TAMPERE JAZZ HAPPENING 2018, SØNDAG 4. NOVEMBER 2018: Så er det tid for å avslutte dette årets Tampere Jazz Happening, den 37. i rekken. Strålende dager i godt selskap går mot slutten i Finlands neststørste by, beliggende langsetter det korte vannfallet Tammerkoski, eller Tammersfors.
Vi våkner denne søndagen med sår hals og en begynnende forskjølelse. Denne skal de neste dagene utvikle seg slik at rapporten om årets siste timer i Tampere til deg som leser av salt peanuts* dessverre blir kraftig forsinket. Men når du leser disse linjene, vet du at salt peanuts* atter er på beina!
Av hensyn til vår egen helbred denne og de følgende dagene, nøyer vi oss denne avsluttende søndagen med to konserter på hovedscenen Pakkahuone i det gamle tollhuset. Vi starter ettermiddagen med Fire! Orchestra. Og fortsetter med Art Ensemble of Chicago. Hvilke versjoner av disse — på hver sine måter — klassikerne er det vi møter i dag?
Neddempet Fire
Vi har gjennom de snart åtte årene som denne spinnville ideen – som er langt utenfor ethvert fornuftig økonomisk og organisatorisk rasjonale – om et storband har eksistert, sett flere versjoner av det. Fra de overkommelige, nesten kammeraktige utgavene, til de versjonene som er som blåhvalen – de synes i utgangspunktet som umuligheter. Men det de alle har hatt felles er en betydelig trøkk og drive, et energinivå og uttrykksnivå som ikke bare nærmer seg nivået «bråkebøtte».
Men denne søndag ettermiddagen møter vi altså en versjon av Fire! Orchestra som ikke ligner mye på noe vi har sett før. Sentralt i denne versjonen står en strykekvartett, med Josefin Runsteen og Anna Lindal på fioliner, Katt Hernandez på bratsj og Leo Svensson på cello.
Ytterst ute til høyre sitter Alexander Zethson på klaver, orgel og diverse keys. Blåserrekka har en sterkere betoning av klarinetter enn vi har sett før. Den består av Christer Bothén på bassklarinett, Per ‘Texas’ Johansen på bass- og kontrabassklarinett, Isak Hedtjärn på B♭ klarinett og Susana Santos Silva på trompet.
Og så dessuten den faste kjernen i ethvert Fire! Orchestra, Mariam Wallentin på vokal og trioen som var utgangspunktet: Andreas Werlin på trommer, Johan Berthling på bass, og sjefen sjøl, Mats Gustafsson på barytonsaksofon.
Tretten til bords skal man aldri være, heter det. Men i Fire! Orchestra er ikke det noe problem. For her er rollefordelingen så fastlagt at det overhodet ikke er fare for at man løper i beina på hverandre. Vi fikk høre en svært så neddempet, ja, noen av oss vil nesten si pastoralsk romantisk, versjon av Fire! Orchestra. Om det var fordi de skapende og strategiske krefter bak bandet begynner å bli gamle, eller om det var det faktum at det var en søndag, vet ikke jeg.
Ikke det typiske Fire!-settet kanskje, men et vakkert sett ble det. Mariam Wallentins tekster er finurlige og framføres med en sterk dramaturgi. Dessverre var lydforholdene slik at mye av den druknet i all den andre lyden.
Det er fascinerende nok en gang å oppleve Gustafssons evne til å male og tegne med orkesteret, særlig i de partier der han impromptu med dirigering spiller de forskjellige delene og elementene i bandet ut mot og med hverandre.
Fire! Orchestra har kanskje startet som en vill idé kastet fram over bordet mellom Gustafsson, Werlin og Berthling, en kveld seint i 2011, men det har siden blitt en av de kanskje aller viktigste nyskapingene i den skandinaviske improviserte musikken.
Great Black Music
Slagordet som AACM – Association for the Advancement of Creative Musicians – valgte seg i Chicago etter etableringen i 1966, fikk gjennom de mange år som fulgte nærmest ikonisk status gjennom virket til det aller mest kjente orkesteret som kom ut av diskusjonene og de lokale aktivitetene som ble igangsatt av AACM.
Vi har i alle år kjent det som Art Ensemble of Chicago, eller i kortformen Art Ensemble eller som AEC. For mange av oss var det en overveldende opplevelse da vi hørte bandets musikk første gangen. En gang fantes det et svensk rockeband som kalte seg «The Soundtrack of Our Lives».
På mange måter er det Art Ensemble som gjengir lydsporet av våre liv, i hvert fall for oss som med stolthet karakteriserte oss som «særinger», på engelsk kanskje best oversatt som «the weirdos», snarere enn «the freaks», for frikerne flippa ut, det gjorde ikke vi.
Slagordet «Great Black Music – Ancient to Future» var noe helt annet enn det å «make America great again». På mange måter er det selve antitesen til opphavet til det siste horrible oppropet. Et opphav som i dag truer med å rive vekk all den fellesskap, solidaritet og kommunalitet som var selve kjernen i AACM.
I dag er det bare Roscoe Mitchell (hovedbildet) – på alt-, sopran- og sopraninosaksofon – og Famadou Don Moye – på trommer og perkusjon – som er igjen i bandet av den velkjente kvintetten. Lester Bowie døde i 2001, Malachi Favors døde i 2004, og Joseph Jarman trakk seg tilbake for over ti år siden, blant annet på grunn av sviktende helse.
De siste årene har AEC turnert i en ny versjon, det startet vel egentlig som en markering av at femti år var gått siden kimen ble sådd som Roscoe Mitchell Art Ensemble i 1966. Jeg hørte sist bandet i to konserter sommeren 2017 som kvartett, med Mitchell og Don Moye, samt Hugh Ragin på trompet og horn, samt Jaribu Shahid på bass.
Nå skulle vi endelig få måte bandet også med cellisten Tomeka Reid og ikke minst, det nye perkusjonsfenomenet Dudu Kouaté fra Senegal, men bosatt i Bergamo i Italia. Vi kjenner ham bl.a. igjen fra det italienske perkusjonsensemblet Odwalla.
Et ensemble som altså henter sitt navn fra Art Ensembles mytiske verden. Hvem den mytiske guden Odwalla er forklares i Malachi Favors dikt «Illistrum» på plata «Fanfare for the Warriors» fra 1974. Der heter det at Odwalla «came through the people of the sun, into the grey haze of the ghost world». Var det til de solfylte menneskene i Tamperes tåkefylte verden han kom?
Roscoe Mitchells tema med samme navn debuterte i 1972, på plata «Bap-Tizum» og ble seinere et slags stammerop ved AECs konserter. Med «Odwalla» skilte man dem som kjente AECs musikk og dem som ikke gjorde det.
Vi får en time i himmelen sammen med dette nye AEC. Og det er først og fremst ynglingene som setter fyr i forhandlingene, femtifem-årige Kouaté og førtien-årige Reid. Tomeka Reid har en tøff, hardtslående tilnærming til cellospillet, men hun kan også være øm og lavmælt i uttrykket. Kouaté er et overflødighetshorn av dimensjoner.
Men det er allikevel de to gamlingene som tar kaka til slutt. Når Famadou Don Moye kommer inn på scenen er det så vidt han greier å bevege seg, men når han setter seg ned ved trommesettet eller ved congatrommene, er det som om årene renner av ham. Det gir meg minner om da jeg opplevde André Segovia ikke lang tid før han døde 94 år gammel. Det var så vidt han greide å komme seg fram til stolen midt på scenen, men da han fikk gitaren i stilling og lukket øynene ble det skapt magi.
Det samme bør også sies om Roscoe Mitchell. Han er 78 år gammel, men spiller med sirkelpust som en yngling. Det virker som han kan fortsette i det uendelige uten å miste pusten! Og når da Mitchell til slutt drar i gang temaet «Odwalla» er det bare å gi seg over. For kanskje er det Roscoe Mitchell selv som er selveste Odwalla?
I det norske bidraget til Eurovision Song Contest i 1980 – «Sámiid ædnan» (samisk jord) – het det at «… joik har større kraft enn krutt … en joik tar aldri slutt». Den krafta deler joiken med Great Black Music, og den tar heller ikke slutt!
Med det setter vi årets punktum – og dermed et foreløpig ett – for omtalen av Tampere Jazz Happening. Vi gleder oss allerede til den trettiåttende happeningen!
Grunnet langvarig sykdom er denne rapporten blitt betydelig forsinket. Vi i salt peanuts* beklager dette sterkt overfor våre lesere!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
Mats Gustafsson i Fire! Orchestra!
Tomeka Reid i Art Ensemble of Chicago
Famadou Don Moye i Art Ensemble of Chicago
