VOSSA JAZZ, VOSS, DAG 3, 29. MARS 2026: Så er beina plassert høyt i skrivestua, og det er tid for salt peanuts* sine utsendte å runde av årets Vossa Jazz. Vi har summert opp weekenden på et gruppemøte, og de siste konsertene er gjennomført. Vi har vært innom episenteret på Park Hotel, hvor det nå, stort sett, er lokalbefolkningen, med eller uten rød hatt, som har inntatt pianobaren. Da vi var innom var det flere i afestivaldministrasjonen som gjorde seg klare for medarbeiderfest, med store smil om munnen og rause utdelinger av klemmer til oss i pressen.

Men salt peanuts* sine medarbeidere kan ikke hvile, selv etter at siste tone var spilt for i år. Og for den  delen av  lokalbefolkningen som sliter med abstinenser om mer jazz, kan vi trøste med at det bare er mer jazz på Voss jazzklubb den 15. april.

Søndagen er en nedtrappingsdag, hvor konsertfrekvensen ikke er like tett som tidligere i helga. Men salt peanuts* var til stede på de tre konsertene som kunne relateres til jazz denne søndagen, og omtale av disse følger her:

Våren kommer med vinteren
Vi var i Gamlekinoen, for min del for siste gang i år, og siste gang før oppussing av dette klassiske bygget i Uttrågata fra 1957. Det var Frederik Konow Lund som vant arkitektkonkurransen for ny kino på Vangen i 1950. Vi får håpe at restauratørene som nå skal flytte inn i bygget, behandler dette smykket av et lokale og alle minnene som svever rundt her inne, på best mulig måte.

Vi er her for å få med oss Vossaprosjektet Vettùren so va, Dag Helleves diktsyklus om vintrene på Voss, de som var og de som kommer. Eller kanskje bedre uttrykt, de som ikke kommer. For vi gjennomlever de mest omseggripende klimaendringer som for alltid vil gjøre de uendelig lange, kalde og snørike vintrene for noen tiår siden til fjerne minner.

Helleve forteller historiene om de vintrene som var. Om høsten som kommer trekkende ned fra fjellet, vinteren som jager ham vekk. Skøytestevner på Vangsvatnet, da det lå 3 meter og 47 centimeter med snø på flatmark i Myrkdalen. Den gangen da han Lars – eller en annen – snåva med skiskoene i telefonledningen, og stupte i den høge snøen. Den gangen kulda knaka i grantrekjerner og malmfurua sukka høylytt av de noen-og-tredve kuldegradene. Før våren titter fram igjen, og en kort og eksplosiv sommer legger seg til rette, før høsten og vinteren kommer tilbake.

Slik har det vekslet i tusen år. Men det er rart med det, det var alltid kaldere, mer stormfylt, mer bitende da bestefar var liten. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Men aldri har disse fortellingene hatt en så alvorlig bakgrunn som i dag. Men allikevel humrer vi over det humoristiske blikket på bestefars minner om vinteren som var.

Tonefølget er upåklagelig, lavmælt, forsiktig. Kåre Opheim på trommere og perk, Bjørnar Kaldefoss Tveite på kontrabass, og Heidi Kleivane på tenor- og sopransaksofon. En rolig utgang på dette årets Vossa Jazz, rekker vi å tenke, før Helleve et al. trekker linjene fram til nyere tid: To overflyginger av Grønland med ti års mellomrom – klimatiske endringer i hurtigtogsfart. Den musikalske trioen markerer til avslutning den frykten, den sorgen vi alle bærer på, ikke minst med tanke på den verden som kommer mot oss på full spiker. En verden som våre barn og barnebarn må leve i og finne sine historier i. En verden der vinteren ikke lenger blir Vettùren so va! (JH)

Lun stemning på vellykket debutkonsert
Alle gode ting er tre – CAPTCHA er den tredje trioen jeg skriver om fra årets Vossajazz, CAPTCHA er en ny trio med Øyvind Skarbø (trommer), Jørgen Bjelkerud (trombone og shrutiboks) og Arne Toivo Sandberg (bass). Vi slapp å bevise at vi er mennesker for å slippe inn på konserten, og musikerne behøvde så absolutt ikke å bevise noe slikt – høyst tilstedeværende musikere med musikk som jeg ikke kan forestille meg laget av KI.

