HAGENFESTEN, FREDAG 3. AUGUST 2018 – DAG 2: Fredagen opprant med en bråvåknende erkjennelse — min mobiltelefon var blitt borte, like etter at jeg hadde badet i Flodhen på torsdags ettermiddag. I min – så langt mislykkede – søken etter den, måtte jeg derfor hoppe av enkelte deler av programmet på denne dagen.
Deliberate infusions
Men ikke alt! Jeg fikk aller først med meg Umlaut Big Band nok en gang. Med helt andre toner og lyder enn sist natt! I Floda-soknets hovedkirke skulle bandet urframføre et verk skrevet av bassist og Hagen-arrangør Joel Grip. Han presenterte verket som å ha tittelen «Deliberate Intentions», men helt uten å si i hva slags kontekst tittelen skulle forstås.
Det var et verk med store – magnifike – gester som ble presentert. I enkelte strekk fikk jeg tydelige assosiasjoner til den britiske komponisten og orkesterleder Mike Westbrook, og særlig til noe av det han skrev til sitt Concert Band på 1960-tallet.
Kong Atle ved Poltava
Etter en pause var det tid for en intim konsert i Galleriet. Her ble vi presentert for Erik Ronström som på sine gitarer presenterte oss for både svensk og irsk folkemusikk. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har hørt ham før, men at jeg innser at det burde jeg ha gjort. For her er en gitartekniker og musiker som virkelig får musikken til å synge.
Han spiller til vanlig også i trioen Stormsteg som vi skal få høre i morgen. Men nå altså — helt ensam. Han spiller musikk med klare røtter i folkemusikken, i en modernisert form du nok ikke har hørt maken til. En moderne musikk med klare folkemusikalske røtter som lyder så kjente, men samtidig er helt nye erfaringer. Han gjør det på instrumenter som forbindes mer med den skandinaviske visemusikken, enn med folkemusikken, som soloinstrument, på gitar og på bouzouki.
Innledningsvis fikk vi høre en tradisjonell låt fra Älvdalen, samt to medrivende låter av felespilleren Lena Jonsson — som Ronström også spiller med i Lena Johnsson Trio — først en schottis og deretter «Andra Våningen». Ronström spilte også musikk fra nedtegnelsene til regimentoboist Gustaf Blidström, som etter slaget ved Poltava i 1709 satt i russisk fangenskap. Under dette fangenskapet skrev han ned musikk – ny og gammel – som han tok med seg hjem da han vendte til fots tilbake til Sverige tolv år seinere.
I låta «Myr» – bygget over folkemusikkbaserte kvarttonetradisjoner – av en av Ronströms viktigste lærere ved Musikhögkolan, felespilleren Sven Ahlbäck, fikk han til fulle også demonstrert sitt kvarttonemodifiserte instrument. Ved å legge inn «mellom»-bånd på halsen, kan han gjenskape noe av variasjonen som ligger i kvarttonene i skandinaviske folketoner – som det ofte sies at med tersen i området «midt mellom» stor og liten ters, vet du ikke om det går i dur eller moll.
Det han mister med disse båndene er jo kvarttonenes bevegelsesfrihet – tradisjonelt vandrer de jo i området mellom de tradisjonelle halvtonene du kan spille på et piano. På fela – siden den er uten bånd – kan du jo sette ned fingrene der du vil. Så å gjenskape kvarttoner i felespillet er ikke noe prinsipielt problem.
Tradisjonelt på gitar angir du slike blåtoner med «bending», ved å strekke strengen. Dette er slik vi gjerne kjenner det fra amerikanske gitartradisjoner, som i blues. Men Ronström fikk ikke dette til å fungere, og endte derfor opp med varianten å legge kvarttonene inn som faste «mellom»-bånd på gitarhalsen.
Etter dette fikk vi en morsom variant av den norske «Nordafjells», etter Gunnar Austegard, spilt på hva syntes for meg å være en tistrenget (altså med fem dobbeltstrenger, og som da etter tradisjonen må beskrives som en pentachordo) bouzouki. «Nordafjells» er ofte omtalt som en rammeslått, altså som en slått med spilt med hardingfela stemt i gorrlaus stemming. I denne stemminga er bassen stemt ned til en f, noe som bidrar til å gi disse slåttene en mystisk klang. Ved framføringen skulle det mytiske grunnlaget understrekes ved felespillerens esktatiske spill.
Ronström innleder til slåtten med å gi et kort resyme av Atlekvadet – om kong Atles drap på brødrene til dronning Gudrun på jakten etter skatten som Gudruns tidligere ektemake Sigurd, kalt Fåvnesbane, fikk tak i da han drepte dragen Fåvne. Som kjent er jo dette kvadet en norrøn variant av de mange germanske historiene om huneren Attila og burgunderkongen Gundahar. Disse mytene og historiene ble spunnet i århundrene etter Gundahars død i 437 i Worms, fra romergeneralen Flavius Aetius, i forbund med hunerne, sitt angrep på Gundahars Burgunderrike.
