JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 27.05.2015: Å høre frijazzrockanarkisten Luc Ex sammen med en relativt streit sangerinne, i dette tilfelle den dansk/amerikanske vokalisten Debbie Canmeron, er en litt merkelig opplevelse. Det blir litt som å høre Neneh Cherry sammen med The Thing. Og det er nesten som man sitter hjemme og lytter til en skive med Diane Washington eller en av de andre store vokalistene, og så kommer junior i underetasjen hjem og setter på noe dødsheftig punk eller funk.

Men sånn er det når vokalisten Debbie Caneron, datter av Etta Cameron, inntar Jazzhouse sammen med den britiske trommeslageren Marc Sanders, den nederlandske bassisten Luc Ex og den danske gitaristen Hasse Poulsen.

Prosjektet de nå reiser rundt med kalles The Laugston Project, hvor de tolker dikt av en av USAs mest betydningsfulle poeter gjennom tidene, Langston Hughes (1902-1967). Han var dypt involvert i sin samtid og skrev mye om sosial urettferdighet, om verdenskrigene og om rasisme. Hans dikt var ofte inspirert av jazz og blues, og han jobbet mye sammen med folk som William Grant Still, Kurt Weill, Randy Weston og Charles Mingus. Hughes forbindes ofte med den såkalte Harlem-renesansen på 1920 og 1930-tallet og var en av foregangsmennene for jazz & poetry-sjangeren.

Å få servert Hughes tekster sammen med dette stjernelaget av hegtige  musikere var i starten en knallhard affære. Man visste nesten ikke hvordan man skulle ta det til seg. Camerons relativt streite sang med et «haraball» av et komp, ble nesten som å høre Tom Waits i storform, med unntak av Waits helt spesielle stemme.

I første sett synes jeg musikken og vokalen hang litt dårlig sammen, men etter pausen satt alt som ei kule. Men selv om det føltes som om ikke alt var helt på plass i første sett, så ble det allikevel en fascinerende opplevelse. Spesielt med Luc Ex originale bass-spill og Poulsens gitarspill bak Camerons vokal.

I andre sett derimot, satt alt. Det var skjeiv blues, cabaret, rock’n roll og jazz i en herlig blanding. Innimellom tenkte jeg på The Thing med Neneh Cherry (særlig i den første låta i andre sett), og derfra og ut var det hele en parademarsj.

I en blues hørtes det nesten ut som Cassandra Wilson på ett eller annet forbudt stoff, og da de gjorde «I Dream A World» som duo med Cameron og Paulsen med en romlende bass i bakgrunnen, var det litt skrint besatte Jazzhouse solgt.

Og sistelåta, «Life Is Fine», var selve kronen på verket, og vi kunne krysse av nok en strålende konsert på Jazzhouse.

Men vi lurer litt på hvorfor dette bandet ikke har fått jobb på Nattjazz i Bergen, som åpnet denne weekenden…

Tekst og foto: Jan Granlie