Osasalen var perfekt sal for konserten, som, med unntak av bassforsterken til Toivo, ble holdt akustisk. Jørgen hadde hørt mye skryt av salen, og gledet seg til å oppleve å spille i den – utover i konserten så det absolutt ut som om han likte seg godt!

Ny trio: dette var faktisk debutkonserten, og vi tilstedeværende var de første til å høre trioen utenfor øvelokalet. Skarbø har lang fartstid og stort fotavtrykk i norsk jazz, Toivo kom som nyslått Vossa Jazz-prisvinner; mens Bjelkerud var hovedansvarlig for komposisjonene til trioen. Materialet spente fra minimalistiske temaer til det mer intrikate i drivende groover – men som helhet dominerte det enkle og gjennomsiktige.

Bjelkerud har tatt med seg kunnskap om ragaer og skalaer fra et opphold i India, og vi fikk en låt som var bygget over materiale han hadde med seg derfra.

«Skarbøs lekegrind» kalte Bjelkerud en av låtene – korte nesten ikke-eksisterende motiver med lange pauser i mellom, der Skarbø fikk utfolde seg, med stadig skiftende klangpaletter. Det nærmeste vi kom «vanlig jazz» var en cover av «Three King Fishers» etter Gabor Szabo.

Trioen formidlet en lun stemning, og trivdes åpenbart godt sammen i gruppa, med stadig utveksling av blikk og smil. La oss håpe at bandet beholder nerven fra første offentlige konsert også i videre virke – dette er en gruppe med stort potensiale. (TK)

Politisk, men ikkje agitatorisk
Med båe platene Hárr og Mirra set Benedicte Maurseth (hovedbiletet) musikken inn i eit slags økosofisk perspektiv. Medan Hárr er nostalgisk, er Mirra eit varskorop. Eit varskorop om trugsmålet mot villreinen, men musikken er i båe tilfella alt anna enn agitatorisk. Det handlar om å kombinera det å visa fram med det å undra seg – innanfor ei musikalsk ramme. Motivkrinsen på Mirra er årssyklusen til villreinen reflektert gjennom titlar som t.d. «Dagar med vind», «Kalven reiser seg», «Sommarbeite» og «Nysnø over reinlav». Maurseth har ikkje laga ein elegi, men noko som uttrykkjer eit nøktern håp.

Konserten i Gamlekinoen følgde i stor grad forløpet på plata, og Maurseth – hardingfele, Håkon Mørch Stene – melodisk og rytmisk slagverk og elektronikk, Mats Eilertsen – kontrabass og el-bass og Morten Quenild – tangentinstrument og elektronikk, greidde på formidla på ein scene alle finkalibrerte detaljar frå plata. Det er sjølvsagt ikkje eit poeng i seg sjølv å «kopiera» innspelinga, men så mykje av estetikken ligg i dei dynamiske rørslene og klanglege endringane som ein berre vagt kan merka. Å ta dette over på ein scene i ein konsertsituasjon er krevjande, men dette meistrar dei til perfeksjon. Det hjelper sjølvsagt med eit godt konsertlokale og gode lydfolk. Quenild og Stene har full kontroll på elektronikken og dei konkrete lydane enten det er reinen eller andre raudlista artar som snøugle, fjellrev, jerv, lappsporv, småspove, storspove, heilo, bergand, jaktfalk, amerikakrikkand, svartand, havelle eller myrhauk. Eilertsen vekslar saumlaust mellom kontrabassen og el-bassen. Å sjå Mats Eilertsen med el-bass er faktisk eit syn eg kan venja meg til.

