VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 10. SEPTEMBER 2026: – Usigelig vakkert! Det var det umiddelbare svaret mitt på spørsmålet jeg fikk kastet over bordet etter denne konserten: – Nå, hva synes du? Clément Janinets Garden of Silences-kvartett overbeviste med glitrende kammermusikalsk kommunikasjon.
Camera illuminata
Musikk for kammeret, utført av en gruppe individer i et felles samvær i et delt kammer. Kamerater, hoi/hai eitaroi/ai (οἱ ἑταῖροι, αἱ ἑταῖραι), tovarisci (това́рищи), nakama (仲間), tong-zhi (同志), makker, men kanskje også mekker. Men ingen heter Max. Derimot heter Janinets kumpaner og rafiki, Ambre Villermoz på akkordion, Robert Lucaciu på kontrabass og Arve Henriksen på trompet, pocket trumpet, en trompofon – en elektronisk manipulert, modifisert trompet uten sjallstykke, med saksofonmunnstykke, live sampler, elektroniske verktøy, og vokal. Samt altså Clément Janinet på fiolin og nyckelharpa.
I et camera, men ikke et camera obscura, i dag forkortet til «et kamera», bokstavelig talt noe slikt som «tildekket rom». Riktignok er et digitalt ‘tildekket rom’ i bruk for å kunne dokumentere de parabolske infleksjonene. Visste du at parabler, enten det nå er de matematiske kurveformene som vi lærte å avlede av snitting av en kjegle, med alle sine vakre egenskaper, eller som en metafor for noe dypere, større, en innsikt om noe som går utover det dagligdagse her og nå, i alle sine betydninger handler om å snakke sammen?
Vi har fått ordet fra gammelgresk – bokstavelig talt å sette ting ved siden av hverandre, altså sammenlikne – og det har et rikt buskas av etterfølgere og avledninger. På italiensk, io parlato, je parle, yo parlo, eu palro, jeg snakker, parlør kan vi betegne en tospråklig ordbok. La du merke til bokstavskiftet på portugisisk? -parl- til -palr-? En fonologisk metatese, og det er fra dette vi skal videre.
Palavra – ord eller samtale – har i afrikanske kolonier blitt til palaver, altså en samtale, til en betegnelse på et rådsmøte i landsbyen, rundt et bål. Landsbyens vise møtes i en palaver for å avgjøre samfunnets framtid og forsvar, og veilede og dømme i konfliktsaker. Bålet fungerer som symbol på landsbyens sentrum og som energigivende varme og kraft.
Det er dette jeg ser utspille seg foran meg på scenen: De viser fram samtaler i en likestilt sirkel rundt et symbol på samfunnets sentrum. Det parabolske bålet får denne gangen bli mikrofoner, monitorer og PA-anlegg, samt lydtekniker Rune Børø.
Det utfolder seg ikke i et camera obscura, men i et camera illuminata, ikke tildekket, men opplyst. Både i direkte og parabolsk betydning. Opplyste kamerater skaper og formidler vakker musikk. Kan det bli vakrere?
Gjenfødelse, blomstring og skjønnhet
Noen av oss har vokst opp med en fascinasjon for barokkens musikalske historie, og all den flotte musikken den skapte. Med inspirasjoner fra øst og vest, nord og sør, fra høyt og lavt, fra det folkelige til det adelige, fra sekulære til det sakrale, fra det hitsidige til det hinsidige, ble det skapt musikk av en annen og ny verden. Musikk med røtter tilbake til renessansen og middelalderen. Musikk man kunne nyte, og musikk man kunne danse til.
Jeg har i mange år nå fundert på hva det er som gjør at den musikalske epoken vi har gjennomlevd – og fortsatt gjennomlever – de siste par tiårene i det vide landskapet som vi kan beskrive som improvisert musikk, bare kan karakteriseres på én måte: Denne epoken er en gullalder. Det er lett å falle tilbake til og sammenlikne med den avantgardistiske eksplosjonen, det som var en musikalsk kambrisk eksplosjon gjennom tre-fire tiår etter 1950. Men den gullalderen var etter mitt syn, vesensforskjellig fra den vi nå opplever. Barokken gir slik jeg ser det, et vesentlig bedre speil for å forstå det som utfolder seg i dag.
