Konserter

Musikken stråler på Kongsberg

KONGSBERGJAZZ DAG 2, TORSDAG 5. JULI 2018: Tida går fort i godt selskap, heter det. Men den går jamen fort også når vi omgir oss med god musikk.

Vi startet dagen på det lille lokalet i Galleri Åkern, langs det som var hovedveien ut av Kongsberg mot Christiania i den aller første tiden etter at byen ble anlagt her nede ved Lågens bredder. Kongsberg-bassisten Christian Meaas Svendsen holdt solo-konsert, for et vamt, mottakelig publikum.

Svendsen har utviklet et stort sett av metoder og virkemidler som definitivt ikke står i læreboka som forteller deg hvordan du skal spille klassisk kontrabass. Med ytterst få unntak, faller alle de teknikkene han benytter seg av for å generere lyd utenfor dette regimet.

Men jeg stusser, når innlederen til konserten sier at «kanskje får vi også se …», og nevner en av hans ofte brukte utvidede teknikker. Da er man i ferd med å ta et steg vekk fra teknikkenes hovedfunksjon som verktøy for å oppnå spesielle lydeffekter, til teknikkene som direkte objekt for konsertuttrykket. Til at teknikken blir en gimmick.

Det tør være velkjent at Svendsen har en fascinasjon for yoga og for japansk kultur og språk. Det blir tydelig også i dag, til tider opplever jeg det som jeg er hensatt til et buddhistisk tempel i morgensolens land. Med fuglekvitter i det blomstrende kirsebærtreet utenfor.

Når også hanen i innhegningen utenfor finner det nødvendig å gi sitt besyv med i musikken, der den galer åtte-ni ganger, er illusjonen perfekt. Svendsen gir musikken en dynamisk og dramaturgisk profil med sombrero-form, en omfattende topp omgitt av to dype daler, og med et flatere mellomregister som danner bremmen.

Etter denne meditative stunden i Galleri Åkern, søker flere av oss videre til den gamle kraftstasjonen, Energimølla, på andre siden av elva. Der skal vi få oppleve Hedvig Mollestads verk «21:12».

Bak tittelens palindrom skjuler det seg en liten historie. Verket ble skrevet for solo gitar i forbindelse med den retrospektive 2017-utstillingen «Vintersolverv» til maleren Ørnulf Opdahl. Utstillingens tittel henter sitt navn fra ett av Opdahls mest kjente bilder. Og Mollestads verktittel må derfor kunne leses som datoen 21. desember, den datoen sola «snur».

Det vi blir presentert for her, er nå verket omskrevet for en kvartett, Marte Eberson på tangenter, Ellen Brekken på bass og Axel Skalstad på trommer og perk. Og altså Hedvig Mollestad på gitar. Sambygdingene Mollestad og Opdahl tar begge utgangspunkt i naturens kraftfulle uttrykk langs Mørekysten.

Det er et herlig, tøft og medrivende verk, Mollestad og hennes tre samarbeidspartnere pensler ut fra scenen i Energimølla. Akkurat som Opdahls bilder. Og akkurat som de ville linjene langs kysten av Sunnmøre en stormfull vinterkveld i desember. Skalstad, som den eneste hanen i denne kurven, øser av et lager av overskudd og galer av full hals på sin egen måte. Det går så voldsomt for seg at skinnet på skarptromma ryker underveis.

Musikken er stilmessig et veritabelt overflødighetshorn, her er alt som tenkes kan skrudd inn i musikken. I et samspill mellom fire musikere som nyter anledningen og musikken i fulle drag.

Etter et kort mellomspill, kommer vi oss ned til Grandkjelleren for å få med oss den siste av fire innledende runder til JazzINTRO-finalen i Molde 18. juli. Denne ettermiddagen var det bandene I Like to Sleep og Krilles Manjaro som kappes om den aller siste finaleplassen. I

Like to Sleep er en Trondheimsbasert prog-rock-orientert gruppe med den usedvanlige instrumenteringen vibrafonAmund Storløkken Åse, barytongitarNicolas Leirtrø og trommerØyvind Leite. I løpet av deres førti minutter spiller de sjølskrevne låter som viser til fulle at her er det et godt etablert band som har et tydelig kollektivt uttrykk, ved siden av markerte solo-uttrykk av de alle tre. Når de dessuten har skrevet noen finurlige låter, låter som berører både fot og sjel, var nok bandet en favoritt for mange til å ta den siste billetten til Molde.

Krilles Manjaro er fra samme by, men ligger stilmessig på den andre siden av jordkloden i forhold til det forrige bandet. Her er det akustisk 1960-talls New York-jazz som helt tydelig er en inspirasjon. Instrumenteringen er da også nærmest klassisk, altsaksofonChristian Cuadra, pianoHogne Kleiberg, bassDavid Andersson og trommerOddbjørn Sponås.

Gode ideer til låter — kanskje aller mest lot jeg meg sjarmere av «Wingardium Leviosa» skrevet av Cuadra — som en transkripsjon av Hermiones forklaring til Ron om levitasjonsformularet — «… it’s levioosa, not leviosaa …» — i en av de første Harry Potter-filmene. Strålende solo-prestasjoner fra alle fire, og kanskje aller mest fra Kleiberg og Cuadra.

