VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 21. SEPTEMBER 2018: Innledningsvis forteller Nasjonal jazzscene oss at av de opptakene av konserter de har lagt ut på sin Youtube-kanal, er opptaket med Espen Eriksen Trio fra konserten der trioens tredje plate – «Never Ending January» – ble sluppet, den mest sette konserten.
Av de 57 hele eller deler av konserter som var lagt ut før denne konserten, hadde Espen Eriksens konsert 4. september 2015 blitt sett over 46 000 ganger, av i alt 325 000 visninger. Nesten 15% av visningene siden kanalen ble etablert i august 2014 har altså vært av denne konserten. Til sammenligning er nummer to på lista, Nils Petter Molværs konsert 7. november 2014 sett 27 000 ganger. Daniel Herskedals konsert 24. mars 2015 er nummer tre på lista, med vel 18 000 visninger.
Det sier noe om den fanskaren denne trioen har skaffet seg etter at de startet opp for godt og vel ti år siden, og etter hvert har turnert over så godt som hele verden. Og sikkert til glede for mange av disse, streamet Nasjonal jazzscene også denne konserten. I dag ligger også denne siste konserten ute på deres Youtube-kanal. Og med EU-parlamentets nylige andre vedtak – av tre – om det nye opphavsrettsregimet skulle det innebære en ikke ubetydelig kompensasjon til Espen Eriksen et al., når loven trer i kraft etter nyttår. Selvfølgelig forutsatt at denne konserten blir like populær.
Da salt peanuts*’ Jan Granlie anmeldte den fjerde og foreløpig siste plata fra trioen, «Perfectly unhappy», ble omtalen avsluttet med følgende,
«Musikken er hele veien lys og vennlig, og selv om den mer enn gjerne kan spilles i de mørke høst- og vinterkveldene, føler jeg at de fungerer best om sommeren, særlig på grunn av Sheppards åpne og vennlige saksofon.
Dette er blitt en av de beste platene til nå fra Eriksen og hans trio. Jeg håper at samarbeidet med Andy Sheppard vil fortsette, for dette kan bli en riktig «kioskvältare» på klubber og festivaler framover».
Derfor var det med store forventninger vi gikk til konserten med Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard på denne dagen. En dag som i hvert fall statistisk ifølge Meteorologisk Institutt, skal være en av de aller første høstdagene i Oslo-området.
Været denne fredagen passer godt til statistikken. Her herjer høststormen «Knud» ute og vil for alvor slippe løs høsten over Sør-Norge. Så nå skal vi virkelig få testet Granlies tese om at denne musikken også kan spilles en høstdag.
Et av spørsmålene jeg stiller meg før jeg for første gang skal få høre trioen utvidet med tenor-saksofonen til Andy Sheppard, er hvorvidt dette blir en pianotrio med nogo attåt, som det het på NRK for noen tiår siden, eller om de ville greie å integrere det til en reell kvartett.
Vi har jo hørt Andy Sheppard mange ganger, bl.a. som medlem i Carla Bley Trio, og vet at han kan levere brennhete saker når det gjelder. Ville han greie det i det subtile og skjønnhetssøkende landskapet som ligger i Espen Eriksens musikk?
De starter ut med «Above the Horizon», åpningssporet fra den nye plata. Dens nærmest folkemusikalske linjer klinger bra med pianotrioens nærmest instantane og totalt intuitive kommunikasjonen. Det fortsetter med «… en gammel schläger», som Eriksen sier, låta «Grinde» fra del aller første plata «You had me at Goodbye» fra 2010.
Dialogen mellom Espen Eriksens pianospill – som til tider også gir meg gospel-følelse i sine harmoniske strukturer – Lars Tormod Jensets basslinjer – som utvikler det harmoniske rommet. Men det er tydelig fra starten av at det denne kvelden er Andreas Byes trommespill som er ankeret og himmelen over musikken. Og som omskaper dialogen til en trialog.
