Konserter

Nordisk kremlyd for altfor mange tomme seter

Sted: Victoria/Nasjonal jazzscene, Oslo
Tid: Fredag 10.10

Så var vi igjen vitne til en av disse store musikalske kveldene på Victoria, hvor folk ikke kjente sin besøkelsestid. Tre band fra forskjellige deler av Norden, med hovedvekt på København.

Men det er kanskje sant, som flere har hevdet de senere årene, at det er umulig å fylle norske konsertlokaler og klubber med musikk fra våre naboland. Er vi oss selv nærmest, her i oljelandet, eller er vi for opphengt i TV og godstolen hjemme?

Denne problemstillingen burde være et diskusjonstema for Norsk jazzforum ved neste møter med musikere, klubbarrangører og festivaler, for når man nesten kan telle de besøkende på Victoria denne fredagskvelden på to hender, så er det rett og slett for dårlig.

Men uansett hvor folk oppholdt seg – det var på Victoria man skulle vært!

Som den nest siste spillejobben på denne samarbeidsturneen hadde man tatt turen til Oslo, etter å ha spilt på Copenhagen Jazz House, i Vilnius og i Tallinn, sto Oslo for tur.

@Liudas_Mockunas©FrancescoSaggio_ANN8605

Først fikk vi møte saksofonisten Ljudas Mockunas (bilde) fra Litauen med sin trio bestående av pianisten Arnas Mikalkénas og trommeslageren Håkon Berre i et forrykende sett, hvor bandet spilte to lange låter, gjort av de to fra Litauen. Mockunas kjenner vi best fra samarbeid med trommeslageren Stefan Pasborg og den finske saksofonisten Mikko Innanen. Han er en teknisk nesten fullkommen saksofonist og liker seg nok best i det litt harde, moderne jazzlandskapet. Pianist Arnas Mikalkénas (eller Arne Mikkalsen som han raskt ble hetende rundt vårt bord), er en lyriker av rang, og sammen med Mockunas ble dette en fin kontrast. Bakerst på scenen satt den norske trommeslageren Håkon Berre, som nesten er i ferd med å gjøre danske av seg, etter mer enn ti år i «kongens by». Han har vokst kraftig musikalsk de senere årene, og har skapt sin helt egne stemme på trommene som fascinerer. Fritt, men allikevel godt innenfor det rytmiske. En strålende åpning på en flott kveld!

Deretter ble scenen overtatt av den estiske saksofonisten Maria Faust (hovedbilde] og henne band Jazz Catastrophe. Tobias Wicklund fra Sverige på trompet, Sture Ericsson, også fra Sverige på bassklarinett, danske Lars Greve på klarinett, danske Morten Pedersen på piano, danske Adam Pultz Melbye på bass og, igjen, norske Håkon Berre på trommer.

Maria Faust har bodd i København i mange år, men det er tydelig å høre at hun har røttene sine godt plantet i Estland. Hun skriver, i hovedsak, litt dyster og melankolsk musikk som av og til er litt vanskelig å få taket på, men innimellom lar hun det stå til og alle musikerne slipper seg løs i fri utfoldelse. Men det er det melankolske og ettertenksomme som er styrken i Faust musikk. Selv er hun en mer enn habil saksofonist, som har en litt for «klassisk skolert» tone i altsaksofonen i de rolige partiene, men når hun slipper seg løs, låter det fint. Et fint kollektiv som tok det hele ned etter Mockunas energiutladninger.

lotte

Til slutt fikk vi et svensk/dansk/litauisk samarbeid i bandet Konvoj Ensemble. Ola Paulson fra Sverige er bandleder og organisator, danske Lotte Anker (bilde) spilte saksofoner like overbevisende som alltid, Ljudas Mockunas var igjen med på saksofoner, danske Jacob Riis trakterte laptop og elektronikk, svenske Anders Uddeskog spilte trommer og svenske Sten Sandell behandlet det nye Steinway-flygelet til Victoria med største respekt.

Her var all musikken fritt improvisert, men ikke uten at det var struktur og en viss kontroll over det hele. Alle musikerne er nordiske mestere i å lytte til hverandre, konversere og komme med innspill og nye løsninger, spesielt hadde vi sans for Sten Sandells flotte pianospill. Jacob Riis’ sofistikerte elektronikk var med på å løfte bandet over i en annen dimensjon innimellom, og blåserne er såpass forskjellige i uttrykk og spillemåte at det ble ytterst interessant.

Nok en fin kveld på den norske hovedscenen for jazz. Det var bare så synd at ikke hele det jazzhungrige Oslo-publikummet var på plass. Det hadde denne gjengen med musikere fortjent!

Tekst: Jan Granlie
Foto: Francesco Saggio