Ronströms valg av instrument er interessant. Hans bouzouki har røtter både i gresk og østlig folkemusikk, og i nyere tid frå irske folkemusikktradisjoner. Det er nok hovedsakelig i den siste at Ronström har sine inspirasjoner for bruken av instrumentet, men hans spill gir «Nordafjells» en ny dimensjon. Ved å overføre den til en tistrengers bouzouki — med strengforlenging i bassen — får han fram helt nye dimensjoner i slåtten. Sider som kanskje kan sies å gjenspeile slåttens kontinental-europeiske og østlige opphav?
Cape Town på Hagen
Vi avslutter fredagen tidlig for å sørge for at vi har krefter til lørdagens store avslutning! Men vi sørger for å få med oss det som tidlig ble pekt ut som et «must» under årets Hagenfesten, Sebastian Bergströms Chris McGregor Experience.
I Ladan stilte en elite av ung svensk moderne jazz opp for å gjøre musikken til den fantastiske sør-afrikanske musikeren Chris McGregor levende igjen. Da McGregor dro fra Sør-Afrika i 1964 — sammen med medmusikanter fra Cape Towns da levende og raskt utviklende jazzscene — ble de raskt en sentral del av det moderne og unge jazzmiljøet i London. Først gjennom bandet Blue Notes — og deretter med storbandet Brotherhood of Breath som vokste ut av dette — ble disse sørafrikanske musikerne sentrale i å gjøre den sør-afrikanske jazztradisjonene til en levende del av europeisk jazztradisjon på 1960- og 1970-tallet. Fortsatt i dag lever denne tradisjonen videre i europeisk samtidsjazz.
Pianisten Sebastian Bergström – som er leder for bandet – har hentet med seg Anna Högberg på altsaksofon, Niklas Barnö på trompet, Vilhelm Bromander på bass og Konrad Agnas på trommer. I tillegg har Bergström for denne konserten fått med seg Pierre Borel fra Umlaut Big Band på tenorsaksofon.
Så det er definitivt McGregors Blue Notes Bergström har hatt i tankene her. Blue Notes kanoniske sammensetning er, ved siden av Chirs McGregor på piano, Dudu Pukwana på altsaksofon, Mongezi Feza på trompet, Johnny Dyani på bass og Louis Moholo på trommer, ved siden av Nikele Moyake på tenorsaksofon. Så her er The Hagen Blue Notes!
«Sebastian har äntligen slagit slag i saken och satt ihop ett renodlat McGregor-band. Hagenfesten kommer gunga i takt när McGregors anda återuppstår i Ladan!» står det i programmet. Og det var nesten akkurat slik det ble. Men bare nesten, for Ladan, som en bygning over et ikke helt stivt rammeverk, gynget med en ettersleng – med det som i amerikansk jazz ble betegnet som «swing». Denne etterslengen — som, for dere ingeniører som leser dette, finner sin forklaring i bygningens manglende statiske bestemthet — gjorde jo bare «gungan och svänget» bare enda mer riktig!
For dette ble fra første til siste tone et høydepunkt. Anna Högberg spilte for både to og tre, med en intensitet og med- og innlevelse i denne musikken som om den legendariske altsaksofonisten og allfaderen i Cape Towns jazzmiljø, Kippie Moeketsi, var kommet ens ærend til Hagenfesten for å spille for oss.
Niklas Barnö er ikke Morteza Feza, og det skal både vi og han være glad til. Ikke til forkleinelse for noen av dem, tvert imot. For med sitt spill forankret Barnö denne musikken – som tross alt er godt og vel trettifem år gammel – i vår nåværende samtid. Men med en dyp forankring i denne jazzens historie.
Jeg tror Johnny Dyani ville ha nikket anerkjennende til basspillet til Bromander. Men den store overraskelsen for undertegnede er trommespillet til Konrad Agnas. Dette er ikke første gangen jeg har hatt anledning til å lytte til ham live – men dette satte et så sterkt merke i opptil flere av mine minnebrikker at det visker ut minnet om de øvrige gangene.
Louis Moholo-Moholo, som han nå titulerer seg etter at han arvet høvdingtittel av sin far, ville ikke bare nikke! Han ville kastet seg ut i denne polyrytmiske dansen … og glist bredt!
Sebastian Bergström står bak bandet – og overlater mye av scenen til sine medmusikanter. Kanskje for mye? De gangene vi får høre ham i en friere solorolle viser han til fulle at han har noe å tilføre til denne musikken.
De avslutter sitt vel tre kvarter lange sett med en feiende flott versjon av Dudu Pukwanas «MRA».
Da er konklusjonen åpenbar: dette bandet ønsker jeg virkelig kan få et langt liv, og med spillejobber langt ut over byen Hagen – for så heter det jo her – og ut over Stockenholmer-bygda litt lengre sørøst. Jobb hos broderfolkene i vest og sørvest hadde ikke vært ueffent! I’ll be there!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Heiko Purnhagen
