NOVI SAD, SERBIA, 3. JULI 2026, DAG 1: Etter flere dager med fokus på folkemusikk, her på salt peanuts*, var det på tide med litt jazz igjen. Og siden vi måtte melde sykdomsforfall til Kongsberg Jazzfestival, ble det undertegnedes oppgave å bringe jazzen tilbake til spaltene.
I følge Store norske leksikon, er Novi Sad en by i Vojodina i Serbia, som ligger ved Donau, 70 kilometer nordvest for Beograd. Byen har ved siste opptelling (2020) 380 000 innbyggere. Dermed er byen landets nest største by.
Novi Sad er, i utgangspunktet, en industriby med variert næringsliv, blant annet petroleumsraffinering, kjemisk-, verksted- og næringsmiddelindustri, pluss fremstilling av keramikk og elektriske apparater. I byen arrangeres det en årlig internasjonal landbruksmesse, så her burde eders utsendte passe godt inn. Byen har elvehavn og jernbaneforbindelse med blant annet Subotica i nord og Beograd i sør, og byen har flere broer krysser Donau.
Byen ble en fri by i 1748 og utviklet seg til et serbisk kultursentrum, som også fikk mange ungarske og tyske innbyggere. I byen har man et utmerket kunstakademi, et serbisk nasjonalteater og flere museer, herunder et bymuseum og et regionalt museum for moderne kunst. Byen var, sammen med to andre byer, europeisk kulturhovedstad i 2021. Novi Sad universitetet, som ble etablert i 1960, er det nest største statlige universitetet i landet med mer enn 50 000 studenter, noe som har gjort byen til en levende by med mange unge innbyggere, og dermed en by med et yrende uteliv. Og den ytterst sjarmerende gamlebyen, med sine trange smug og utallige serveringssteder, gjør at byen på kveldstid yrer av liv og røre – på en sjarmerende og smilende måte.
Novi Sad Jazz Festival sier om seg selv at de «fremmer jazzkulturens fortreffelighet, samtidig som festivalen reflekterer den autentiske rytmen i bylivet, og har etablert seg som en av de viktigste bærerne av Novi Sads kulturelle identitet». De ønsker «å skape en ekte Novi Sad-jazzopplevelse – i hjertet av byen og i hjertene til innbyggerne».
Nå i sin 28. utgave introduserer festivalen et nytt konsept, utviklet gjennom samarbeid og organisatorisk partnerskap mellom Novi Sads kultursenter og Novi Sad – europeisk kulturhovedstadsstiftelse, med støtte fra Novi Sad turistorganisasjon. Og at byen tjener store penger ppå festivalen er det liten tvil om, når man vandrer mellom de hundretalls uteserveringene i gamlebyen på kvelden.
For et århundre siden, med den industrielle utviklingen av distriktet, begynte Novi Sad sin transformasjon til en moderne by. Urbaniseringen ble ledsaget av jazz – et nytt musikalsk språk som, kort tid etter å ha dukket opp i USA, fant veien til Novi Sad og til Americana Club, hvor det lokale publikummet fikk sin første mulighet til å høre denne musikken. På denne måten bidro jazzen til å forme Novi Sad til den byen den er i dag: et kultursenter, urbant og kosmopolitisk, forbundet med resten av verden.
I 1999 fortsatte Novi Sad Jazz Festival byens rike jazzfestivaltradisjon etablert av Jazzdagene i Novi Sad (1979–1988). I år feirer festivalen 28-årsjubileum ved å proklamere at festivalen er mye mer enn et konsertprogram. Festivalens nye konsept bringer jazz inn i hjertet av byen – til nye steder, offentlige rom og blant folket. Gjennom sommeren forbinder festivalen musikk, kunst og Novi Sad-livsstilen gjennom konserter, foredrag, filmvisninger, utstillinger og workshops. På denne måten vil de at jazz skal bli en opplevelse av selve byen.
salt peanuts* sin medarbeider ankom byen via Frankfurt og Beograd dagen før festivalen åpnet. Jeg hadde tenkt å ta byen i øyensyn før det hele braket løs. Men med landing i Beograd ved midnatt og en halv times biltur nordover, ble det å gå rett i koma etter innsjekk på Hotel Veliki, i stedet for en sen kveld på byen for akklimatisering og overgang til festivalmodus for eders utsendte.
Fredagen kom med strålende sol og uvant varme for en med tilhold i et ytterst regntungt Vestland, men ikke like heftig som de varmerekordene vi har lest om fra sørlige deler av Europa den senere tiden. Jeg vil kalle det god «Syden»-temperatur, og det var tid for å finne andre inviterte pressegjester. Det viser seg at vi kun er to inviterte «bladfyker» fra andre deler av Europa. Jazzwise fra England og salt peanuts* fra Norge, to av de viktigste jazzmagasinene i Europa i dag, etter vår, ytterst, objektive oppfatning.
Compact Games
Spillestedene for festivalen er plassert tett på hverandre i den eldre delen av sentrum. Og med fire spillesteder så tett på hverandre er faren for «trafikkork», «lydoverføring» fra scene til scene, og problemer med logistikken til stede i rikt mon. Men dette løser man med smil og godt humør og ingen sure miner. Og jeg ble overrasket over at det var mulig med såpass lite «lydoverføring» som det var, siden spillestedene lå såpass tett på hverandre. Men for den somm bor i den gamle delen av byen, er det en stor fordel om man liker hly, improvisert musikk i varierende former og innpakninger.
