Konserter

Orientalske vinder blåser i barokken

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, MANDAG 1. APRIL 2019: Denne våren — og forhåpentligvis også seinere — kuraterer og leker Arve Tellefsen og Kjetil Bjerkestrand én mandag hver måned på Victoria. Konsertserien Klassisk på Victoria er en åpen og leken møteplass mellom utøvere av klassisk musikk og musikere innenfor det improviserende musikkfeltet.

Det som har vært skapt og presentert av musikk her er sjangeroverskridende så det holder. Men mer enn det her står «skaperglede og spilleglede i høysetet … Her skal man oppleve kammermusikk i en … uformell og avslappet atmosfære med fokus på kommunikasjon, overraskelser og kreativitet».

Den første mandagen i april 2019 falt som kjent på den første dagen i måneden, men vi kan garantere at månedens konsert definitivt ikke var noen aprilspøk/narr/skämt. Det luktet definitivt ikke poisson d’avril i lokalet i løpet av denne kvelden. Tvert i mot luktet det frisk, spennende og nytappet musikk fra hele verden.

For denne kvelden slipper Rolf-Erik Nystrøm og hans medmusikanter plata «Oriental winds of the Baroque» på labelen  Simax. Dette er et prosjekt med røtter tilbake til 2012, og ble til som en politsk kommentar til den offentlige debatten etter terroranslaget 22. juli 2011. Terroristens, og dessverre mange andres, idé om at europeisk — og norsk — kultur er lukket og at den er noe helt adskilt fra «de andres» kultur er skremmende i sin fåkunne.

Ideer at europeiske kultur må skjermes, for å sørge for at den ikke blir «smittet» av de andres kultur, har i ettertid åpent vært hevdet og argumentert selv av parlamentsmedlemmer i de skandinaviske landene. Dette er svært farlige idéer og skaper minner om en del av europeisk historie som virkelig burde skremme! Men ved siden av å være farlige, er de også beviselig feilaktige.

Europeisk kultur — også det som vanligvis karakteriseres som europeisk kunstmusikk — er skapt, og om- og gjen-skapes kontinuerlig,  i en smeltedigel som rører sammen inspirasjoner og påvirkninger fra hele verden. Folk og ideer vandrer og det er det som gir muligheter for at kulturen utvikler seg.

En kulturforståelse om at norsk, svensk, dansk eller europeisk kultur er et spesifikt og tiduavhengig kulturhistorisk uttrykk — et uttrykk som må vernes fra destruktive krefter utenfra, må skjermes fra «de andre» — er ikke bare riv ruskende gal. Et slikt idégrunnlag dreper umiddelbart den levende kulturen. Den reduserer norsk og europeisk kultur til å være en museumsgjenstand uten liv og livskraft.

Som enhver med et lite snev av historisk og idéhistorisk forståelse vet utmerket godt, skjedde fødselen av det vi i dag kaller europeisk kultur i et kreativt møte mellom en rekke forskjellige kulturelle landskap og uttrykk. Viktigst var møtet med arabiske, muslimske og orientalske tradisjoner, kunnskap og kultur. Dette er ikke et utsagn som er diskutabelt eller på noen som helst måte kontroversielt, å si dette er kun å fastslå et historisk faktum.

Gjennom dette møtet i det som gjerne betegnes som Europas gjenfødelse — eller renessansen — var den rike og sterke påvirkningen av det nye Europas musikk fra orientalske og oksidentale forgjengere og forbilder åpenbar. Dette var et møte som la grunnlaget ikke bare for barokken, men også for det vi i dag omtaler som skandinavisk og nordisk folkemusikk. Uten disse påvirkningene fra Orienten, dvs. fra Morgenlandet, og Oksidenten, eller Aftenlandet, hadde vi i dag ikke kunnet feire fem hundre år med sprell levende kunst og kultur, også en levende fem hundre år lang linje av skandinavisk folkemusikk.

På denne bakgrunnen har Nystrøm på alt- og sopranino-saksofon, sammen med sopranen Elisabeth Holmertz, den mangfoldige felespilleren Nils Økland, sanger og multiinstrumentalist Kouame Sereba og luttspilleren Jesús Fernández Baena etter en lang rekke konserter i inn- og utland, nå sluppet skiva «Oriental Winds of the Baroque».

Til konserten var det én endring i ensemblet fra plata, Thor-Harald Johnsen hadde på kort varsel trådt inn med sin teorbe, en stor lutt med ekstra bordunstrenger som gir større bredde i bassregistret enn en vanlig lutt. Johnsen spilte også på en barokkgitar, med såvidt jeg kunne se et enkelt og fire doble strengekor. Som en selverklært fan av gitaren og dens forløpere, må jeg innrømme at mine øyne ofte vendte tilbake til Johnsens strengeleik.

Slippkonserten ble en strålende feiring av flerkulturell rikdom og fruktbarhet. Det var en utforskning av musikalske spor og linjer som i sin tid førte til framveksten av bl.a. den tidlige barokken på 1600-tallet og med det la grunnlaget for den historiske utviklingen av europeisk kunstmusikk de neste 400 årene.

Men barokken var ikke en passiv bruk av eksterne innflytelser. Det var også en periode med stor grad av eksperimentering med musikalske strukturer og former. Noe som også gjenspeiles i konsertmaterialet med spennende og og uvanlige kombinasjoner av musikk fra svært forskjellige steder, i tid, så vel som i rom.

