Konserter

Punkt, Punkt, komma, strek

PUNKT-FESTIVALEN, KRISTIANSAND – DAG 3: Månen rund og rosinen i pølsa. Det er siste dag av denne tiende PUNKT-festivalen.

Vi starter denne PUNKT-dagen med å overhøre Fiona Talkingtons samtale med den italienske jazz-journalisten Luca Vitali om hans bok Il Suono del Nord som kom ut tidligere i år. Boka er tidligere omtalt i salt peanuts* (se Luca Vitali on the Norwegian Jazz Scene).  Seniorrådgiver Sverre Lunde fra Utenriksdepartementet kunne offentliggjøre at boka vil bli oversatt fra italiensk til engelsk, finansiert av norske kulturmidler, for distribusjon som del av UDs promotering av norsk kultur i utlandet. Den engelske utgaven skal ha et opplag på 1 000 eksemplarer.

Vi fikk også med oss den tysk-nederlandske jazz-skribenten og lingvisten Henning Boltes samtale med Jan Bang rundt Bangs tilnærming til og utvikling av hans former for musikkutøvelse, gjerne omtalt som live sampling og remix. Gjennom sitt mangeårige samarbeid med andre improviserende musikere har Jan Bang utviklet denne musikkformen til noe som står helt på egne estetiske og musikalske bein. En musikkform som Jan Bang og Erik Honores ektefødte hjernebarn PUNKT har bidratt til å gjøre til et fenomen av internasjonal format.

Om det var gudenes glede over den musikken som utspant seg i Kristiansand disse dagene, skal være usagt. Men samtidig som disse to seminarene foregikk åpnet himmelens sluser seg slik at byens Kvadratur en periode lignet et nordlig Venezia. Når Tor samtidig dro over himmelen trukket av bukkene Tanngnjost og Tanngrisne  ble det raskt klart at den årlige båtturen i byens skjærgård ville bli en farefull ferd.

Istedet ble det å sitte inne og vente på neste konsert-event, mens vi kjente på kriblingen i magen ved tanken på det som kom seinere på kvelden. Dagens siste konsert – samarbeidet mellom multi-kunstneren Laurie Anderson og multi-musiker Arve Henriksen.

Første punkt var det nederlandske fenomenet Zapp 4. En improviserende strykekvartett som kan svitsje fra å høres ut som de framfører en av Mozarts Haydn-kvartetter, til et barokk-ensemble, sneie innom et heftig rockeband og gå over til et improviserende samtidsmusikalsk ensemble på den tiden det har tatt deg å snu på en femøring. Kvartetten har allerede eksistert i godt over ti år, og har en rekke plater ute. Selv om de som del av European Jazz Nights spilte i Oslo i 2010, er de fremdeles bemerkelsesverdig ukjente. Deres bidrag til årets PUNKT, gjennom remix-bidraget til Fennesz’ framføring av Bécs – og dagens konsert vil forhåpentligvis gjøre slutt på denne urettmessige situasjonen. Vi hørte også ene fiolinisten Jeffrey Bruinsma, som del av Erik Honores Heliographs-konsert.

Men idag er det kvartetten og Jan Bang som sitter sammen i førersetet. Det kan bli trangt, men blir det ikke.

Som forventet ble det et fyrverkeri av en konsert. Kvartetten er sampilt som få, setter opp groover og leker med hverandre og oss på en intelligent og intuitiv måte. Deres poetiske side kommer også fram og gjør det lett å følge med i alle krumspringene, stilskiftene og variasjonene. Jan Bang spiller som om han har vært et medlem i en mannsalder. En sømløs integrasjon. Og et herlig samspill. Luften og det åpne rommet er det fortsatt i musikken, til tider i forsterket forstand ved hjelp av Bangs bidrag.

Remiksen ble ledet av Erik Honore og den italienske saksofonisten (alt og sopran) Raffaele Casarano. Casarano har en tone i hornet som gir klare assosiasjoner til Jan Garbareks, mens hans linjer og tonevalg gir oss tanker om Dave Liebman. Med slike forbilder er det ikke overraskende at Casarano har sans for lange og melodiøse, sangbare linjer. Til tider blir det litt for stor kontrast til kjappheten i det foregående. Men til stede er han. Ingen skulle ha trodd at han sov bare en time natten før, for å rekke å komme fra Nice – hvor han spilte i går – til Kristiansand i tide.

Neste ut er danske Maria Laurette Friis, med Kresten Osgood og Dodebum, aka Henrik Sundh. Tys Tys-vokalisten Friis, trommefenomenet Osgood og lydmakeren Dodebum dro i gang med heftig impro. Før remiksen kom i gang, med Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, Hamid Drake på trommer, sammen med Jan Bang. Heftig og begeistret. Det var svært interessant å se så klart demonstrert forskjellene på Osgood og Drake. Osgood som groove-orientert med sprelske inn- og utfall, Drake mye mer taim-orientert, men med spenstige variasjoner. Molvær holdt seg i det mer akustiske hjørnet denne kvelden, en tone vi har savnet i hans trompetspill i lengre tid.

Men nå var det ENDELIG tid for årets desiderte høydepunkt: An Evening with Laurie Anderson (bildet) og Arve Henriksen. Anderson hadde vært tilstede alle tre dagene, og vandret som alle oss andre fra konsert til konsert, som en av oss. Et ikon av en mangefasettert verdensartist – kom til Kristiansand som en vever, beskjeden dame. Hun framsto som ekstremt liketil og omgjengelig. Overhodet ingen primadonna-nykker her. Og også svært langt fra den androgyne framtoningen som hun ofte framstiller seg i.

Konserten var tydelig bygget over hennes nye verk Landfall, som hun med stor suksess har framført med strykekvartetten Kronos Quartet det siste året. Inspirert av ødeleggelsene etter orkanen Sandy – som ødela hennes New York studio – og utrydningstrusselen vårt biologiske mangfold står overfor. Nå har av naturlig grunner jeg ikke hørt verket med Kronos og Anderson, men dette var åpenbart et helt annet uttrykk av verket. Arve Henriksens stemme var tydelig og klar, men det var allikevel umiskjennelig Laurie Anderson. Samspillet og kommunikasjonen mellom de to var bortimot perfekt, og lydmessig utfylte hennes spesielle elektriske fiolin – den eldre teip-baserte versjonen av hennes oppfinnelse var kjent som «tape bow violin» – og Henriksens vokale og trompetbaserte bidrag hverandre svært godt. Om vi skal sette fingeren på noe måtte det være at det gjerne kunne vært mer Anderson og litt mindre Henriksen til tider.

Men uansett: Årets definitive konsert-opplevelse så langt, og den skal bli svært vanskelig å overgå.

Dette var så stort at da Fennesz satte i gang med sin remiks av konserten, fant salt peanuts* to utsendte raskt ut at våre hoder ikke var i stand til å ta mer. Det ville være en majestetsforbrytelse å ødelegge denne opplevelsen, uansett hvor bra Fennesz måtte være.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie