Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Norge i fokus på Jazzahead

JAZZAHEAD, BREMEN 25.-28. APRIL 2019: Jazzmessa, konferansen, festivalen og mingleplassen, Jazzahead har siden starten for kanskje 15 år siden, vokst og vokst til å bli det viktigste møtestedet for jazzbransjen i Europa, og kanskje i verden. Med over 3000 delegater fra hele verden, en haug med stands, showcaser, gallakonserter og spesielle events, er dette blitt et viktig sted for de fleste i bransjen å møtes hvert år i april.

I år følte salt-peanuts* utsendte at det ikke var like trangt mellom standsene som tidligere år, men straks det ble annonsert prøvesmaking av mer eller mindre lokale matretter og tilpasset drikke flokket jazzbyråkratene seg sammen og nøt bordenes og glassenes gleder som er blitt en stor og viktig (?) tradisjon på Jazzahead.

Og på konsert/showcase-fronten ble det en marathon av vandringer mellom de forskjellige scenene for den som ville ha med seg alt. De ga oss «Norwegian Night» (mer om det senere), «European Jazz Meeting», «German Jazz Expo» og «Overseas Night», i tillegg til en rekke konserter rundt om i byen og utenfor verdens styggeste messeområde, Messe Bremen, hvor det i tillegg var rigget opp et kjempetivoli på parkeringsplassen, som vi som var der for jazzen måtte forsere på vei til og fra messen.

Fokus Norge
Hvert år tildeler Jazzahead et land oppgaven som såkalt fokusland. I år var jobben gitt til Norge, som grep stafettpinnen begjærlig, og gjorde, kanskje, i overkant mye ut av seg under årets messe. På «Norwegian Night», som åpnet ballett på torsdag, etter en langdryg åpning hvor alle Bremens sjefsbyråkrater skulle takke Norge for alt mellom himmel og jord, og etter den fjerde talen satt man i salen og tenkte på John Cleese bevingede ord: «Don’t Mention The War». Så vi forlot åstedet før Karin Krog og John Surman sang europeerne, med en klar overvekt av nordmenn, inn i den norske jazznatten.

Men før det ble musikk, startet de første mottagelsene på noen av standene. Først ute var franskmennene som serverte romslige glass rødvin, før den norske mottagelsen startet. Og her kjente folk sin besøkelsestid. Det var smekkfullt rundt den største standen under årets Jazzahead, og alkoholen ble servert i strie strømmer sammen med typisk, norsk snacks. Hvor mange bookingavtaler som ble gjort i løpet av denne korte timen, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det var helt andre ting som ble snakket om og diskuterte enn hvilke norske band europeerne ville booke i fremtiden.
Deretter var det mange løp mellom klubben Schlachthof, en fin klubb rett utenfor messehallen, som alltid har vært salt-peanuts* favorittsted på Jazzahead, og Hall 7.2 inne i messehallen for å få med seg flest mulig av de åtte norske banda som hadde blitt plukket ut til å spille en halv time hver.

Her fikk vi med oss Karl Seglem Band, som tok europeerne med seg inn i den norske folkemusikken på sin spesielle måte, med bukkehorn, hardingfeler og et moderne «komp» som strekker musikken mye mer inn i nåtiden, enn for eksempel, gode, gamle «Folkemusikkhalvtimen» på NRK (som alltid brøt inn i sportsendingene på radio på 60- og 70-tallet). Seglem spiller oppdatert folkemusikk, både på tenorsaksofon og bukkehorn, og han har etter hvert fått et stort navn innenfor jazzen i Tyskland, så å presentere han, var en god idé.

Så var det over i Hall 7.2, for å høre trommeslageren Gard Nilssen og hans Acoustic Unity. Nilssen selv som energibombe på trommer, og med seg har han Andre Roligheten på saksofon og Ole Morten Vågan på bass, som ikke akkurat senker energinivået. Her fikk vi noe helt annet enn de to åpningssekvensene (det første bandet var trommeslageren Thomas Strønen og hans prosjekt «Time Is A Blind Guide», som vi dessverre ikke fikk med oss). Nilssens energiske trommespill backet opp Roligheten og Vågan på en medrivende måte, som fikk de to til å yte maksimalt for å følge trommeenergien. Trioen gjorde for en stund siden trippelalbumet «Live in Europe» (med svenske Petter Eldh på bass). Her får man egentlig et svært godt bilde på hva trioen holder på med, med tre festivalkonserter fra 2016. Sjekk ut platene, og les gjerne vår anmelselse av dem HER.

