Konserter

Pretensiøst? Og hva så?

UMEÅ JAZZFESTIVAL, 26. OKTOBER 2017: Så er vi igjang igjen, med en av mine favorittfestivaler. Etter å ha flydd fra en relativt høstlig København landet vi i vinter-Sverige og realitetene om at man var på vei mot den kaldere årstid møtte oss med et smell da vi gikk ut flydøren etter å ha landet på Umeå International.

Men sånn skal det være når man holder til langt nord. Man skal føle årstidenes skiftninger, og leve i dem. Derfor var det på mange måter deilig å kjenne at vinteren hadde kommet til Norrland. Denne delen av Sverige vi mest opplever fra makabre krimserier på fjernsynet.

I år fyller festivalen 50 år, og det er kanskje også grunnen til at programmet i år er bedre enn på flere år. Men det beste, er at festivalens grunnlegger, den 92 år gamle basunisten Lasse Lystedt, fremdeles står på festivalprogrammet, sammen med stjerner som Ambrose Akinmusire, Django Bates, Anna Högberg Attack!, Natasha Atlas, Paolo Fresu, Omar Sosa, Trilok Gurtu, Phronesis og årets rosin i pølsa, 50th Edition Jazz Orchestra ledet av saksofonisten Jonas Knutsson.

Men det var ikke mye krim første dagen av Umeå Jazzfestival. Det offisielle programmet startet på sedvanlig vis, med konsert i Norrlandsoperan. Her inviterer festivalen hvert år en artist til å gjøre konsert med Norrlandsoperans Symfoniorkester, og i år var det vokalisten Lina Nybergs tur til å utfordre symfonikerne.

Lina Nyberg er en vokalist, som i flere år har beveget seg mer og mer mot det storslåtte og symfoniske. Med sin trilogi, bestående av plateinnspillingene «Aerials», «The Sirinades» og for ikke lenge siden, den nye «Terrestrial» har hun gjort tre verk som har satt spor etter seg i den svenske og europeiske jazzen. Hele veien sammen med sitt band bestående av pianisten Cecilia Persson, gitaristen David Stackenäs, bassisten Josef Kallerdahl og trommeslageren Peter Danemo. Her på salt-peanuts.eu, anmeldte vår Sverige-korresponsent, Lars Grip, hennes konsert på Fasching i Stockholm under årets Stockholm Jazzfestival, hvor han var fornøyd med innsatsen, selv om han innimellom mente dette var relativt pretensiøst (les hele anmeldelsen her).

Og når man skal bringe denne musikken inn i et stor konsertsal, med band og et helt symfoniorkester, må det også bli relativt pretensiøst. Men etter å ha hørt konserten, syntes jeg det bli pretensiøst på en god måte.

Norrlandsoperans Symfoniorkester er et dyktig, stort ensemble, som hvert år tar utfordringen med å «kompe» en jazzartist. Og det skal de ha ros for. Og det er ikke den enkleste jobben et slikt ensemble får, å bringe, særlig en vokalists musikk fram, uten at det blir søtladent og litt «klissent». Men det syntes jeg de unngikk med klar margin med konserten med Lina Nyberg.

Vi fikk en rekke av Nybergs komposisjoner, som i seg selv kanskje blir litt høytidelige og «seriøse», men med et strålende band og sammen med symfoniorkesteret, låt det veldig naturlig og nedpå. Nyberg er en dyktig komponist og vokalist, og hadde alle musikerne i sin hule hånd gjennom hele konserten. Hun slapp til symfoniorkesteret i flere sekvenser, som låt fyldig, moderne og fint, og hennes eget band var hele tiden berett til å pushe Nyberg framover.

Nyberg er en vokalist som ikke legger seg altfor tett opptil forbildene og de vokalistene man kjenner fra jazzhistorien. Hun har sitt eget uttrykk, og hun er en dyktig komponist. Og når vi vet at dette var et bestillingsverk, hvor Nyberg hadde skrevet alt stoffet, arrangert og orkestrert for sitt eget band pluss symfoniorkesteret, så er det bare å ta av seg hatten. For arrangementene for symfoniorkesteret var strålende og originale, og Nybergs måte å orkestrere og arrangere låtene (eller komposisjonene) er ikke gjort på enkleste måte. Her var det detaljer og spennende sekvenser, som krever at man virkelig kan håndverket for å ha oversikt over. Og denne oppgaven Nyberg her har gjort, står det stor respekt av. En fin åpning på jubileumsfestivalen! Og kanskje en av de fineste åpningskonserter i Umeå med Norrlandsoperans Symfoniorkester jeg har fått med meg, de årene jeg har besøkt festivalen.

Deretter bar det ned i Studiojazz, etter min mening, det beste spillestedet under denne festivalen, Her fikk vi møte det sveitsiske bandet Christoph Irniger Pilgrim, med Irniger på tenorsaksofon, Stefan Aeby på piano, Dave Gisler på gitar, Raffaele Bossard på bass og Michi Stulz på trommer.

Og hvis man syntes Lina Nybergs musikk er pretensiøs, så var i alle fall Irnigers band av den typen. Hans band består av ytterst dyktige musikere, men innimellom syntes jeg det ble i overkant selvhøytidelig og introvert, og etter en stund mistet jeg mye av interessen. Men innimellom låt det fint. Musikken var typisk europeisk, med noen innslag av impro, litt rock, og resten konvensjonell, moderne jazz, som det er altfor mange som spiller i dag. Men mot slutten av konserten synes jeg de tok seg kraftig opp, med kraftfullt spill og gode ideer, og da syntes jeg det fungerte mye bedre.

Dagen i dag har kommet med snø på hustakene. Men det er ikke kaldere enn at vi skal komme oss rundt hjørnet og finne Burmans Musik, en av Nordens beste forretninger for nye og brukte jazzskiver. Så da er det bare å «sæla» på, og gjøre klart for dag 2 av Umeå Jazzfestival 2017, og nå Burmans før discaholiker Mats Gustafsson stikker avgårde med alle godbitene.

Tekst og foto: Jan Granlie