Konserter

Oslo Jazzfestival – første sett

Uten noen større forhåndsbegeistring over årets programlegning, som synes konvensjonell og økonomisert på kombinasjonen av høye billettpriser og de «forhåndenværende muligheters prinsipp», hva angår turnerende musikere utefra, kan en undre seg over at det likevel kan lykkes å strikke sammen et eget program tuftet på lutter sentrale aspekter i jazzen fra det estetisk kultiverte over det direkte historisk rotfestete og til samtidens vidt åpne uttrykk. Mht. sistnevnte hjelper dog spillestedet MIR betydelig med sitt Blow Out! Festival-program, som er blitt løpende rapportert her på nettsiden.

Den fint kultiverte musikk var forventelig å finne på åpningsdagen der Operahuset har inntatt en tradisjon. Her gjaldt det to av harmonikkens mestere, om enn fra hver sin generasjon.

Til vår samtid hører Tord Gustavsen, som med sin inderlige melodikk og utsøkte akkordrekker har formet et personlig, lyrisk-sensitivt univers, langt mer rommelig enn den sakrale etikette avis-journalistikken henger på ham. Og Gustavsen søker stadig nye felter i musikken. Ved anledningen her var hans permanente kvartett utvidet med Svante Henryson på cello og el-bass, Audun Kleive på trommer og perkusjon, Arve Henriksen på trompet og en slags lommetrompet samt den unge vokalisten Synne Sanden. «Extended Circles» er en beskrivende tittel for prosjektet, hvor på den ene side Kleive tilførte et forøket dynamisk drive og Sanden på den annen side brakte en ny sår sensitivitet inn i musikken med sitt klangdempede foredrag til Gustavsens melodier. Sanden står med trekk felles med Bjørk og Jenny Hval på sikker grunn og fengsler med sine syngende armer, mens Henryson og Henriksen (især på lommetrompeten) kaster robuste obligater inn som nye farger i Gustavsen-musikkens vanlige sirkler. Intet er tapt og nytt er innvunnet til en utvidet musikalsk helhet.

Den nå 82-årige franske (film)komponist og pianist Michel Legrand skaper også på sin måte fortryllende harmonirekker til fengslende melodier. Det har bragt ham både popularitet i bredden og aktelse hos jazzens fremste utøvere (bl.a. Miles Davis). I Operaen diverterte han med sin franske trio med fingerlett, tradisjonell virtuositet og noen trang til å skulle imponere med sekvenser i dobbeltempo, der tapte taktslag ble trofast rettet opp av den omhyggelige bassist Pierre Boussaguet og den velspillende trommis Francois Laizeau. Det ble dog først format på konserten da Karin Krog og senere Solveig Slettahjell entret scenen. Krog behersket fornemt den tonalt krevende, men ultra smukke «You Must Believe In Spring» samt «Watch What Happens», som hun allerede for 40 år siden innspilte til et helt Legrand-album med Palle Mikkelborg som arrangør, og Slettahjell smeltet hjertene med sin frimodige, klangfulle tolkning av især «What Are You Doing the Rest of Your Life» og en sjarmerende duett med Legrand i «The Windmills of Your Mind».

Til sist begikk Legrand et slags harakiri ved å gjennomhøvle «I Will Wait For You» i diverse taktarter og rytmer. En slitsom gimmick.