Perioden på 1950- og 1960-talleene er karakterisert med en eksplosiv vekst, som inspirert av Wayne Shorters tanker om forensic music, i det som kan kalles musikkens fenotypiske uttrykk, blant annet med nye måter å notere musikk på og nye verktøy og teknikker for å skape musikk. I den siste, pågående perioden er det ikke nye fenotypiske uttrykk som dominerer. På sett og vis: Vi har hørt alt før. Ikke noe er i den forstanden nytt. Det nye er nå improvisasjonens etablering som et konstituerende element i musikkskapingen, langt utover det som tidligere ble karakterisert som jazz. I dag danner dette en basis for en blomstrende musikkscene som strekker seg fra avantgarde samtidsmusikk og nymusikk, til kreativ bruk og utvikling av tradisjonsmusikk. For å spinne videre på den biologiske parabelen: Dagens gullalder er en eksplosjon i musikkens genotypiske uttrykk.
Mangfoldet, den kreative oppblomstringen, den åpenheten mot et rikt tilfang av inspirasjoner og ideer, det som har gjort at jeg karakteriserer mye av denne musikken som en askeladdisk «jeg fant, jeg fant»-musikk, er akkurat det som for meg framstår som å være fellesskapet mellom vår egen tid og barokken.
Stillhetenes hage
Nylig slapp kvartetten Garden of Silences, merk flertallsendingen, for øvrig et smykke av et album, innspilt i Budapest for drøyt ett år siden. Og en helt essensiell inspirasjon for Janinet og kvartetten hans er akkurat barokken, og særlig virker det som, det som gjerne betegnes som tidlig- og mellom-barokken. Jeg smiler derfor bredt når de åpner med det som Janinet på albumet har beskrevet som «Garden hosts Mistery». Denne visa er basert på den skånske komponisten og organisten Didrik Buxtehude, eller Dieterich som han kalte seg da han virket i Tyskland.
Komponistens navn peker tilbake til Hansabyen Buxtehude, rett vest for Hamburg, men familien hadde sin bakgrunn fra Oldesloe, i dag Bad Oldesloe i Holstein, som den gangen, akkurat som Skåne, også var dansk. Oldesloe ligger midtveis mellom Hamburg og Lübeck. Fun fact: På lokale dialekter og nedertysk uttales stedsnavnet Oschlo(e)!
Så når han i 1667-68, som tredveåring, tok posten som organist ved Mariakirken i Lübeck, vendte han på ett vis «hjem». Derfor beskrives Buxtehude ofte som en dansk-tysk komponist. For øvrig hadde han i noen år virket som organist i en annen Mariakirken, ikke den i Lübeck, men i det hjemlige Helsingborg. Her hadde hans far også vært organist. Men tilbake til hovedtemaet, hagen med misterier. Visa er basert på Buxtehudes kantate nr. 34, «Gott hilf mir, denn das Wasser geht mir bis an die Seele».
Teksten som kantaten er bygget over, er ikke overraskende hentet fra Bibelen, fra Salmenes bok. I Salme 69 heter det i den tyske utgaven i vers 2 og 3: vers 2, «Gott, hilf mir; / denn das Wasser geht mir bis an die Seele», og vers 3, «Ich versinke in tiefem Schlamm, / da kein Grund ist; / ich bin im tiefen Wasser, / und die Flut will mich ersäufen». På norsk: vers 2, «Frels meg, Gud! / Vannet når meg til halsen», og vers 3, «Jeg har sunket ned i myr og dyp, / foten finner ikke feste. / Jeg er kommet ut på dypt vann, / flommen skyller over meg». I 1705 kom en ung mann på 20 år labbende til fots fra Arnstadt i Thüringen, langs veiene til Lübeck. En utmarsj på 40 mil, med det formål å lytte til og lære av den da nær 70-årige organisten. Ynglingens navn var Johann Sebastian Bach. Resten er historie.
… i mens, i Versailles
Det er derfor i oppløftet stemning vi nyter variasjonene over Buxtehudes linjer. Vi skjønner raskt at det blir en flott kveld. «Musette» har sine røtter i den samme tidsperiode. Den franske komponisten Marin Marais var tjue år yngre enn Buxtehude, og instrumentet var et annet: Marais ble i 1679 utpekt som Ordinaire de la Chambre du Roy pour la Viole. Han skal ha vært en ekvilibrist på fiolen. Altså på viola da gamba. Og den royale herren var selvfølgelig Ludvig 14, Louis Quatorze. Marais hadde da antakeligvis blant annet den delte gleden av å underholde kongen musikalsk … mens Ludvig ble pudret, pomadet og påkledt.