Men innledningsvis opplever jeg at Andy Sheppards rolle i bandet blir uforløst. Hans spill tenderte for ofte mot det åpenbare – det er nesten så det hele blir totalt forutsigelig. Det virker for meg som om han blir stående litt uengasjert på utsiden, og ikke riktig kommer inn i musikken. Att lira, sier svenskene, om musikalske linjer som framføres uten engasjement og uten at musikken greier å kommunisere. Det blir nesten der jeg opplever Sheppard.
Når de drar i gang med tittelsporet «Perfectly unhappy» fra siste plata, noterte jeg etter de første par minuttene, … gi litt gass nå’a!. Espen Eriksen har en strålende teknikk, som han utøver til å formidle sin egen musikk på en eminent måte. Jeg lar meg særlig fascinere av Eriksen til tider glitrende rytmiske leik, med et akkurat sånn passe seigt, hengende etterslep på anslaget, mens andre tider er han mer rocka, in-your-face.
En sånn leik som gjør at det er helt umulig å sitte stille med kroppen. Ikke for å trampe takta, men for å gjøre det som gjør deg i stand til å oppleve musikken, inni, mellom pulsen.
Særlig biter jeg meg merke i noen høyrehånds trioler, som er rytmisk, bare så perfekt plassert. En kontrollert metrisk ubalanse som gjør framføringen levende.
Bye fargelegger musikken, og leker med den, mens Jenset legger en rytmisk grunnmur som swinger. Og da livner også Sheppard til, og leverer noe som gir meg noe. Men det blir i mine ører, allikevel noe uforløst over musikken.
Det fortsetter med flere låter fra den nye plata, ispedd et par «gamle schlägere». Mange har sammenlignet trioen med andre moderne pianotrioer. Ofte nevnes E.S.T., og ja, det er affiniteter. Ikke minst i Eriksens låter. Som Esbjörn Svenssons låter, har de en naturlig, sangbar, til tider nesten popaktig karakter.
Men jeg tenker mer i retning av Brad Mehldaus trio, det er en utforskningstrang i utførelsen som Eriksens trio deler med Mehldau sin. Men, og det er jo nærmest selvfølgelig, uten Mehldaus uforlignelige venstrehand. Det kan man ikke holde mot Eriksen, eller noen andre pianister for den del.
Men det som peker seg ut til Eriksens fordel framfor Mehldaus, er at foredraget skjer med varme. Det er en framføring med sjel og vilje til å kommunisere, og ikke Brad Mehldaus analytiske, nærmest kliniske, dekonstruksjoner og rekonstruksjoner av låtenes tema. Mens Mehldaus musikk kan framstå som kald, er definitivt Eriksens musikk og denne kvartettens framføring av den, varm. Vi får – midt i høstkulda – en varmende versjon av låta «Indian Summer» fra den nye plata.
Jeg savner variasjon i uttrykket, tenker jeg, mens de drar i gang med den høstlige «Naked Trees» fra nyplata. Etter hvert kommer det til et punkt at jeg virkelig får det jeg ba om. Endelig, noterer jeg på blokka, endelig får jeg høre den Andy Sheppard jeg kom hit for å oppleve.
På «Suburban Folk Song» leverer Andreas Bye et spill som er bortimot magisk, et spill som virkelig gjør det forståelig at man i mange stammekulturer oppfattet trommene som en vei over i det hinsidige. Og når de drar i gang med «Anthem» fra førsteplata, får jeg helt flashback til flere av E.S.T.s vakreste tema.
Men det skal bli flere flashbacks. For, rett før det går helt mot slutten, drar de i gang med låta «1974». Da er det definitivt ikke en trio med nogo attåt. Nå er det en genuin kvartett som står på scenen. Og etter hvert skjønner jeg, hva låtas tittel forteller meg.
De legger seg på et spill som har klare affiniteter til våre gamle helter fra den gang da. En klar kopling til den legendariske Garbarek-Stenson-kvartetten som oppsto første gangen på Jazz Jamboree i Warsawa i oktober 1973, og som var et fast anker i vår eksistens i årene etter det. Nå slippes endelig alle bremser, her er det bare å trøkke på!
Kan vi få 1975, også? Men som ekstranummer får vi i stedet det sist gjenværende sporet fra sisteplata, «Home». Og da er vi klar til å kaste oss ut i høstværet igjen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen
