BLOW OUT! FESTIVAL 2018, CAFÉ MIR, TORSDAG 16. AUGUST 2018: Grunnet akutt sjukefrafall i går, måtte vi ha en stand-in for å sikre at salt peanuts* kunne dekke første dagen av årets Blow Out! Festival. Men nå er vi på beina igjen og stormer av gårde fra Victoria og Trondheim jazzorkester for å rekke dag to av dette eminente lille arrangementet i slitne Café Mir i Toftes gate på Oslos østre kant.
участия! — uchastiya — står det på en av plakatene på veggen i Café Mir. Deltakende! Vær deltaker, stå ikke utenfor. Det verste du kan gjøre når du lytter på, når du forholder deg til, den musikken som synger mellom veggene på denne fredsklubben og festivalen Blow Out! er å plassere deg selv utenfor.
For dette er musikken Frankfurterskolens disipler og arvtakerne etter Theodor Adorno alltid vil komme til kort i møtet med. Dette er musikken der det å folde hendene over brystet, lene seg tilbake mot veggen, og kun observere, gjør at du mister musikkens helt sentrale og mest grunnleggende idé. At det er ved å bli en del av den, at du opplever dens kraft.
Velger du å være en ikke-involverende observatør — slik denne Frankfurterskolens kritiske teori understreker det er det aller viktigste prinsippet — har du allerede tapt. Følger du skolens leveregler merker du raskt redselen for å bli involvert og dermed — slik dogmet tilsier at man da vil — bli skitten på hendene.
Det å bli korrumpert av den observertes interesser og symbolverden medfører — i teorien — at du ikke fritt og uavhengig kan rapportere om det fenomenet du skal rapportere fra. Det er en synd nesten verre enn arvesynden.
Dette har ikke bare skapt mange frustrerte sjeler hos eksisterende og potensielle observatører. Det har også skapt en rekke forkvaklede omtaler og fortolkninger av sosiale og kunstneriske fenomen.
Bent Hamers velkjente film «Salmer fra kjøkkenet» handler om akkurat dette, og viser til fulle at å bryte ut av denne selvpålagte begrensningen, åpner for at du kan oppnå gleden som ligger i den felles opplevelsen. Av den felles deltakelsen.
Derfor er dagens imperativ, stig ned fra den høye stolen i hjørnet, fra observasjonstårnet. I stedet skal du участие! — delta! Selv om det medfører at du gjør det vanskeligere for deg selv. For det innebærer også at du integreres i det non-verbale fellesskapet som denne kommunikasjonen vi kaller musikk skaper. Og det gjør det så godt som umulig å sette ord på opplevelsen.
Vi ankommer dessverre for seint til å få med oss første delen av Sten Sandells innledning til det første av tre sett. I programmet sto det presentert som et eget andre sett av fire denne kvelden, Sten Sandells framføring på klavikord av sitt eget verk “ur den anti-fascistiska sångboken”.
Men dette var blitt endret til at Sandell framførte deler av verket før hvert av tre sett for kvelden. Jeg kommer tilbake til dette på de gjenværende to punkter i dagens program. Men la det være sagt med en gang, det jeg fikk med meg vekket interesse og ga mersmak.
I dag starter vi ut med en trio (hovedbildet), med Isabelle Duthoit på vokal og klarinett, Lene Grenager på cello og Hamid Drake på trommer. Vi får et intenst og til tider nærmest ekstatisk sett med de tre. Lene Grenager er et monster på sin cello. Hennes spektrum av lydvariasjoner som hun får ut av dette grunnleggende sett enkle instrumentet er omfattende. Hamid Drake er en mester med trommene og med bomme, eller rammetromme.
Men det er Duthoit som tar kaka, med et lydmessig repertoar — og en villighet til å bruke det — som er enormt. En Frankfurterbasert observatør ville ha kalt det «en studie i primalskrikets (dis-)harmoniske og (sin-)temporale aspekter», men vi … vi kaller det skjønnsang! Denne sangen vekker noe urtidisk i oss, noe som kjennes godt og som kjennes riktig.
Det er mange navn på den mystiske kraften som ligger i musikk, og på hva den kan skape av opplevelser. Mye av det har sin rot i musikkens opplevde energi, intensitet og «trøkk». Men alt dreier seg om innlevelse, om deltakelse — transe, ekstase, eufori, klimaks, beruselse, henrykkelse. Det er lett å la seg henrykke av denne trioens musikk! Det rykker ikke bare i fot, men like mye i regioner som ligger hjerte og hjerne mye nærmere.
Før andre sett får vi andre del av Sten Sandells klavikordiske spill “ur den anti-fascistiska sångboken”. På sin egen webside beskriver han vært kort dette verket som «en konstdokumentär i nio akter» — ikke noe mer. Klavikorder — et barokkt instrument på alle måter — er et instrument som det er vanskelig å få noe særlig «trøkk» i. Dette tangentstyrte strengeinstrumentet produserer et lydnivå som egner seg best i et lite rom, for de aller nærmest.
