SESONGÅPNING, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 16. JANUAR 2026: Det gjentar seg, igjen og igjen: – Same procedure as last year, Miss Sophie. Vi møtes til sesongens første konsertdag på Nasjonal jazzscene, klubbsjef Larsen sier noen ord om programmet denne sesongen, mens det summer i dette rommet som har huset en av Europas desidert beste jazzklubber over flere år. Vil klubben evne å opprettholde dette høye nivået? Vonet henger i enden av snøret.
Ny og gammel nymusikk
Vi har tilbrakt mange timer i dette lokalet, som var rimelig loslitt da Nasjonal jazzscene overtok her for snart 18 år siden, men som med noen grep ble forandret fra et glorete varieteteater til en jazzklubb. Nasjonal jazzscene på Victoria har snart myndighetsdag! Utrolig. For enkelte ganger kan det virke som i går at vi sto utenfor inngangen til Belleville og så over til Rockefeller. Det nærmer seg antakeligvis at vi har overhørt et tusentall konserter her i dette rommet gjennom disse årene, fra det ypperste av det aller ypperste, til det elendiges elendighet. Hele spektret av artister og deres musikk har en eller flere ganger fylt dette rommet med vellyd, og noen ganger med ulyd.
Jeg kan telle på en eller to hender, de gangene jeg har gått herfra og tenkt at dette – det kunne vi vært foruten. Men jeg har ikke tall på de ganger jeg har gått herfra, oppløftet, beriket, etter en mentalitets-utvidende opplevelse, høy på kvalitativt god musikk, og tenkt, det er jammen ikke slik at verden var bedre før. Det er to aspekter som gjør den siste gruppen av timer vellykket: Det er opplevelsen av levende musikk framført av kommuniserende musikere, og det er det likeverdig fellesskapet denne opplevelsen skjer i. Store og rike musikkopplevelser kommer ikke av seg selv, men de er tilgjengelige for alle som er villig til å lytte. Og kanskje oppdager du da også ny musikk som gir deg ny forståelse for hva musikk er? Lykken er å vite at du aldri er, og aldri noen gang vil bli, utlært som lytter.
Mange hevder at musikken vi opplevde, musikken som grep oss, musikken som løftet deg og meg, i våre formative år som ungdom og unge voksne, aldri vil forlate oss. At denne musikken for alltid vil være en målestokk som møtene med ny musikk vil måles i forhold til. Og som den alltid vil komme til kort sammenliknet med. Mulig det, mulig det. For noen.
Men jeg sier det igjen, det begynner å bli noen tiår siden jeg fikk Finnerud-trioen midt i fjeset som 16-åring, det er lang tid siden jeg satt ved foten av Charles Mingus’ bass og badet i hans svette. Det virker uendelig lenge siden jeg og mange andre var overstrømmende begeistret over Stockhausens musikkframføring på Høvikodden. Oppdagelsen og innføringen av Johann Sebastians unike univers. Men det er minst like mange tiår siden rakfisken til bestefar ankom familien før hver jul, og den liflige duften kilte i nesa hver julaften. Pultosten jeg hadde med hjem fra stølen etter sommerferien likedan.
Selv om jeg erkjenner at opplevelsen av ingen rakfisk, ingen pultost, kan nå de høyder som jeg innbiller meg at jeg nådde den gangen, så vet jeg at når jeg i dag får tak i marflo-farget, ordentlig raket villfisk, så er realiteten antakelig at denne fisken er like smaksrik i sin kremaktige substans som rakfisken i barndommen. Uten at det fratar bestefar den tildelte æren av å ha laget verdens beste rakfisk, hvert eneste år fra jeg var seks-sju år til jeg var tenåring. Og Charles Mingus er som rakfisken til bestefar. Kanskje er det Stockhausen som er pultosten?
En pultosts nostalgi
Nostalgien lever på en fiksjon. En lengten etter fortiden, er ikke en lengting etter det som var. Det du har gjenskapt som det som var da, er et tjukt stratum av falske minner, oppussa og glansede minner. Det du ser for deg har aldri eksistert noe annet sted enn på innsiden av ditt eget hode.
