Konserter

Nattjazz gikk ut i 100

NATTJAZZ, BERGEN, 25. OG 26. MAI 2018: Årets Nattjazz i Bergen, er en lang og slitsom affære, hvis man skal få med seg alle høydepuntene. Det er rett og slett nødvendig med en pust eller to i bakken i løpet av den 10 dager lange festivalen, særlig etter at man har tjuvstartet med noen dager med Nutshell (se nedenforstående artikkel).

Nattjazz arrangeres samtidig med Festspillene i Bergen, og ble startet som en protest mot finkulturen på Festspillene. Nå er de trygt plassert på USF Verftet ute på Nordnes, med egen uterestaurant, og med årets nyskapning: Feriekolonien med gratiskonserter, bar, gatemat og utstillinger i containere som er plassert ved inngangspartiet til Verftet.

I år startet vi med norsk folkemusikk i helt spesiell tapning, nemlig trekkspilleren Frode Haltli og hans Avant Folk. 10 musikere på scenen, både fioliner, hardingfeler, saksofon, trompet, keyboards, to gitarister, bass og trommer. Og for en happening det ble!

Haltli har i mange år samarbeidet med saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm, som også var med denne gangen. De er en duo som kjenner hverandre ut og inn, og deres tidvis kreative løsninger på folke- og populærmusikk overgår det meste. Med Avant Folk var det mer folkemusikk enn ved noen av de tidligere møtene vi har hørt dem, og med fiolinistene Erland Apneseth (hardingfele) og Hans B. Kjorstad på vanlig fiolin, satte de standarden for en reise i folkemusikkens intrikate rytmer og utspill som rett og slett var fantastisk. Med de to gitaristene Juhani Silvola og Oddrun Lilja Jonsdottir, og energisk bass-spill fra Fredrik Luhr Dietrichson og ditto trommespill fra Øyvind Skarbø, ble dette «folkemusikk goes rock & rull» som satt som ei kule. Og med Haltlis oversikt og musikalske humor i front, Nystrøms fantastiske saksofonspill, Hildegunn Øiseths fine trompet- og bukkhornspill og Sigbjørn Apelands idérike og kreative keyboardspill, var det bare å gi seg over.

Deretter var det å få med seg utdelingen av Olav Dales Minnepris, som i år, velfortjent, gikk til en av Bergensjazzens mangeårige slitere, trommeslageren Frank Jacobsen. Vi løfter på hatten og gratulerer!

I Røkeriet, festivalens største scene, plasserer man gjerne de hardtslående konsertene. Dette er også scenen for de større begivenheter, hvor publikum må stå, og hvor ølglass skvulper over av smittende entusiasme fra scenen.

I år åpnet man konsertene i Røkeriet med fiolinisten Ola Kvernberg og hans Steamdome. Kvernberg er en spelemann som startet med folkemusikk før han gikk over til string swing. Men etter som den gode mannen fra Fræna (rett nord for Molde) ble voksen, har han utviklet seg til en av de mest spennende fiolinistene innenfor jazzrelatert rock, eller rockrelatert jazz i Europa. I programmet kaller de musikken for fenalårwestern, inspirert av Morricone, Fela Kuti, Weather Report og det norske bandet Todd Terje. Jeg ville kanskje ha tilføyd navn som Miles Davis, Mahavishnu Orchestra, Zawinul Syndicate og noen av de mer hardtslående banda fra England fra 70-tallet i beskrivelsen. Men uansett hvem man sammenligner Kvernberg med, så er det hans egen musikk. Med et ytterst sterkt lag av medmusikanter, hvor vi fikk møte organisten Daniel Formo, gitaristen Øyvind Blomstrøm, bassisten Nikolai Hængsle Eilertsen og trommeslagerne og perkusjonistene Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Windstad. Kvernberg selv trakterte fioliner, bratsj, gitar og orgel, i et langt sett med energi og driv det går lang tid mellom hver gang man hører.

Kvernberg er som et musikalsk monster på scenen, og han får dratt de andre musikerne inn i et inferna av rytmer, strålende fiolinspill (eller kanskje det er rettere å si felespill) i en rockekontekst det er lenge siden jeg har hørt maken til. Og det er bare å oppfordre alle oppegående festivaler i hele verden om å booke denne fantastiske gjengen. Og med Tor Brevik på lyd og Kyrre Heldal Karlsen på lysdesign, ble dette fullkomment!

Siden Kvernbergs konsert var såpass lang, og tok det meste av energien fra en stakkars utskremt salt-peanutser, så valgte vi å droppe de andre konsertene denne første dagen. Festivalen varer i 10 dager, så det blir nok av musikk å prøve seg på.