Men Sandell klarer virkelig, med utsøkt hjelp i moderne elektroakustiske hjelpemidler, å trå til. Svingende, overveldende, og vakkert. For det er noe i paradokset — i spennet mellom det kollektive lydbildet som Sandell frambringer over tangenter, med perkussive slag over strengene og med sin stemme, og den sprø, svake, skjøre tonen som frambringes av den enkle klimpremekanismen i et klavikord på hver enkelt streng. Konflikten mellom den musikken instrumentet var bygget for i sin egen historiske samtid, og det musikalske uttrykket Sandell frambringer på instrumentet i 2018! Det er noe i disse spennene som skaper interesse og, tør jeg si, mening!
Andre settet etter denne innledningen er med Maggie Nicols på vokal og Paul Lytton på trommer. Her snakker vi musikere som var med i uralderen i den britiske scena for fri, improvisert musikk — eller spontan musikk som det ble betegnet av ett av de ledende bandene på den tida — på slutten av 1960-tallet.
Da Liavik Solberg og Nilssen-Love fikk ideen om å parre de to i et sett under årets festival, syntes begge artistene det var en god idé. Paul Lytton skal dessuten ha svart at «sist jeg spilte med Maggie Nicols var i 1969, i Terry Nilssen-Loves klubb sør for London!». Så her er linjene virkelig lange.
Det kan være at det er femti år siden de spilte sammen, men det var to meget samstemte utøvere som sto på scenen denne kvelden. Nicols med sin unike stemmebruk, med lyder og framføring av kvasi-språk, blandet opp med faktiske tekstlinjer og tekstlige referanser, samt sine tap-sko. Lytton med sitt spesielle perkusjonspill, «different rhythms linked — not uniform» gjentas som et mantra fra Nicols.
Jeg noterer i min glede over — og medlevelse i — det som framføres at «dette er lyden av britisk avantgarde fra den tiden da avantgarden virkelig utgjorde en forskjell!». Let it all out!
Tredje og kveldens siste sett åpner igjen med siste del av Sandells antifascistiske sangbok. Han fortsetter der han slapp forrige gang, men nå tar han det etterhvert ned til en roligere avslutning. Før Sandell og Liavik Solberg sammen løfter og bærer instrumentet ned fra scenen innpakket i et ullteppe. Er det bare meg som får bildet av kistens siste reise fra kirkens alterring til gravens hvile på netthinna?
Deretter er det klart for Lotte Anker – på tenor- og alt-saksofoner, Katt Hernandez på fiolin, Thomas Lehn på synth/elektronikk og Paul Lovens på trommer.
For første gang skal jeg få høre Paul Lytton og Paul Lovens rett etter hverandre. Her snakker vi om en direkte nesten-sammenføring av to sentrale linjer i europeisk improvisert musikk helt tilbake til de mest intense fri-dagene i europeisk musikkhistorie. Paul Lytton var en del av Evan Parkers trio allerede i 1969, mens den to år yngre Paul Lovens satt som del av Alex von Schlippenbachs trio allerede i 1970.
Mens Lytton er den som svarer på, understøtter og utvikler den andres bidrag, og som legger noen vidunderlige pasninger som er som hentet fra Nils Arne Eggens filosofi om «godfoten», er Lovens farge- og markeringsleggeren. Det er en nytelse å høre på dem begge to, og det er en opplevelse å få lytte til dem slik, rett etter hverandre.
For om begge de to første settene (også) handlet om forskjellige aspekter ved primalskriket, står ikke det siste tilbake for noen av dem i intensitet, energi og ekstase. Hernandez har en herlig miks av sine fiolin-toner, komponert med sin stemmebruk inn i mikrofonen montert på og tilpasset til fiolinens akustiske spektrum.
Lotta Anker guider og utvikler musikken, mens Thomas Lehn legger på sine perkussive anslag formidlet gjennom hans elektroniske verktøy og hans monotone lyder. Han har en mye mer introvert spillestil enn de fleste andre som har stått på denne scenen i dag, til tider kan han se ut som en sjakkspiller som vurderer og tenker gjennom sitt neste trekk.
Og Paul Lovens — trommisen med de laveste cymbalene i verden — er herlig til stede i musikken, hele tiden. Selv om han etter hvert har fått hard konkurranse i VM i lavthengende cymbaler av trommeslageren Jonathan Blake.
En Blow Out!-kveld som etterlater seg minner som legger seg pent og rolig oppå minnene om de mange fantastiske kveldene vi har hatt i dette lokalet. I morgen er det nest siste gang … for alltid?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kjetil Valstadsve