Fra festivalens annen dag kan temaet «Charles Mingus» anslås med fordel. «Mingus i Aulaen» skulle markere den legendarisk begivenhet, da Mingus for 50 år siden spilte med sin til alle tider sterkeste gruppe i Universitetets Aula. Mingus’ sans for dramatikk og forurettelser gjorde flere av gruppens konserter på Europa-turneen til uforglemmelige begivenheter. Vreden, humoren og en kolossal organisk livskraft under konsertene var påfallende. Arild Andersen samlet en norsk sekstett, som i instrumentering matchet Mingus-sekstetten. Petter Wettre gjennomskrev arrangementene tett opp mot de opprinnelige. I Aulaen stilte sekstetten opp i samme fysiske formasjon som Mingus’ for 50 år siden. Og så ble det da spilt på liv og lyst. Dog mere på lysten – og derved festen – enn på livet. For solospillet var habilt, men ikke drevet av noen trang. Best satte Klaus Holm seg ut over de gamle stilistiske grenser med livgivende og samtidsvarende soli på altsax og bassklarinett, og også Arild Andersen fikk kontakt med villskapen i sitt basspill. Derimot gikk Bugge Wesseltofts vidløftige eksesser av barokk humor ved klaviaturet ikke fri fra å bli kitsch. Motsatt «situasjonens forbilde» Jaki Byard, som også var en spasmaker med anfall av ragtime og boogie, men som alltid bevarte jazzsjelen i musikken.

Repertoaret var dels hentet fra den historiske konsert, f.eks. «So Long Eric» og «Orange Was the Color …» og dels supplert med noen av de mest populære (ukompliserte) Mingus-låter fra andre settings som «Better Get Hit in Your Soul» og «Haitian Fight Song». Kun «All the Things You Could Be by Now If Sigmund Freud’s Wife Was Your Mother» kan betraktes som et sjeldnere spilt Mingus-verk med sin vanskelige variant av flytende rytme.

Samme ettermiddag kunne man også høre «Mingus på gaten», idet saksofonisten Atle Nymo hadde samlet en gruppe 2. klasse-elever fra Musikkhøgskolen for å presentere den Mingus-musikk de hadde arbeidet med i semestret. Et langt mer spennende repertoar med flere melodiske raffinementer, f.eks. «Canon», «Ecclusiastics», «The Shoes of the Fisherman’s Wife» og «Gunslinging Bird». Nymos septett løste oppgaven med fin omhu for nyansene, og solistisk var alle habile; dog fortjener Nils Andreas Granseth på trombone og Håkon Aase på fiolin å fremheves.

Mingus’ musikk utviser en særlig force med fremdrivende ensemblespill mellom og under soliene. Det samme gjelder den svensk-norske kvintett Atomic, som dog gjennom halvannet tiår har spilt en avansert kombinasjon av samtidsrettet tonespråk og fri utfoldelse. På Victoria samme kveld var gruppen i toppform med sine stramt organiserte og komplekse forløp med gode rammer for sterke improvisasjoner. Igjen står Fredrik Ljungkvist som en svimlende, kreativ improvisator med et instrumentelt overskudd som ikke finner sin like. Blant saksofonister som spiller på melodisk-harmonisk underlag er Ljungkvist samtidens ypperste. Og Magnus Broo på trompet er klokkeklar med pondus og snert og sterkt meningssammenhengende solospill. Spesiell oppmerksomhet denne gang var rettet mot gruppens nye trommeslager. Unge Hans Hulbækmo har avløst Paal Nilssen-Love i den krevende musikk med det store organiske drive og de stramme ensemblenotasjoner. Men Hulbækmo var totalt oppmerksom i alle musikkens faser og ble en fullverdig med- og innspiller med et drivende flow.

Derfor kunne det umiddelbart undre når han etterfølgende på Herr Nilsen virket så ukoordinert i musikken med Hanna Paulsberg Concept. «Utslitt» etter Atomic-konserten kunne være et svar, men kanskje også at Paulsbergs langt mindre stramme musikk overlater flere initiativer til medspillerne selv, mens Atomic påbyr krav og direktiver, som kan ha vært mer lærerike for unge Hulbækmo. Ei heller var det dog pianisten Oscar Grönbergs aften. Han virket ukonsentrert, og Trygve Fiske på bassen er mere tonekorrekt enn pådrivende. På de premisser sto Paulsberg nærmest alene om å få musikken ut over rampen. Hvilket dog lyktes overfor de som lyttet – til hennes velformede lyriske figurer, fremdeles med nærende Wayne Shorter inspirasjon. Spesielt den sjarmerende calypso-aktige «Hemulen» fenget.

 

(fortsettelse følger)

Tekst: Bjarne Søltoft  Foto: Jan Granlie