Konserter

Nesten flere musikere enn publikum

MARKUS PESONEN HENDECTET
Victoria/Nasjonal Jazzscene, Oslo
3. desember 2014

Når man har en nasjonal jazzscene, så kan man nesten forvente å bli stående i kø for å komme inn. Det er her man presenterer den beste musikken. Det er her man skal oppdage de nye tingene. Det er her man skal treffe musikere, det organiserte jazzlivet og jazzpublikummet.

Selvsagt er det slik at noen av de man forventer å se der, dukker opp når de store navna kommer for å spille. Når man presenterer navn som John McLaughlin, Cassandra Wilson, Bill Frisell og andre man kan lese om i Down Beat, JazzTimes og Jazzwire, eller som av og til får noen linjer i tabloidpressen, så er man der. Da kan man gå forbi køen og finne seg en god plass, for å se og bli sett.

Men hva skjer når band som ikke er på coveret av de ledende, utenlandske jazzmagasinene, som når Ingrid Laubrock Anti House spiller, som når man presenterer en gjeng av Nordens beste, yngre musikere fra plateselskapet Barefoot, eller når man lager en egen kveld for 40års-jubilanten Bimhuis, som er kjent som en av Europas beste jazzklubber. Eller som i går kveld, da den finske gitaristen Markus Pesonen og hans mangehodede troll, Hendectet spilte? Så godt som ingen møter opp! De nevnte banda, egentlig litt tilfeldig utvalgt, er noe av den fremtidige jazzens store, europeiske navn. Men hvor er de norske musikk-kollegaene? Hvor er det organiserte jazzlivet? Hvor er festivalarrangørene? Hjemme og ser på noen kjedelige TV-program?

Jeg mener, det er nesten en plikt! I alle fall for det organiserte jazzlivet (les: Norsk jazzforum, Jazznytt og norske jazzfestivaler) at man er tilstede, i alle fall innimellom, for å sjekke ut nye ting. Ting man ikke kjenner fra før, ting som kan være med på å gi nye impulser og ideer. Men nei! Fraværet er øredøvende! Og dette noen ta grep om.

Det var kveldens store frustrasjon, etter at man har overvært to sett med den finske gitaristen Markus Pesonen og hans band. Men nå over til musikken.

I programmet til Nasjonal jazzscene lover man at dette blir en fest. Joda, det kunne blitt en fest, men en fest med så få deltagere som i kveld fortoner seg ofte mer som et kort møte, og ikke som en fest.

La det være sagt: Markus Pesonen er en ytterst kreativ komponist og gitarist. Han opptrer i en rekke forskjellige konstellasjoner, fra solo til det ensemblet vi fikk møte i går kveld. Han jobber både med dansere, teatre, film og med meditasjon (noe man kunne fornemme på kveldens konsert, særlig ut fra de titlene han hadde valgt på låtene, og hvordan låtene ble introdusert). Han reiser ikke bare verden rundt med sine prosjekter, samtidig har han også spilt med musikere som Django Bates, Palle Mikkelborg, Herb Robertson, John Tchicai, Phil Minton, Tyshawn Sorey, Axel Dörner, Johannes Bauer, Lotte Anker, Carsten Dahl, … Lista er like lang som den er imponerende.

Hans Hendectet består av 11 musikere, og sammensetningen av bandet tilsier at vi her har å gjøre med en slags moderne storbandmusikk, om enn med en noe original besetning. Ikke ulikt nederlandske I Compani eller østerriske Vienna Art Orchestra (sistnevnte framtrer som et klart forbilde i avslutningslåta). Her møter vi tuba, trombone og trompet, mot tre saksofonister som trakterer alt fra bass-saksofon til klarinett, kontrabass, fiolin, vokal, accordeon, trommer og bass.

Pesonens komposisjoner er til tider kanskje litt for likt oppbygd. Det starter gjerne helt nede, med accordeon, fiolin eller gitar før de andre musikerne kommer smygende. Så setter trommeslageren i gang en heftig rytme, og bandet eksploderer i heftig, nesten rocka riffbasert musikk, gjerne med en av saksofonistene eller trompeteren som solist.

Vi merket oss allikevel nok en gang saksofonisten Liudas Mockunas, som bare blir mer og mer frittgående i sitt spill, og også mer og mer interessant. Et navn å krysse av for er den relativt unge saksofonisten Otis Sandsjö (fra bl.a. Isabel Sörlings utmerkede band Farvel) og trompeteren Tobias Wicklund, som med enorm kraft innimellom kunne høres ut som en høydetrompeter i et storband. En energiutløser var også trommeslageren Marc Lohr, som fikk presset ut mye energi fra de andre musikerne. Ellers gjorde accordeonisten Live Berger Brekke (er hun norsk?) en del fine og sarte innspill sammen med fiolinisten og vokalisten Anna Chekasina. Og både som dirigent, solist og tilrettelegger tronet kapellmesteren over det hele med stålkontroll.

Bandet spilte to sett, noe jeg ikke tror var det beste valget, siden de fleste av publikum tenkte mer på morgendagen og jobb, enn på å få med seg mest mulig musikk, så andre sett ble overvært av en enda mer skremmende liten forsamling.

Nå vet jeg at Nasjonal jazzscene deler kontorer med Norsk jazzforum. Kanskje bør Nasjonal jazzscene ta et møte med sine kolleger rett borti gangen for å oppfordre dem til å møte opp på slike konserter.

Kanskje bør Nasjonal jazzscenes leder, Jan Ole Otnæs, rett og slett ha et møte med administrasjonen hver uke hver fjortende dag eller hver måned, for å piske dem til også å møte opp for også å høre på de relativt ukjente nordiske banda denne scenen er så bra på å presentere. Det burde være en vinn/vinn-situasjon, som begge parter vil kunne lære litt av. Og det ville styrke omdømme til den organiserte delen av norsk jazz.

Tekst: Jan Granlie
Foto: Francesco Saggio