Blant Marais’ fem bøker med komposisjoner for viola da gamba, Pièces de viole, i bok 4, befinner det seg ei lita vise i a-moll, «Muzette». Så godt som alle stykkene, også denne, er basert på kjente danser som ble mye brukt ved Luddes hoff. Ludvigs dans ble etterfulgt av Janinets egen «Repetitive Cantum», som vel kan oversettes som «(over) gjentakende sang». «Song for Madeleine» er en egenskrevet låt. Ikke vet jeg hvem denne Madeleine er, men etter musikken å dømme er det ei jente med masse energi. Vakker er hun også, i komponistens øye og øre! Og nå, etterpå, også i våre.
Fra Emilio dei Cavalieris Jeremias klagesang fikk vi et kort mellomspill, fra et verk skrevet over Klagesangene i Bibelen, profeten Jeremias klagesanger over det tapte Jerusalem etter at Nebukadnesar hadde rasert byen i år 588 fvt. Kort, men det er en peker tilbake til barokkens innledende faser. Med verket, antakeligvis skrevet på 1580-tallet, er vi midt i brytningstida mellom renessansen og barokken. Om noe av den barokke musikken fortjener betegnelsen ‘viser’, så er det madrigalene. Mest kjent, med Monteverdi, men det er et stort hav av musikk fra de innledende fasene av det som vokste fram som renessansen. En madrigal er ei vise, som er komponert for å skulle framføres med en verdslig tekst.
«We love bass» – don’t we all? Janinet er sitert på det nye albumet med følgende: «I really wanted a double bass played like he knows how to bow, with unparalleled precision». Og det har han i Robert Lucaciu. Det er et tydelig, to-the-point, med dybde og innsikt. Jeg har også tidligere fablet om hvordan trekkspillet er kommet til heder og verdighet (igjen). Med dagens bruk av akkordion i nymusikk, har instrumentet fått en helt annen presentasjon og posisjon overfor allmennheten enn tidligere. Ambre Vuillermoz føyer seg nå inn i rekka av akkordionister som videreutvikler denne tradisjonen.
Og Arve Henriksen … er Arve Henriksen. En musiker med store ører, som bidrar med distinkte og tydelige elementer. I kveld la jeg spesielt merke til hans bruk av stemmen som medarbeidende element i forhold til Vuillermoz’ spill, og hans lyd i den lille trompeten, som han får til å høres ut som om det er en barokktrompet. Lukker du øynene, er det lett å se det for seg.
Med oss alle, er vi større
De avslutter programmet med en dans fra renessansen, la giloxia, også brukt er navnet gelosia. Den siste navnevarianten peker kanskje bedre til hva som er opphavet til prosesjonsdansens navn, nemlig sjalusi. Og det er når du hører framføringer av slik verdslig musikk som går tilbake rundt regnet 500 år, at det slår deg: Dette kunne like gjerne vært en norsk folkedans, en norsk folketone. Da skjønner du også at du må forholde deg til spørsmålet: Hva er det å være norsk? Hva er norsk ved norsk kultur?
Jo, dette: Den norske kulturen er ikke noe separat, adskilt, noe statisk og uforanderlig. Den er ikke noe noen kan definere eller sette sin merkelapp på. Den fungerer ikke som et skille mellom et eller flere ‘dem’ og et ‘oss’. Den norske kulturen er – og har alltid vært – en del av en levende, stadig fornyende, aldri stillestående, strøm av innflytelser gjennom et kontinuerlig kulturlandskap med tentakler og røtter, ikke bare langt unna, men også langt tilbake i tid.
Kulturen er språket vi kan bruke til å kommunisere og forstå det altomsluttende ‘oss’. Kulturen er språket som lar oss kommunisere med fortida, med nåtida og med framtida. Det er i en levende, utviklende kulturkrets som samhandler, samlever, med andre kulturkretser vi former framtida sammen.
Ikke så lenge før Emilio dei Cavalieri komponerte sitt verk basert på Jeremias klagesang, mediterte John Donne seg fram til dette:
«No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main. If a clod be washed away by the sea, Europe is the less …»
Ikke bare er vi alle en del av den samme helheten. Men også dette: Om vi utelater noen, ‘dem’, ‘de andre’, så blir vi selv forminsket. Det er det denne musikken viser. Det er det den kan lære deg. Gudbedre som jeg ønsker at politiske aktører som gjør det de kan for å rive ned, splitte, marginalisere den andre, kunne få høre denne musikken, og med det, vinne den samme erkjennelsen. Helt gratis!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Ambre Vuillermoz og Arve Henriksen.