Dette veit jeg også: Vi lever på et tidspunkt der de aller fleste i vårt land har det langt bedre enn det nordmenn noensinne har hatt i noen annen forutgående historisk fase. Men vi har mistet kontakten med kampen, med energien som krevdes for å frakte oss hit. Vi har naturalisert det som i historisk forstand er helt unikt, noe helt særmerket. Det er ikke selvsagt. Det farligste som skjer er når for mange tar det som en selvfølge.
Helt siden en gang på midten av 1800-tallet, da den norske økonomien etablerte seg som en av Europas rike økonomier, og der den har vært plassert seinere, har vi som har vokst opp i vår del av verden levd med en tro, grensende til visshet, om at framtida for oss selv og våre barn blir bedre enn fortida. Vi har opplevd det som å leve på en knivegg – mellom en fortid vi ikke ønsker tilbake og en bedre, lysere framtid.
I løpet av de siste tre-fire tiårene har vi beveget oss inn i en tid der vi ser at det vi har oppnådd etter flere generasjoners politiske kamp står i fare. Et likeverdig samfunn kan aldri tas som en selvfølge. Et samfunn i pakt med naturens reegler og grenser er ikke gitt. Ikke noe er så nedbrytende som en allmenn opplevelse av at kniveggen blir en egg der det som følger, er nedoverbakke fra det som var, særlig når vi som samfunn tillater at en elite i større og større grad kan gjøre hva den vil.
Every schoolgirl should know
En kapitalistisk økonomi som den norske, er fundert på en tillatelse til å søke å skape profitt på et marked. Tilgangen til dette markedet er ikke noe naturgitt eller gudegitt. Å søke profitt er ikke en rett, det er en konsesjon, det er noe som blir avstått av fellesskapet til entreprenører gjennom institusjonsbygging. Og som alle tillatelser, medfører dette plikter.
Fellesskapet avstår en rett fordi det er til det felles beste på lang sikt. Vi deler kaka skjeivt ved å gi de som skaper noe nytt mulighet til å tjene penger på det, og dermed appropriere en større andel av den samfunnsøkonomiske verdien av innovasjonen. Vi gjør det ikke fordi det er kapitalistens rett, eller fordi det er ‘rettferdig’. Vi gjør det av akkurat de motsatte grunnene. Vi gjør det fordi det tillater oss å kunne bake en større kake i morgen, slik at alle kommer bedre ut over lang tid. Til gjengjeld forventer vi som fellesskap at den som tjener profitt på dette svarer på samfunnsforpliktelsen som hen har. Det er essensen av samfunnsøkonomisk teori i et system basert på privat eiendomsrett. Det er essensen av den samfunnskontrakten som entreprenører inngår med fellesskapet.
Jo mer likeverdig samfunnet er, desto mer effektiv blir denne samfunnsøkonomiske verdiskapingen. Ved å gi alle muligheter til å komme i posisjon til å skape noe nytt, sprer vi ikke bare inntektene. Fra rein statistikk – og noe som heter Fishers fundamentale teorem – er det åpenbart at innovatørene i gjennomsnitt blir bedre tilpasset de økonomiske, sosiale og institusjonelle rammebetingelsene, og innovasjonene blir kvalitativt bedre tilpasset disse. Dette burde være en av de innsiktene som Gregory Bateson karakteriserte som det soom «every schoolboy knows».
Men det er dessverre en innsikt som alt for få erkjenner, selv om det krever kun enkel beskrivelse for at dets innhold og implikasjoner kan gjøres åpenbare og lettfattelige. Men når vi ser at det er stor fare for at kaka i morgen kan bli mindre, og at den vil bli enda skeivere fordelt, beveger vi oss mot et helt annet samfunn enn det våre olde- og besteforeldre og deres forløpere kjempet fram. Vi ser vel i dag at oppslutningen om våre demokratiske samfunn, i en streben etter sosial, kulturell og politisk likeverdighet, er avhengig av noen få kritiske faktorer: En allmenn tro på at vi her og nå sitter på en egg der det som følger er bedre, at det er bred og allmenn innsikt og kunnskap om samfunnet og dets fysiske og sosiale forutsetninger, en empatisk tilnærming hos oss alle til den andres livsverden, og at vi har med oss en kulturell åpenhet. Det som er annerledes er ikke en fare, det er en mulighet.