Men lørdagen var vi på plass igjen, og startet med kvartetten Hearth oppe på «loftet» på Verftet. Mette Rasmussen på altsaksofon, Ada Rava på tenorsaksofon, Susana Santos Silva på trompet og Kaja Draksler på piano, er alle musikere vi her på salt-peanuts.eu har et nært og godt forhold til. Vi hørte sammensetningen for første gang under October Meeting i Bimhuis i Amsterdam tidligere, og gledet oss storligen til en times tid i selskap med de fire damene.

Men jeg ble faktisk litt skuffet. Kanskje hadde jeg altfor høye forventninger til at dette skulle bli frittgående improvisasjoner med mye energi og trøkk, men jeg syntes musikken de fremførte var altfor lavmeldt til at jeg syntes det var en innertier. Det er kanskje fire av de beste, yngre musikerne innenfor den nyere jazzen i Europa vi hadde på besøk, de er drivende gode improvisatører og de kommuniserer godt, men det var som om noe manglet. Den velkjente prikken over i’en, som skiller klinten fra hveten i god jazz. Kan hende trenger de mer tid sammen som kvartett før de får ut «det siste», så vi gir dem mer enn gjerne flere sjanser.

Lørdagens store overraskelse kom inne i Røkeriet. 9 grader nord, er en kvartett som springer ut av prosjektet Fargespill, et fantastisk tiltak gjort av trommeslageren Ole Hamre og Sissel Saue, hvor ikke-estiske nordmenn i Bergen får møtes i musikalsk samspill og dans, og som kanskje er det beste inkluderingsprosjektet i Norge til nå. Et prosjekt som flere innvandringspolitikere fra hele Norden bør sjekke ut.

Bandet består av to unge søstre med opphav på Sri Lanka, Mira Thiruchelvam på fløyte og gitar og Dipha Thiruchelvam på vokal. Med seg i bandet har de bassisten Jacob Sønnesyn og perkusjonisten Jakob Sisselson Hamre. Her fikk vi musikk som umiddelbart tok meg til det britiske bandet Monsoon og vokalisten Sheila Chandra. Drivende god verdensmusikk, med røtter i Østen, med en sjelden glede i spill og opptreden. Et stykke ut i konserten, i bandets første instrumentallåt, som de selv mente kunne bli litt kjedelig, fikk de selskap av danseren Shelmit, som fremførte en relativt fri dans som fungerte perfekt i heleheten. At musikk kan være en god integreringsverktøy var dette det perfekte eksempel på. Morsomt, ytterst sjarmerende og strålende fremført.

Så rundet vi av andre kveld på Nattjazz med det svensk/norske bandet Angles 9. Dette er saksofonisten Martin Küchens prosjekt, hvor han har med noen av de tøffeste gutta i klassen. Baritonsaksofonisten Eirik Hegdal, pianisten Alexander Zethson, trompeterne Magnus Broo og Goran Kajfes, trombonisten Mats Äleklint, vibrafonisten Mattias Ståhl, bassisten Johan Berthling og trommeslageren Andreas Werlin.

Bandet startet som Angles 6 i 2007, men etterhvert har bandet vokst fra seks til ni musikere. Og jeg kan love at her er det ikke mye snakk om voksesmerter. Overgangen har gått smertefritt, bandet har vokst seg stort og voksent. Küchens musikk har mye Mingus i seg, men også vestafrikansk inspirasjon godt blandet med inspirasjoner fra balkan og den svenske folkemusikken.

Bandet inneholder en rekke fantastiske solister og ensemblemusikere, som det er alltid en fryd å høre, nesten uansett hvilken konstellasjon man møter dem, med kanskje verdens beste jazztrombonist, Mats Äleklint i fri flyt, sammen med resten av ensemblet. Eirik Hegdal leverte noen svært fete baritonsaksofonsolier, og både Kajfes og Broo spilte trompet så det svei i veggene. Og med Mattias Ståhl på vibrafon får bandet et sound som både er spennende og originalt. Og bak på scenen regjerte Berthlings bass og Werlins trommer med stor overbevisning, og de spilte som om det gjaldt livet. En fantastisk konsert, som vi vil huske lenge.

Søndagen var det tid for å «roe reka» og bli sittende utenfor recidensen i verdens beste sol med kald drikke og godt selskap, og siden mandagen var viet poesien, har vi tatt to velfortjente hvileskjær, før det braker løs igjen i morgen, tirsdag.

Nye rapporter vil følge daglig fram til festivalavslutningen med The Yong Mothers på lørdag. Og det er enorm mye god musikk å glede seg til i dagene som kommer. Vi høres!

Tekst og foto: Jan Granlie

 


Frode Haltli


Ada Rava


Mette Rasmussen


Susana Santos Silva


Kaja Draksler


9 grader nord med Shelmit


9 grader nords Mira Thiruchelvam


9 grader nords Dipha Thiruchelvam


Eirik Hegdal og Martin Küchen i Angles 9


Magnus Broo i Angles 9


Mats Äleklint i Angles 9