PUNKT-FESTIVALEN, KLUBBEN, KRISTIANSAND 3. SEPTEMBER 2015
Etter en lang og strabasiøs ferd på tog, buss og buss for tog, gjennom et flomrammet og for det meste utrast Sør-Norge, som vår korrespondent behendig unnslapp ved å ta flyet istedet, kom salt peanuts* omsider frem til et lettere regnvått, men foreløbig tørrskodd navigerbart, Kristiansand. Flom eller ikke, det er tid for regionens største og viktigste (kanskje eneste) samtids-, elektro-, akustiske- og live remix-festival: Punkt, årgang 2015.
Torsdagen foregår i Klubben. To fantastiske virtuoser legger lista for resten av festivalen, og legger den fryktelig høyt. Mey Yi Foo, samtidsmusiker og pianist, viser frem et bredt musikalsk spekter med sine fremføringer av George Benjamin, Unsuk Chin og ikke minst tilstedeværende Dai Fujikura, som gir sitt utvetydige godkjentstempel etter at det hele er over.
Fra atonalt og abstrakt til rytmisk og melodisk, fra stille og vakkert til nærmest fysiske angrep på tangentene i intenst fysiske øyeblikk – hele tiden er det intenst. Antagelig ligger substansen mellom alle disse ytterpunktene, men det krever sitt av lytteren. Vi uinnvidde aner en dypere skjønnhet og at det vi hører bare er overflaten. Den indre skjønnheten er kanskje er fullt ut synlig – altså hørbar – for de som kjenner musikken og stilarten bedre, men mye fyker nok over hodene på andre, utsendte frijazz-skriblere inkludert. Selv må jeg iallefall høre veldig mange ganger på slik musikk før den synker inn og åpenbarer seg. Men, selv som overflatefenomen er det en unik opplevelse å se en fremføring med slik innlevelse og musikalitet som den Mey Yi Foo gir oss ikveld. Så får vi heller kjøpe noen CD-er på vei ut.
Mieko Miyazaki spiller koto, og er altså en kotoist. En koto er et japansk strengeinstrument med 13 (!) strenger. Om man ser på den som en gitar, så ligger den gulvet foran deg, og «halsen» er veldig bred, med god plass mellom strengene. Man plasserer «fingrene» på strengene på forhånd for hver låt, i form av små monstermaster som spenner dem opp. Disse kan flyttes fritt opp og ned langs “halsen”, og lengden bestemmer tonene som strengene avgir. I praksis stemmer man kotoen for hver sang man skal spille. Høyre hånd brukes til å klimpre, venstre hånd kan manipulere strengene på «øvre» del av «halsen». Ved å trykke dem ned kan man modulere lyden, omtrent som med hjulet på en synth. Det er lov å flytte på «fingrene» underveis – altså stemme om – om man er flink.
Miyazaki er tradisjonelt skolert, men spiller både tradisjonelle og egenkomponerte verk for oss. Jeg kan antagelig ikke forestille meg den fingerspissfølelsen og intuisjonen man må bygge opp for å spille overbevisende på dette instrumentet. Med monstermaster i fritt omløp i de mest hektiske stykkene er vi et godt stykke unna vestlige tonearter og harmonier (for ikke å snakke om ulykkesbetydningen av visse tall), men med lutter spilleglede og god kommunikasjon bergtar hun et tidvis måpende publikum, og seiler opp som publikumsfavoritt så langt.
På Kunsthallen var det senere performance. Nils Christian Moe-Repstad og Aernoudt Jacobs (som også har festivalutstillingen der) gjorde et stykke med roterende høyttalere og opplesning på… vel, det var dansk, tror jeg? Publikum ble oppfordret til å gå rundt i lokalet og oppleve verket fra forskjellige ståsted. Mange forsøkte nok å finne et sted der teksten var lettere å høre – og den letingen var kanskje en del av performancen? Trivelig nok, men mest en hyggelig parentes etter knallåpningen på Klubben.
Vi lyttere gleder oss uansett til fortsettelsen. Hvordan det står til med musikerne som skal toppe denne starten er mer uvisst.
Tekst og foto: Kjetil Valstadsve