Samt erkjennelsen om én ting til: Idealet vi strever etter, ikke er økonomisk inntjening, det er ikke all the things that money can by. For som noen sa en gang, «tell me that you want the kind of things that money just can’t buy. Money can’t buy me love». Det viktige idealet vi strever etter, er fellesskap og selvrealisering, for oss selv og for alle andre. Det er alt det som ingen penger kan verdsette, alt det som ikke fanges opp av mine kolleger økonomenes samfunnsøkonomiske skjema og opplistinger som er våre samfunnsmål. Sannheten om et godt liv lever i et sosialt fellesskap, i en kultur som fremmer stor variasjonsbredde og et stort rom for individuelle ønsker og mål. Verre er det ikke.
Livets mening er kultur – livets kultur gir mening
Meningen med livet er ikke i bankkontoens størrelse, hytta ved sjøen eller privateiendommens brautende selvskryt. Meningen med livet ligger i møtet med den andre, møtet med hen som er forskjellig fra deg, i de møtene der du blir endret. Det gode livet er når du om kvelden tenker i dag er jeg en annen enn i går. Og det har skjedd fordi jeg møtte den andre. Meningen med livet er en kulturell mening.
Det gode samfunnet er et samfunn der alle har lik mulighet til å realisere seg selv og fellesskapet, etter egne ønsker, talenter og forutsetninger. Et samfunn der vi gir den andre rom, verktøy og mulighet til å realisere seg selv. Det gode samfunnet er et samfunn der det primære siktemålet for hver av oss er den andres selvrealisering. At vi sammen utvikler oss mot noe bedre. Slik kan vi gjenvinne troen på vår egen og våre etterkommeres framtid. Så enkelt, og så vanskelig!
Slike tanker vekker møtet med et stort sosialt fellesskap ved åpningen av en ny sesong med store kulturelle opplevelser. Hva jeg vil møte, vet jeg ikke, utover klubbsjef Larsens korte presentasjon av noen av de navnene som kommer til denne scena de nærmeste månedene.
Men dette vet jeg: Når sesongen går mot slutten fram mot sommeren 2026, vil jeg mentalt og kulturelt være et annet sted enn det jeg er i dag. Et bedre sted på grunn av møter med andre, med nye kulturelle opplevelser, og nye tanker, ny innsikt, som dette har utløst. Forhåpentligvis også et bedre sted for det som er denne utviklingens verktøy og underdanige: politikk og økonomi. Ingen av de to er selv et mål, de er kun hensiktsmessige verktøy for å realisere noe større enn dem selv. Samfunnspolitikkens oppgave og mål er kulturelle, det er det every schoolboy and -girl should know! Da kan vi sammen løfte hverandre opp, gi hverandre muligheten til å finne vår egen vei til det som gir ditt og mitt liv mening og rikt innhold for deg, for meg. Vanskeligere er det nemlig ikke. Livet er alltid et work in progress!
Hjertelig tilstede, gleden er stor, og tankene flyr som yre kjøttmeis i vintersola rundt talgbollene. Det er to talgboller på scenen i dag: Nils Petter Molvær med trompet og responsiv elektronikk, og Daniel Herskedal på basstrompet og tuba. Det er lett å kjenne at det er en svært så responsiv sal som tar dem imot. To mestermusikanter av hver sin generasjon, Herskedal vel tjue år yngre enn Molvær, som på hver sin måte har bidratt i lange musikalske liv til at vi har gjennomlevd en historisk unik og særegen gullalder i norsk improvisert musikk gjennom de 35 årene som er gått siden 1990, det året Frederik de Klerk lot Nelson Mandela slippe ut av Victor Verster-fengslet der Madiba hadde sittet det siste året. Året før Miles la ned Harmon-muten for siste gang.
NRKs Jazzeventyret «glemte» denne historien i sin iver etter å løfte fram en selektiv historie om jazzen i Norge etter 1965-70. Historien om norsk jazz siden 1960 gjenstår fortsatt å formidle på en reflektert måte. Og i den historien skal både Molværs og Herskedals navn skinne, hver for seg og sammen. Men som min ene sidemann også humoristisk repliserer, dette er også et historisk samarbeid der en nord-møring og en sunnmøring samarbeider om et felles prosjekt. Men det var som en leik med myter og fordommer, slikt driver vi ikke med her. Eller jo, det gjør vi jo. Leiken er jo livets viktigste og nyttigste aktivitet. Livets mål er leiken.
