MARILYN MAZURS SHAMANIA, OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 16. AUGUST 2019: Marilyn Mazur har et helt spesielt nærvær på scenen. Omsluttet av en omfattende mengde perkusjonsinstrumenter i ulike størrelser og former, er hun nærmest ett med sine omgivelser.
Ingen andre perkusjonister jeg har sett forholder seg så dansant til sine instrumenter, bevegelsene blir en del av uttrykket. Med jordnær autoritet leder hun også sine medmusikere, som synes påkoblet på et organisk 7G-nett.
På den norske jazzscenen skinner Marilyn Mazurs stjerne med varm og lysende glød. Hun har vært her og spilt med Miles Davis, Jan Garbarek og en rekke egne prosjekter. I 2008 var hun Artist In Residence på Moldejazz med en rekke spennende prosjekter. Til årets Oslo Jazzfestival hadde hun med seg Shamania, som tidligere også har gjestet Vossajazz (2016).
Dette bandet teller noen av Europas fremste improvisasjonsmusikere med Lotte Anker på saksofoner, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal, Josefine Cronholm, vokal, Ellen Andrea Wang, bass, Lis Wessberg, trombone, Makiko Hirabashi, tangenter, Anna Lund, trommer, Hildegunn Øiseth, bukkehorn og trompet, og Lisbeth Diers perkusjon i tillegg til Mazur selv.
Ensemblet entret scenen spillende gjennom en usedvanlig fullsatt Nasjonal Jazzscene, før Lisbeth Diers og Marilyn Mazur satte i gang et intenst rytmeforløp. Etterhvert fikk de selskap av Lotte Anker. Det er alltid en fryd å høre Ankers oppfinnsomme saksofonspill, forankret i frijazz, melodisk og engasjerende. Fra Sissel Vera Pettersen fikk vi vokale forløp med en utrolig spennvidde og presisjon. Jeg ble også spesielt grepet av Hildegunn Øiseths melankolske, virtuose bukkehornspill. Først og fremst opplevde jeg likevel Shamania som et orkester med enorm kollektiv styrke, med dialogiske improvisasjoner og tette, komplekse teksturer.
Repertoaret på denne konserten var i hovedsak hentet fra orkesterets ferske utgivelse «Shamania» (2019), der Mazur har skrevet alt materiale. Jeg opplever at flere av forløpene følger en annen logikk enn jeg er vant til, kanskje en perkussiv logikk. Da tenker jeg ikke egentlig på de groovy partiene med intenst driv i perkusjonsgruppa. Men heller på de frirytmiske strekkene, der det virker som linjer og brudd følger de ulike perkusjonsinstrumentenes klangstoff i anslag, avrunding og etterklang.
Orkesteret gir alt, halvannen time med legende, helende musikk for kropp og det vi måtte ha av sjel.
Tekst: Carl Petter Opsahl
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