Men vær ikke i tvil, musikken de presenterer er definitivt moderne, svært moderne. Eller au courant som noen ville uttrykke det. Når Kouame Sereba spiller på vest-afrikansk munnharpe, eller dodo, vekker jo navnet umiddelbart — og nærmest selvfølgelig — minner om den ikke-flygende fuglen på Mauritius som ble utryddet av oss europeere på midten av 1600-tallet. Dead as a dodo heter det på engelsk når noe definitivt er lagt dødt. Det var intet som var dodo-dødt i denne musikken, selv om inspirasjonene er opptil 4-500 år gamle eller eldre.

Musikken var svært levende. Spesielt lot jeg meg imponere — igjen — av Nystrøms omfattende og rikholdige arsenal av teknikker for å variere lydkvalitet, -uttrykk og -spektrum fra en saksofon. Elisabeth Holmertz, som jeg dessvere i min ignorans må erkjenne at var et helt nytt bekjentskap for meg, imponerte. Ikke bare imponerte hun med sin stilsikre beherskelse av tidlig-barokke sangstiler, men minst like mye i å gjøre disse for oss i dag noe uvante sangstilene levende og medrivende. Og ikke minst ved å gjøre dem moderne. Ikke minst ble dette til fulle demonstrert i hennes framføring av Andrea Falconieris «Ciaccona» fra ca. 1650.

Når denne tidlig-barokken fra Napoli så settes sammen med Serebas vest-afrikanske musikk-verden blir det en medrivende opplevelse. Når dette så kombineres med Nystrøms svært så kontemporære uttrykk på saksofon — og det smelter sammen til et hele, som om det var skapt slik — da er det sublimt.

Alt dette mens Serema så spiller dodo munnharpe med tittel «Jegerlek», og dette kombineres med tradisjonell musikk som Nystrøm har hentet fra det nord-østlige Brasil, der Økland spiller på en brasiliansk tradisjonell rabeca — et feleliknende instrument spilt med bue, navnet kommer selvfølgelig fra det europeiske middelalderinstrumentet rebec. Det viser til fulle at god musikk skapes der musikken ikke har noen grenser.

I den barokke perioden var det viktigste kriteriet for å vurdere musikeres og komponisters evner og kvalitet først og fremst begrunnet i deres evner som improvisatører. Johann Sebastian Bachs posisjon i 1700-tallets andre kvartal var minst like mye basert på hans improvisatoriske som på hans kompositoriske evner. Og improvisasjon står selvsagt også sentralt i dette prosjektet.

«En passacaglia av Biber, Merula eller Monteverdi er et minst like godt utgangspunkt for musikalske møter mellom helt forskjellige kulturer, som et bluesskjema eller en jazzstandard kan være det» skriver Nystrøm i programnotatene. I dag er dette vel akseptert for de fleste, men det er fremdeles de som mener det er nærmest helligbrøde å gjøre dette i en jazzklubb. Heldigvis bryr vi oss ikke om slike holdninger.

Umiddelbart etter pausen fikk vi en humoristisk og lærerik samtale mellom Tellefsen, Bjerkestrand, Nystrøm, Økland og Holmertz. Lettfotet, men instruktiv omhandlet samtalen bl.a. forholdet til en improvisatoriserende versus en partiturbasert framføring av musikk. Slike tema åpner selvfølgelig for spørsmålet om jakten på det perfekte — en evig diskusjon om balansen mellom risiko og kontroll i framføringen som vi nok aldri blir ferdig med.

Samtalen ble avsluttet med framføringen av en slått — kalt Biberslått — Nils Økland har skrevet. Den er basert på eller inspirert av Heinrich Franz von Bibers «Rosenkrans-sonater», eller «Mysterie-sonatene» som de også er kjent som. Johnsen, Nystrøm og Økland (på hardingfele) viste her fram et morsomt og sjangeroverskridende perspektiv på den europeiske musikken. En musikk som selv i sin egen tid var sjangeroverskridende. Barokken var samtiden tidens improviserte fusjonsmusikk!

I konsertserien «Klassisk på Victoria» har de to prosjektlederne Bjerkestrand og Tellefsen lovet at de selv også skal framføre musikk på alle konserter i serien. Det andre settet i kveld fortsatte med at Tore Brunborg ble kalt fram med sin tenorsaksofon. Sammen med Nils Økland på hardingfele, Kjetil Bjerkestrand på tangenter og Arve Tellefsen på violin, improviserte de over en av Geirr Tveits folketone-baserte komposisjoner.

Deretter fortsatte Brunborg et al. med en improvisasjon, en variasjon, over tema fra Alban Bergs fiolinkonsert fra 1935. Kvelden ble avsluttet med at Oriental Winds-kvintetten, supplert med Tore Brunborg, framførte med enda mer av sin musikk. Etter nær på tre timer i denne barokke verden av ny musikk, avsluttet jeg kommentarene på blokka mi med ett eneste ord:

«Strålende!»

Den konklusjonen gjelder fortsatt.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio


Kouame Sereba


Elisabeth Holmertz


Nils Økland


Thor-Harald Johnsen


Rolf-Erik Nystrøm og Tore Brunborg