Så var Bremen Marathon i gang. Det bar tilbake i Schlachthof for å høre det store bandet Skadedyr, med pianist Anja Laurdal i spissen for et avantgardisk, ungt orkester som passer perfekt på et sted som dette. Morsomt, kreativt og ytterst velspilt, selv om jeg kanskje syntes lyden ikke var av den beste denne gangen.

Tilbake igjen for å høre et av mine største konsertfavoritter det siste året: Frode Haltli Avant Folk, et folkemusikk-, samtids- og jazzensemble på 10 musikere, hentet fra samtidsmusikken, jazzen og, ikke minst, folkemusikken. Accordeonisten Frode Haltli har egentlig en fot i de fleste musikalske leire, men det er folkemusikken og samtidsmusikken som ligger hans hjerte nærmest. Og så har han samlet et ensemble med noen av de beste innenfor hver musikksjanger til å fremføre hans morsomme, kreative og rotfaste låter som har utgangspunkt i den norske folkemusikkskatten, og som ensemblet gjør til en happening av de sjeldne. Jeg tenkte litt mens de spilte, at kanskje bør man være norsk for å forstå hva disse musikerne egentlig holder på med? Eller kanskje svensk? For de har jo litt av de samme tradisjonene. Og kanskje ble dette litt i meste laget for en del europeere (?).

Deretter spilte Kristin Asbjørnsen sin afropopjazz med stor innlevelse, før vi bare måtte slukke tørsten med et ørlite glass. Men siden leveringstiden på et glass, skummende, tysk øl var i overkant lang, rakk vi ikke konserten med Espen Berg Trio, dessverre. Han har en flunkende ny plate ute, som vi vil komme tilbake til senere.

Så rundet, i alle fall salt-peanuts* utsendte, av den norske kvelden med Hedvig Mollestad Trio (hovedbildet) i Schlachthof. Mollestad er en travel dame om dagen, og etter hennes strålende konsert på Vossa Jazz rett før påske, var vi selvsagt på plass i et smekkfullt lokale. Og Mollestad, sammen med Ellen Brekken (bass) og Ivar Loe Bjørnstad (trommer) overbeviste igjen. Tøff rocka jazz med alle riffene man kan ønske seg inne, og med en spilleglede som smittet over på publikum. En deilig avrunding på en lang første dag.

Det er også jazz i Europa
Fredagen på Jazzahead, er egentlig den dagen hvor man har møter, treffer gamle og nye venner, får bagen fylt opp med CDer, visittkort og avtaler, før man lar musikken overta fra klokken 12 og fram til godt over midnatt. Og allerede på dag to, merker man at man begynner å bli sliten i hodet. Ikke fordi man har hørt for mye musikk, men fordi stemmesurret inne i messehallen sliter på gamle hjerner. Så denne dagen ble det mindre musikk enn man egentlig hadde planlagt.

Selvfølgelig skulle man ha hørt den japansk/danske pianisten Makiko Hirabayashi med trommeslageren og perkusjonisten Marilyn Mazur og bassisten Klavs Hovman, men den konserten forsvant i et møte, og den islandske pianisten Sunna Gunlaug med den finske trompeteren Verneri Pohjola burde man også fått tid til. Men vi fikk med oss franske Ajoyo, med vokalisten Sarah E. Charles og saksofonisten Yacine Boularés, som låt akkurat så hipt og fransk som nyere, fransk jazz skal låte, og det sveitsisk/fransk/britiske bandet Aksham med vokalisten Elina Duni, som låter mye bedre i små settinger enn i denne kvintetten. Og så rundet vi av det europeiske med noen gamle favoritter, belgiske Flat Earth Society. Som alltid var det anarkistisk og «zappaisk» i storbandversjon, og, som alltid, fornøyelig og deilig.

Senere på kvelden fikk man også med seg den britiske pianisten Elliot Galvin, en relativt ung pianist, som de senere årene har markert seg sterkt på jazzscenen i «Brexit-land». Han er en tekniker av rang, men jeg kan ofte savne at han forteller meg en historie med musikken sin. Og med en flygel som til dels sviktet i øvre mellomtoneregister (jeg nevner ikke navn på produsenten), så ble det en helt grei halvtime, men dessverre ikke så mye mer.

Og slik fortsatte det på lørdag, med flere nye band fra Tyskland i «German Jazz Expo», hvor det var tydelig at kvartetten med det showe navnet Der Weise Panda gjorde inntrykk på mange, og hvor vokalisten Simin Tander på duo med cellisten Jörg Brinkmann ga publikum en deilig ettermiddagsstund.

Av de mange showcasene som ble arrangert enten i messeområdet eller rundt i byen, fikk vi med oss den danske, hvor blant andre vokalisten Sinne Eeg gjorde et duosett med bassisten Thomas Fonnesbæk. Dette ble et fint sett i hovedsak bestående av standarder, og med Fonnesbæks strålende spill som høydepunkt.

Og senere på kvelden var man igjen på plass i Schlachthof, for å høre bassisten Linda May Han Oh sammen med pianisten Fabian Almazon, trommeslageren Rudy Royston og saksofonisten Greg Ward, i et fint sett som beviste på alle mulige måter at det gror i rekkene av kvinnelige bassister, og at Oh er med på å sette standarden. I tillegg likte jeg det ekspressive pianospillet til Almazan og Grag Wards saksofonspill, som var drivende og flott.

Lørdag var det også Galakonsert med Mathias Eick Quintet og Trails Of Souls (Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og in the country) ute i byen, og utekonsert med Beady Belle, også ute i byen, som jeg rett og slett ikke hadde kapasitet til å være med på.

Og søndag rundet man av med norsk frokost, før konsertserien ettertrykkelig ble avsluttet med Paal Nilssen-Love Large Unit. Men da satt eders utsendte på toget på vei nordover mot Hamburg, Puttgarten og København, så den måtte jeg droppe. Men skal man dømme etter rapportene som strømmet inn på mobilen, så var dette en pangavslutning.

Den norske megasatsingen – er den verdt det?
Tidligere år har Norge vært en fast del av Jazzahead med egen stand, i nabolaget til Sverige, Danmark og Finland. Men siden Norge i år var «partnerland», hadde man satt av et stort område til Norge. De hadde en fin stand med bookere, musikere, byråkrater, festivaler, klubber og andre tilstede, som arbeidet flittig alle dager for å promotere den norske jazzen. Men så tenker man, mens man sitter i området, at hva har dette egentlig kostet? Vi vet at myndighetene har gått inn med betydelige summer i tillegg til Music Norway og, sikkert også, Norsk jazzforum. Det var mange norske musikere på de forskjellige scenene, og jeg regner med at de har fått høvelig betalt for å være med på seansen. Og jeg håper virkelig det blir gjort en solid evaluering av prosjektet i ettertid, som kan forsvare satsingen. For det er mye jazz man kunne fått presentert rundt om i verden for det som er spyttet inn i Jazzahead 2019.

En annen ting er at om ideen med de banda som var plukket ut til å delta, med deltagelsen skulle få muligheten for å promotere seg overfor arrangører i utlandet.Ved å presentere såpass mange store band, og med den økonomiske situasjonen som mange arrangører rundt om i Europa sliter med, så tror jeg mange vil vegre seg for å booke band på 10 – 12 musikere, med tilnærmet norske honorarer. Men bra musikk var det, og særlig sitter Frode Haltli Avant Folks konsert godt plassert i hjernebarken etter torsdagens happening. Strålende!

Tekst og foto: Jan Granlie


Trangt om saligheta på den norske mottagelsen


Gard Nilssen Acoustic Unity med André Roligheten og Ole Morten Vågan


Frode Haltli Avant Folk


Hans P. Kjorstad i Frode Haltli Avant Folk


Erlend Apneseth og Oddrun Lilja i Frode Haltli Avant Folk


Hedvig Mollestad Trio


Ivar Loe Bjørnstad i Hedvig Mollestad Trio


Elina Duni og David Enhco i Aksham


Flat Earth Society


Karl Seglem serverte speket gjeitekje og spätburgunder mens han gjorde en svært kort intimkonsert på den norske standen


Sinne Eeg og Thomas Fonnesbæk på dan danske showcasen på Swissotel


Linda May Han Oh Band i Schlachthof

Skriv et svar