et ekstranummer som er så rocka og skeivt som det skal være. Det er da tittelen på omtalen slår meg. Som en selvfølge! Fordi det er så mye mer enn TYA noensinne var – og fordi det er så mye mer Buskmanns-hevn TEN YEARS AFTER!
Fordi det er først nå jeg skjønner hva Buskmannens hevn virkelig er! Mer enn ti år seinere er de i ferd med å bli profeter i eget land!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