To og to blir én
De to spilte to konserter i Praha på torsdagen, og har i dag kommet til Nasjonal jazzscene for å spille sammen på en norsk scene, sammen og som duo, for aller første gang. Vakkert er det, smektende vakre toner. Molværs bearbeidede, så vel som direkte, tonespektrum i trompeten er særegen. Siden Masqualero, Labyrinter/Khmer og alt det andre han har skapt gjennom et langt musikerliv vekkes til minne av disse lydprofilene. En gang var det Jazid og Blå som var med og rådde, ja, vel nærmest skapte, grunnen i Skandinavia som verksted for ny improvisert musikk – eller nu jazz musikk om du vil – i dag er det Victoria. Lange linjer, lange toner.
Herskedals basstrompet i B♭ (det er bare å spørre) er fløyelsmyk, med slyngende linjer, lev langsomt og nyt hvert øyeblikk. Det har ingen hast. Vi trenger ikke som fjellgeita storme opp på hver fjelltopp. Minimalistene i New York fattet det, kanskje på tide at vi gjør det. Organisk vekst og bevegelse, syngende, og smektende. Medlevende musikk. Levende musikk. Transcenderende musikk. Herskedals fire-ventilers tuba fyller rommet med infralyd – en dyp F? – så flaskeforet danser med i ivrig iver og gryende glede.
Er fortsatt en og en større enn to? Den elektroniske bakgrunnen synger med som en tambura, skaper rom og responderer med frekvens og lengde, med høyde, vekt og tyngde. Har du hørt nord-indisk musikk, så har du garantert hørt en tambura. Et swinget tre over fire danser gjennom rommet, der strekkene avløser hverandre som i en meander gjennom en duvende bred U-dal. Elva finner nye løp og bakevjer blir liggende som pytter i landskapet, mens de synger sine siste toner mot himmelen.
Right or wrong, it’s all the notes!
Duoen skaper vakker musikk, men kanskje er det hele i vakreste laget? Jeg satt til tider og savnet skrubbet i ørene. Motstanden, raspet, det som også vekker motforestillinger. Før du lar deg overbevise av det som kommer etter, at joooo, det var slik det var, det var slik det skulle være. «There are no wrong notes in jazz», sa Thelonious Monk en gang, «only notes in the wrong places». Miles la til, «it’s the note you play afterwards that makes it right or wrong». Det finnes right wrong notes, og wrong right notes. Men er det noen wrong wrong notes? Den som kun gjør alt riktig, som gjør alt i henhold til boka, … hen tar ikke nok sjanser.
Dette er musikk som pieces på en vegg. Skjønnheten skapes i variasjonen mellom delene, flertydigheten ligger i helheten. Det er det mangfoldige som er vakkert. Monokulturer er aldri vakre. Men enda mer, de er dømt til å dø. Som musikk, står all kultur, all kunst aldri stille. Kulturens vesen er i multikulturen. Søk etter bevegelsen, søk til det som skaper endring. Endring og variasjon er det som skaper den nye framtida. Men ikke fordi det kun er noe nytt. Fordi det bruker tradisjonene. Utfyller dem, endrer dem, snur på dem. Hva om jeg gjør slik? Eller sånn? Kultur og musikk er som Askeladden på vei til prinsessa som ingen kunne målbinde. «Jeg fant, jeg fant», sa han og plukket opp ei daud skjære, en utslitt skosåle en vidjespenning og hva det måtte være. Alt kan brukes, alt kan snus til noe nytt.
Så når duoen Herskedal-Molvær avslutter med Eden Ahbez’ «Nature Boy», en perle av en sang, da faller alt på plass. Det blir aldri feil med «Nature Boy», det kan aldri bli feil med «Nature Boy». Det er et tema som vekker så mange minner om stor musikk. De to forente møringene leverer en smeltende, borende vakker versjon som skaper et fellesskap, en herlig palaver rundt et imaginært og opplevd leirbål. United music of Möre.
Jo, det er i det felles sosiale møtet mellom nysgjerrige sjeler at sannheten om livet finnes! Som hos Molvær og Herskedal. Vokt om dette fellesskapet, voks med det. Så sees vi igjen i møter rundt syngende leirbål med god musikk. Tar du med hornet neste gang?
Så blir kanskje, tross alt, 2026 ikke så verst? Vi lar snøret henge litt lenger.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Daniel Herskedal.
Nils Petter Molvær.
