VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 3. MAI 2018: Så er vi på plass igjen. Denne gangen for å oppleve Pan-Scan Ensembles fjerde konsert i sitt så langt korte liv. Som ett av de mulige forbildene, Globe Unity Orchestra, har det som i utgangspunktet var tenkt som et enkeltprosjekt med kort levetid, et potensiale i seg til å bli langlivet.
Dette ni-personers ensemblet åpnet med sin første konsert 20. desember 2016 på klubben Blow Out!, ved scenen Mir i Oslo. Opptaket derfra ble redigert ned til to spor på til sammen 45 minutter og utgitt i 2017 som «AIR and LIGHT and TIME and SPACE». Plata er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*. Du kan se hele den første konserten, som plata altså er tatt fra, på Youtube.
Sin andre konsert hadde ensemblet på Kongsberg-festivalen som rosinen i pølsa under festivalens Særingfest! Du kan lese anmeldelsen av konserten — og hele Særingfesten — her.
Også nå, en liten tre-dagers turne, med start i Fylkingen i Stockholm i går, Victoria i kveld, og så avslutning i Stavanger på Spor 5 i morgen. Så du skjønner nok at forventningene våre underveis til Oslo-konserten var høye. En konsert som er organisert uorganisert, utagerende og refleksiv, stort og smått, fritt og vilt. Utført av et all-star band med noen av de beste stemmene som skandinavisk frittgående jazz kan by på.
En skandinavisk frijazzunion! Det er det vi har, og det er det Pan-Scan Ensemble (PSE) er et uttrykk for. Men i motsetning til «kronesonen» som ble etablert med Norges inntreden i den skandinaviske myntunionen i 1875 — da ei krone var en krone, om den nå var svensk, dansk eller norsk — er ikke denne frijazzunionen en kreasjon av en drøm om en ny virkelighet. Denne unionen gjenspeiler et allerede eksisterende faktum. Den skandinaviske frijazzunionen — med fri flyt av musikk, mennesker, instrumenter og ideer (de fire friheter) — har vært en realitet i mange år.
For selv om myntunionen formelt levde til 1972, var den reellt sett død i 1914, da Sverige forlot gullstandarden. Men det var egentlig kun fire år, mellom 1901 og 1905 at myntunionen fungerte for fullt. Så vi kan konkludere at den skandinaviske frijazzunionen allerede har overgått den vel hundre år eldre myntunionen. Med god margin. Og ikke minst, frijazzunionen er mye bedre å lytte til!
Se på dette: Paal Nilssen-Love (N) og Ståle Liavik Solberg (N) på trommer, Sten Sandell (S) på klaver, Julie Kjær (DK) og Anna Högberg (S) på alt-saksofoner og fløyte (JK), Lotte Anker (DK) — sopran- og tenorsaksofon og Thomas Johansson (N), Emil Strandberg (S) og Didrik Ingvaldsen (N) på trompet!
Åtti minutter i et sonisk univers som er av en helt annen verden enn den vi lever i til vanlig. Et deilig sted å være. Og kanskje lyder det noe taitere enn sist vi hørte dem på Kongsberg. Men det var i det minste minst like bra.
Og ikke minst var det nå lengre. Den gangen i Smeltehytta var det som avslutning av en svært vellykket Særingfest, med tre foregående sett. Nå får vi to sett, med to førtiminutters strekk med PSE aleine. Heldigvis, får vi si. Men etter åtti minutter med dette, selv om det var ilagt en god pause i midten er hodet fullt. Hadde vi fått et sett til nå, så hadde hodet … i det minste blitt enda større!
Denne gangen var Paal Nilssen-Love ikke fullt så tilbakeholden som sist. Og det fortjener vi, det fortjener også bandet. Han er en h…tes deilig bråkmaker, selv om han de siste par årene har tonet betydelig ned de mests ekspressive partiene. Begynner han å bli soft, den gamle?
Men neida, vi ser også elementer av den nye PNL som har vokst fram de samme årene. Den tenkende, den orkestrale — strategen PNL. Det er en nytelse å lytte til hvordan de seks blåserne behandles som tre treblås + tre messing, snart to eller én mot tre. Og noen gangner én mot én.
Musikken beveger seg som maurene i ei tue en varm sommer dag. Oppover, nedover, hit-, bort- og derover, under, over, bakenfor, foran, tilsynelatende formålsløst. Men som i tua, er det kollektivet som oppnår noe. For det er kollektivet som er uttrykket, skapt som en totalitet som er summen av alle bidragene skapt av de arbeidsomme maurene.
Svett, varm og mett pakker jeg sammen. Og takker nok en gang dette uttrykket for den pan-skandinaviske frijazzunionen. Forhåpentligvis ikke for siste gang!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