Maurseth kan rett som det er la dei tre andre halda på, men når ho dreg barokkbogen over strengane på hardingfela er det som å oppleva ei mild utgåve av Miles Davis styra musikken med sikker hand. På tampen skjer det som konsertsituasjonar er så rik på – augneblink der tida står stille. På denne konserten stod tida stille dei få minuttane Eilertsen utvikla ein solo på kontrabassen på låten «Nysnø over reinlav».

I den gode samtalen Maurseth hadde med Audun Vinger rett etter konserten, kunne ho fortelja at det truleg blir ei tredje plate med eit beslekta tema, men no med motiv frå Hardangerfjorden. Ein kan allereie byrja å gleda seg. (LM)

Det skjer noe med musikere som kommer til Voss – en oppsummering
Vi i salt peanuts* var relativt skeptiske til programmeringen I forkant på årets Vossa Jazz. Vi vet at menge ikke tok turen til Voss I år, fordi de ikke kjente til de fleste av de som var booket. I tillegg har vi fått høre at mangelen på internasjonale «stjerner» var stor. De av bandkonstellasjonene man kjente fra før var, hadde nylig vært, eller skulle på turné og spille på flere jazzklubber og festivaler rundt om i Norge, og siden det er dyrt å reise fra sitt hjemsted til Voss i disse tider, så valgte mange heller å høre musikerne hjemme.

Vi har også snakket om programmeringen en hel del, både før (se vår forhåndsomtale) og under festivalen. Og for oss som allerede var på Voss og kunne «kaste oss ut i det ukjente», oppdaget vi raskt at det, sannsynligvis, skjer ting med mange musikere når de kommer til bygda. For de fleste konsertene våre fire skribenter har opplevd denne helga, har vært, til tider, overrasket i positiv retning.

Vi har opplevd mange musikere med store smil rundt munnen på scenene og i gangene på Park Hotel denne helga. De vi har snakket med har fortalt om utmerket service fra den store, frivillige staben. Noen er blitt tatt med på tur til Hardanger og i området rundt Voss herrad, mens de som kommer og drar i løpet av en dag, eller med tidlig avgang dagen etter konsert, har utelukkende snakket svært positivt om servicen.

Og dette gjør noe med musikerne og musikken! De føler seg velkomne og finner roen på Voss. Dermed føler de at de vil gi «jernet» tilbake i form av energiske og intense konserter.

Så vi i salt peanuts* «bøyer oss i hatten» over jobben festivalen og de frivillige har gjort, mest i løpet av festivalen, men også i tiden før. Frøydis Århus, som, mer eller mindre, ble «kastet» inn i organiseringen, da mye av programmet var booket, har taklet utfordringene på strak arm, sammen med Mathilde Kähler Rusten, Kristin Glück Evensen og Helga Hommedal Blikås i administrasjonen, Vossa Jazz-rådet og alle frivillige. Og det bør være et folkekrav om at Frøydis og administrasjonen finner tilbake til kontoret i Vangsgata etter påske og at de fortsetter i mange år. Så den fine festivalen ikke trenger å lete etter noe kjernemedarbeidere på mange, mange år. salt peanuts*-redaksjonen er fornøyde og imponerte over jobbben som er gjort. Takk!

Det skjer noe med musikere og publikum når de kommer til Voss. Og grunnen til det kommer av mye mer enn smalahove, vinkassene på Park eller det, til tider, uvannlige vestlandsværet. Vi gleder oss allerede til neste år! (JG)

Tekst: Lars Mossefinn (LM), Tellef Kvifte (TK), Johan Hauknes (JH)
Hovedbilde fra Mirra: Olav Aga / Vossa Jazz

Dag Helleve Foto: Ronny A. Sangolt / Vossa Jazz

Vetturen so va. Kåre Opheim, Bjørnar Kaldefoss Tveite. Heidi Kvelvane og Dag Helleve. Foto: Olav Aga / Vossa Jazz

Jørgen Bjelkerud i CHAPTCHA Foto: Jan Granlie

Arne Toivo Sandberg i CHAPTCHA Foto: Jan Granlie

Øyvind Skarbø i CHAPTCHA Foto: Jan Granlie

Benedicte Maurseth Foto: Olav Aga / Vossa Jazz