Konserter

Punkt for punkt blir første dagen til

PUNKT-FESTIVALEN, KRISTIANSAND – DAG 1: Peanøttene er på plass i Kristiansand. Selv om kalenderen viser noe annet svever det full sommer over Kvadraturen. Og etter en kort runde rundt på gamle tomter, er vi på plass til første konsert. Langsetter gatene ser vi kjente fjes, som stille hilser med et lite nikk, som en hilsen verdig et hemmelig broderskap. Bak oss skimter vi Tempelordenens flagg som henger ut over Kongens gate.

Vi skal feire den tiende utgaven av festivalen i år! Hvem hadde trodd den gangen at denne lille sære blomsten i festival-Norges flora skulle bli ti år! Gratulerer med dagen(e), Erik Honore og Jan Bang.

I Musikkens Hus ønsker Fiona Talkington velkommen til den tiende jubileumsfestivalen. Hun åpner med å reflektere over det hun omtaler som denne festivalens underliggende tematikk, om det narrative, om det å fortelle historier, om historienes iboende dramaturgi. Gjennom Wales’ fortellertradisjoner beskriver hun ‘fortelleren’ som en som forandrer mennesker.

Først ut i Kulturskolens store sal er John Tilbury på klaver, Keith Rowe på støy og videokunstneren Kjell Bjørgeengen. Ingen av disse trenger noen nærmere presentasjon for Punkt-festivalens publikum, de er velkjente fjes for gjengangerne i byens kvadrater. Bare la det være nok å si at her snakker vi om norsk og britisk samtidsretta impro-kunst av aller ypperste merke.

Verket «Worstward Ho» er bygget over Samuel Becketts prosalyriske skrift av samme navn, det nest-siste verket han skrev. Et opptak gjort av John Tilbury mens han leser verket dannet grunnmuren i framføringen. Hans tydelig Beckett-inspirerte fortellerstemme som ord for ord i en nærmest hypnotiserende rytmikk hentet ut fra Becketts tekst drev verket framover,

«First the body. No. First the place. No. First both. Now either. Now the other. Sick of the either try the other. Sick of it back sick of the either. So on. Somehow on. Till sick of both. Throw up and go. Where neither. Till sick of there. Throw up and back. The body again. Where none. The place again. Where none. Try again. Fail again. Better again. Or better worse. Fail worse again. Still worse again. Till sick for good. Throw up for good. Go for good. Where neither for good. Good and all.»


Det kan høres ut som en nonsense-lek med ordlyder, men er en tenkers forsøk på å kommunisere eksistensialistens grunnleggende utfordring; hva er det å være?

Over dette i en mange-satsig struktur legger John Tilbury pastisjer og kommentarer på klaveret, mye tydelig komponert på forhånd, mens Keith Rowe genererer lavmælte refleksjoner såvidt innafor det hørbare området der jeg sitter i salen. Bjørgeengen legger sine videoimprovisasjoner innenfor et svært avgrenset sett av gester.

Til hjelp for publikum ble vi på forhånd utstyrt med en ord-liste med oversettelser til norsk av et lite utvalg av de ordene Beckett bruker. Det høres i utgangspunktet ut som en god ide, men neste gang må dere sørge for en bedre kvalitetssikring. Når ‘nape’ står oversatt med halsen blir det vanskelig å la være å le. Nape er ubestemt form, og betyr nakke, ikke hals! Her hair was bundled at the nape betyr ikke at hun hadde håret bundet fast i halsen!

Når ‘twain’ står oversatt med duo, blir teksten «They fade. Now the one. Now the twain. Now both.» meningsløs. Twain er den gammel form for den adjektiviske formen av tallordet to: «det andre», akkurat som vi kjenner fra skolegangen da vi lærte opphavet til forfatterens pseudonym Mark Twain – etter utropet på elvebåtene langs Mississippi mens de logget dybden foran båten – vannet står på det andre merket! Forst den ene. Så den andre. Nå begge!

I det hele tatt, lavmælt, små gester, et minimalt utvalg av dem uttrykt over monoton(al)iteten i Tilburys framføring av teksten. Det krever konsentrasjon og tilstedeværelse for å være med på reisen, for å kunne være! De som greide det kom ut fra konserten som endrede mennesker.

Neste opp var en kvartett sammensatt av duoene Streifenjunko og Sheriffs of Nothingness. Eivind Lønning (bildet) på trompet, Espen Reinertsen på saksofon, Ole-Henrik Moe på bratsj og Kari Rønnekleiv på fiolin. Minimalistiske gester, lange flater. Dynamisk statikk! Første del blir kjent stoff, Streifenjunko med Nothingness attåt. Vi kjenner dette auditive landskapet. De to siste delene tar det nesten av. Her kommer vi ut i helt nye landskaper og dobbeltduoen nærmer seg å fungere som en kvartett. I det siste bidraget setter strykerne opp en grunnmur som er enkel i en nesten naiv form, mens Eivind Lønning etterhvert legger inn et bidrag som er langt utafor grensen av hva en trompet var tiltenkt å generere av lyder. Reinertsen legger seg langt i bakgrunnen. Magisk. Stillestående sier du? Den som har begge beina på jorda skal stå stille!

Siste bidrag til denne avdelingen var samtidsmusikeren Håkon Stenes prosjekt Lush Laments for Laxy Mammal. Tittelen er hentet fra Stenes plate på Hubro-leibelen tidligere i år. Sentrert rundt blant annet britiske Laurence Cranes minimalistiske samtidsmusikk er det vakker, meningsfull musikk, hvor klangen i rommet det framføres i spiller en sentral rolle. Meditativt, men i meste laget for en full konsert.

Rundt omkring midnatt befant vi oss i byens Kunsthall. Her skulle trioen Mural (Kim Myhr, Ingar Zach og Jim Denley)  holde en firetimers konsert i samarbeid med Kjell Bjørgeengen på video. Etter de første ti minuttene var vår begrensede hjernekapasitet overbelastet. Det lille vi hørte og så fristet definitivt til mer. Jim Denley var for meg et nytt bekjentskap, jeg lot meg fascinere av hans utradisjonelle grep på alt-saksofonen. Ingar Zach er Zach, og Kim Myhr er et unikum! Slik integrasjon og samspill av visuell og auditiv kunst ser vi gjerne utviklet videre.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie