I løpet av tre dager, hadde man muligheten til å høre fire band med hovedvekt på norske musikere i København.
Undertyegnede rakk bare to av dem, men selv om jeg ikke fikk med meg Lama Trio (Kulturkirken mandag) eller Nils Økland/Ingvild Kongsvik på Jazzhouse tirsdag, så fikk jeg med meg Paal Nilssen-Love i tett samspill med den svenske bassisten Johan Berthling og den japanske altsaksofonisten Akira Sakata mandagskvelden og bassisten Eivind Opsviks Overseas-band på Jazzhouse onsdag.
Vi starter med Nilssen-Love etc. Jazzhouse hadde innsett ta denne trioen ikke ville fylle opp hovedsalen, og hadde derfor plassert trioen i baren i førsteetasje, noe jeg tror var bra. Her fikk publikum en tett og nær opplevelse av bandet, som ikke går av veien for å trykke publikum opp i et hjørne, og utfordre. Nilssen-Love var som vanlig drivkraften i trioen, med sedvanlig, heftig og engasjerende trommespill. Bassist Berthling ligger helt tett opp i Nilssen-Loves spill og utfordrer og kommuniserer perfekt med de andre to. Ytterst til høyre (for oss i salen) regjerte den japanske saksofonisten både med heftig altsaksofonspill og interessant vokal (på japansk). Sakatas skarpe saksofontone passer perfekt sammen med Nilssen-Loves heftige trommespill og Berthlings rå bass-spill, og skal vi tro ryktene, så har trioen allerede vært i studio for å dokumentere denne turneen. Og vi gleder oss!
Bandet leverte som vanlig varene, og fortsatte videre til Fasching i Stockholm (tirsdag) og Nasjonal Jazzscene i Oslo (på onsdag).
På onsdag var det igjen duket for norsk på Jazzhouse. Bassisten Eivind Opsvik har i en del år nå hatt tilhold i Brooklyn, New York, hvor han er blitt en sentral skikkelse i det rike musikkmiljøet i bydelen. Her ser vi han stadig i selskap med musikere som Nate Wooley, Skuli Sverrison, Mat Maneri, Mary Halvorsson, Kris Davis, David Binney og Tony Malaby.
Til København kom han med sitt Overseas prosjekt, sammen med saksofonisten Tony Malaby. Gitaristen Brendon Seabrook, keyboardist Jacob Sacks og trommeslageren Flin Van Hemmen, og turneen startet på Porgy & Bess i Wien den 14. mai (i god tid før Grand Prix-tøvet erobret byen), og avsluttes på Moers Festival i Tyskland den 24. mai.
Det var ingen tvil om at guitarist Brendon Seabrook har tatt en viktig posisjon i dette bandet. Allerede fra første tone, var det hans gitar som preget lydbildet. Nå kan det kanskje ha noe og si, at tenorsaksofonen til Tony Malaby lå veldig langt bak i lydbildet allerede fra start av. Men etter hvert jevnet det seg litt ut. Pianist Jacob Sacks hørte vi bare bruddstykker av, men Opsviks bass låt fint og tydelig.
Opsvik skriver fine komposisjoner, og det er interessant å høre en nordmann i et rent amerikansk selskap, spille sin «norske» musikk, med alle de floskler det innebærer, og du hører at det er norsk. Ikke gitarspillet, som minnet mer om Eugene Chadbourne eller andre av de frittgående gitaristene, eller trommespillet til Flin Van Hemmen, som lå godt innenfor «Brooklyn-skolen». Men de gangene Tony Malaby slapp til, og vi kunne høre han klart og tydelig, låt det strålende. Særlig i en seig og litt rå låt, som nesten kunne gått inn i «Rosa Panther»-settlista.
Jeg måtte forlate Jazzhouse etter første sett, men det var nok til at je mer enn gjerne anbefaler dette bandet for dere som har rede i Oslo. De spiller på Victoria, Nasjonal Jazzscene torsdag.
Tekst og foto: Jan Granlie