Det var i etterkant tydelig at juryen i dette valget mellom epler og appelsiner hadde vanskeligheter med å få bestemt seg. Etter at jeg begynte å tro at de ville ende opp med en salomonisk dom slik man har gjort i hvert fall én gang tidligere, å sende begge band til Molde, kom til slutt kjennelsen. … and the winner is …. I Like to Sleep.

La meg bare legge til: Vær sikker; de fire unge musikerne i bandet til Krille, hvem nå enn det er, vil du få høre mer til seinere, selv om de ikke fikk utstedt en Molde-billett i denne omgangen.

Energimølla kaller igjen. Denne gangen fordi Jon Rune Strøm Quintet skal opp på scenen. Strøm har vi hørt i mange sammenhenger både her på Kongsberg og på andre scener. Men stort sett alltid i andres band.

Såvidt jeg kan huske er det kun  én gang jeg har hørt ham tidligere der han har vært musikalsk leder. Det var også her på Kongsberg, for … det må ha vært over ti år siden. På galleriet Låven rett overfor den gamle Telegrafen gjorde han et solosett.

Men nå skulle vi få oppleve ham og hans bass sammen med Christian Meaas Svendsen, også på bass, Andreas Wildhagen på trommer, Thomas Johansson på trompet og André Roligheten på tenorsaksofon. Kvintetten er i disse dager ute med ei plate med tittelen «Fragments» på Pedro Costas label Clean Feed. Programmet i Energimølla denne kvelden var i all hovedsak hentet derfra.

Jeg har ikke fått hørt plata ennå, men etter konserten å dømme, er det bare å glede seg. De starter opp med en «Bånsull etter moren», skrevet ned av Hilmar Alexandersen og arrangert av Strøm, og fortsetter med 365-B, der Roligheten blåser som om han skulle hatt betalt for det. Og det har han vel? Meaas Svendsen fortsetter med en solo virkelig lukter svidd, alt mens det lekes finurlig med små sekvenser som cues og promptes, Strøm og Wildhagen mot Svendsen og Johansson.

Etter tittellåta «Fragments» følger «Blood», en liten tributt til James «Blood» Ulmer. Her slår Jon Rune Strøm ut i en solistisk full blomst, hvoretter Johansson tar opp tråden og danser over den bakgrunnen som skapes av de øvrige.

Etter «WLOAD», avsluttes programmet med ei vakker låt, med navn «Stillhetens Hav». Låta er oppkalt etter det norske navnet på den store sletta Mare Tranquilitatis på månen, rett under øyekroken på Mannen-i-månens høyre øye.

For meg og mange andre er sletta kanskje aller mest kjent fordi den tidlig var merket av på det månekartet som hang på veggen på gutterommet gjennom store deler av 1960-tallet. Allerede i 1966, tror jeg, ble Stillhetens Hav utpekt som landingsplass for Apollo 11, den aller første månelandingen, 20. juli 1969.

I en liten pause tok vi en snartur innom Kirketorget for å lukte på den musikken som festivalens strategiplan betegner som «… kommersiell musikk med jazz-alibi». Der var Shaggy & Sting akkurat satt i gang. Og jeg ble raskt skuffet, bortsett fra at de innledet med «An Englishman in New York» ble det lite Sting og mye halvdårlig ska fra Shaggy. Når jeg i tillegg ble servert en hvitvin, en italiensk Chardonnay av ukjent opprinnelse, til over hundre kroner (!) for et glass — som også var totalt udrikkelig — kom jeg meg ganske raskt derfra.

Ned til Smeltehytta, hvor en av mine favorittpianister innenfor den friere stilen som etter hvert er blitt varemerket til denne steinbygningen der Christian-ene og Fredrik-ene henger på rekke og rad. Ei rekke som minner oss på den game huskeregelen «minus én, og pluss to» for å huske at Fredrik 3. fulgte etter Christian 4, og Kvartens sønnesønn dermed ble Christian 5.

For i denne hytta skulle nå Eve Risser (bildet) i gang med sin trio En Corps, med Benjamin Duboc på bass og Edward Perraud på trommer. Bandnavnet — uttalt som «encore» — skulle tyde på at musikken var kroppslig, fysisk. Men like mye var det drivende, medititativt, støyende, romantiske, lavmælte og skrikende. I det hele tatt musikk som det bare er å lukke øynene til og nyte i fulle drag.

Så langt ble dette en konsert som gir Hanna Paulsberg skarp konkurranse om førsteplassen som årets konsert under Kongsberg-jazzen.

Natta ble avsluttet i Energimølla, med trioen Gurls. Med Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang ble det festlig, dansende og flørtende nok en gang. Vi veit hva vi får — og det får vi i bøtter og spann. Drivende god musikk, en enorm dose leikenhet, og kleine tekster. Flott som f..n!

God natt!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Morten Kolve / Kongsberg Jazzfestival