Første «del» av programmet er lagt opp slik at man skal trekke byens befolkning inn i de trange gatene med regionens og landets egne musikere, denne ettermiddagen representert ved bandene Deep Steady, Valeriia Shurgalina Quartet og Boris Hlošan Sextet , før man i bakgården i byens kultursenter serverer dagens «hovedattraksjon», før det, etterpå, er full fest med «hæla» i det taket som ikke er der, smekkfullt på alle uteserveringene som ligger i hopetall gatelangs i bydelen, og et party det er helt umulig å ikke bli oppslukt av.
Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til den første delen av kvelden. Her lå musikken fra de tre lokale bandene langt inne på den lette, amerikanske jazzens områder, og jeg var litt redd for at det var slik denne helgen skulle bli, men noen «høydepunkter» fra hovedscenen i solnedgangen. Jeg hadde håpet å få servert mye mer en kombinasjon av den lokale folkemusikktradisjonen fra regionen satt sammen med jazz, slik vi er blitt vant til å høre det her oppe i nord. Men her var det den amerikanske, og litt for «trauste» jazzen som dominerte.
Den israelske bassisten
Hovednavnet denne første kvelden, var den israelske bassisten Avishai Cohen Trio. Cohen er en «farande fant» som i mange år har dukket opp på en rekke jazzfestivaler rundt om. Han har laget ei røys med plater, og er nok i dag den mest kjente jazzmusikeren med opphav i et av de landene vi ikke er altfor begeistret for her på redaksjonen.
Med seg i trioen hadde han pianisten Itay Simhovich og den 18-årige trommeslageren Eviatar Slivnik, som var helt nye navn for meg. Og i denne drøyt times lange konserten, var det pianisten som imponerte meg mest. Cohen er en helt ok bassist og komponist, som lager komposisjoner hvor han, i stor grad, overlater mye av det solistiske til pianisten, men hvor han selv, hele tiden, holder oversikten og kontrollen. Men det er noe med spillet hans jeg ikke helt klarer å forholde meg til. Han skal, nesten selvfølgelig, vise fram alle «knepene» han kan, og han komper på en fin måte, men der hvor han ikke helt klarer å overlate «styringen» til pianisten, blir han, på mange måter, tråkkende litt for tett på pianospillet. Men innimellom leverte de noen intrikate, rytmiske ting som, nesten, kunne minne om noe av det vi tidligere fikk fra de beste i faget.
Den unge trommeslageren ligger fint og tett på de andre to, og leverer utmerket komp-spill, og når han slipper til med soloer, gjør han det på en «voksen» måte, noe de fem- sekshundre publikummerne satte umåtelig stor pris på. For sjelden har jeg opplevd så stor begeistring for en trommeslager som under denne konserten. Nærmest stående applaus etter hver trommesolo er sjeldent.
De fleste komposisjonene var gjort av Cohen, men de er også innom en Chick Corea-komposisjon, som jeg selvsagt ikke husker navnet på, men som er på en plate Corea gjorde med bassisten Christian McBride og trommeslageren Brian Blade. Og da Cohen åpner ekstranummer-avdelingen med å opptre som vokalist i noe som kunne høres ut som en italiensk komposisjon på duo med pianisten, var jeg, egentlig mer enn fornøyd. Denne formen for «crooner»-sang bør overlates til italienske Paolo Conte. Men det ytterst entusiastiske publikum ville ha mer, og fikk til slutt en Cohen-komposisjon (?), som sendte det fornøyde publikummet ut i natten med store smil om munnen, hvor man kunne lese av blikkene, at her skulle det festes i timevis utover natten.
Party, party
Ved sen minste scenen rundt hjørnet, i Laze Telečkog Street, klarte eders utsendte å finne seg en plass midt i folkehavet på den minste scenen hvor partybandet Bullet for a Badman (hovedbildet) hadde klart å presse seg sammen på den lille scenen. Barytonsaksofon, tenorsaksofon, trompet og gitar i front for trommer og el.bass, og låter og et kok som passet perfekt for situasjonen. Dansene voksne og barn (som skulle vært i seng for lenge siden),skvulpende ølglass og store smil på den lille gatehjørnet som, i beste fall, var kraftig underdimensjonert for en slik fest.
Musikken var energisk, det svingte, vi svettet og alt ar et rullende party det er lenge siden jeg har opplevd på en konsert utendørs. Man kan tenke seg en sen kveld i Alexandraparken i Melde eller på Klubi på Tampere Jazz Happening, og gange trengselen med 10, så er man nesten i nærheten. En aldeles herlig avslutning på første kvelden, som Jazzwise og salt peanuts* utsendte, etter hvert måtte komme seg ut av, skulle vi ha kamera, hode, kropp og sjel i behold før resten av weekenden. Derfor fant vi oss et ledig bord ved en av gamlebyens mange uterestauranter (vi unngikk de som viste fotball-VM på storskjerm), hvor vi knne evaluere første festivaldag over et glass lokalt øl, før vi tuslet de få meterne tilbake til hotellet for å ruste oss for resten av festivalen.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotell for salt peanuts* er betalt av festivalen)
Stille før stormen
Valeriia Shurgalina
Avishai Cohen
Avishai Cohen Trio
