Konserter

(c) Johan Hauknes 2018

Oya Sextett leverer

GLENN MILLER CAFÉ, STOCKHOLM, ONSDAG 31. OKTOBER 2018: I omtalen av det som under Hagenfesten presenterte seg som Sebastian Bergströms Chris McGregor Experience, skrev jeg at «dette bandet ønsker jeg virkelig kan få et langt liv, og med spillejobber langt ut over byen Hagen – for så heter det jo her – og ut over Stockenholmer-bygda litt lengre sørøst. Jobb hos broderfolkene i vest og sørvest hadde ikke vært ueffent! I’ll be there!».

Konserten den 3. august 2018 var bandets andre konsert etter debuten på Glenn Miller for om lag ett år siden. Nå vender bandet tilbake igjen til sitt fødested med sin fjerde konsert. Og salt peanuts* er dermed — og nærmest selvfølgelig — på plass, selv om bandet i mellomtida har skiftet navn til Oya Sextett.

Bitte-lille Glenn Miller Café er fylt til randen denne kvelden, og lukten av varme mennesker, blandet med duftene fra det bakenforliggende kjøkkenet river i nesa. Men om noe gjør det at inntrykket av Cape Town — eller London — på midten av 1960-tallet enda sterkere.

For det var i 1963 at Chris McGregor tok initiativet til å etablere det som ble første utgaven av sekstetten Blue Notes i Cape Town. Da McGregor og flere andre sørafrikanske musikere flyttet til Europa i 1964, var det som regnes som den kanoniske utgaven av Blue Notes dannet: Chris McGregor på piano, Dudu Pukwana på altsaksofon, Nikele Moyake på tenorsaksofon, Mongezi Feza på trompet, Johnny Dyani på bass og Louis Moholo (seinere Louis Moholo-Moholo) på trommer.

På lik linje med McGregor har Bergström tatt initiativ til å etablere et band bestående av seks musikere som står solid på egne føtter. Med Sebastian «Chris» Bergström på piano, Anna «Dudu» Högberg på altsaksofon, Elin «Nikele» Larsson på tenorsaksofon, Niklas «Mongezi» Barnö på trompet, Ville «Johnny» Bromander på bass, samt Konrad «Louis» Agnas på trommer.

Og for en strålende kveld det ble. Om jeg var fornøyd i sommer, var jeg enda mer fornøyd nå. Arrangementene satt bedre, og strammere, tightere, samtidig som de enkelte musikerne fikk større rom å utfolde seg i. «Blue Notes lever!» har jeg notert på blokka. Selv om de også spilte musikk som vi kanskje i større grad forbinder med McGregors storband, Brotherhood of Breath, som han dannet seinere.

«For et fyrverkeri!» står det på blokka, før de drar i gang med Dudu Pukwanas «MRA» som avslutning av første sett. Deretter leverer Högberg og Larsson hver sin solo som virkelig svir i ørene, mens Agnas og Bromander har et drivende duospill i bakgrunnen.

Og det bare fortsetter … og fortsetter. Andre settet begynner med McGregors «Do It», og musikken fortsetter der første sett sluttet. På veien mot «The Bride» av Dudu Pukwana leverer Konrad Agnas en solo som fortsatt sitter i magen. Her viser han til fulle hvorfor han i dag er så ettertraktet som trommeslager blant svenske jazzmusikere.

Niklas Barnö leverer et bidrag det bare er å kaste stjerner etter, og det hele utfolder seg over arrangementer som er medrivende deilige. Men, og det skal underskrives, det er ikke seks kopister vi lytter til. Dette er ikke et Blue Notes coverband. Bandet og musikken lever … i beste velgående i 2018, og ikke i 1968. Det er musikk inspirert av Blue Notes, fornyet og modernisert. Men det er gjort med dyp forståelse for musikken, og ikke moinst med glede og kjærlighet til utgangspunktet.

Det er derfor det er så godt å høre på, det er derfor vi lar oss rive med i denne musikken — som på mange måter kan sies å være musikksporet til min egen ungdom. Fordi det har femti år lange linjer, men minst like mye fordi det er så dagsaktuelt. Og endelig fikk vi høre mer av Sebastian Bergström, selv om han fortsatt holder seg mer i bakgrunnen. På den annen side er  jo det også helt i tråd med Chris McGregors tilnærming til og framføring av denne musikken!

De avslutter sitt tredje sett med  Chris McGregors «Sonia» — da er det bare å gi seg over. Og det beste er, de gjorde opptak av hele konserten, så det er brae å begynne å håpe, kanskje kommer det ei skive med «Oya Sextett — Live at Glenn Miller Café» nær deg om ikke så alt for lenge.

Vi får et kort ekstranummer til slutt og kaster oss ut i Stockholmsnatta for neste morgen å sette nesa mot nye musikalske opplevelser i Tampere i Finland. For nå er det tid for Tampere Jazz Happening! Vi høres.

Tekst og foto: Johan Hauknes