POLARJAZZ, LONGYEARBYEN, TORSDAG 4. – LØRDAG 7. FEBRUAR 2026 – ET NACHSPIEL: Det som følger er noen refleksjoner fra toppen av hodet, gjort på toppen av verden.
Lokalstyreleder Terje Aunevik sa det direkte i sin åpningstale ved starten av Polarjazz 2026: «Intet annet sted er så mange av den lokale befolkningen på scenen som artister, som her på Kulturhusets scene i Longyearbyen under Polarjazz». Lokalstyrelederen anga tallet 120 for antallet lokale helter på scenen under Polarjazzfestivalens tradisjonelle Vorspiel på torsdagskvelden.
Trangen mot Nordpolen!
Vorspielet er en storslagen presentasjon av lokalkulturen i dette samfunnet på 78° 13′ nordlig bredde. Det er med unntak av Ny-Ålesund, med 30-40 innbyggere vinterstid, visstnok det nordligste stedet på jorda med fast vinterbosetting som offentligheten har tilgang til. Øvrige bosettinger lenger nord er meteorologiske stasjoner og militære etterretningsinstallasjoner. Det er vel mulig noen meget få som overvintrer i den gamle russiske bosettingen i Pyramiden også.
Det er om lag 1300 km til Nordpolen herfra, et strekk som Salomon Andrée, Roald Amundsen, og Umberto Nobile tok mål av seg til å dekke gjennom flyginger med hydrogen-fylte farkoster: Andrée med ballongen Örnen i 1897, og Amundsen og Nobile med luftskipet Norge (1926) og Nobile igjen med søsterskipet Italia (1928). Andrées flygning mislykkes, og de tre ombordværende ble gjenfunnet omkommet på Kvitøya først over tretti år seinere. Norge-ekspedisjonen lykkes å krysse Polhavet for første gang. Men ferden førte til sterke uoverensstemmelser mellom Amundsen og Nobile om hvem som ledet ekspedisjonen Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight.
Nobiles 1928-ekspedisjon var først og fremst vitenskapelig, og burde høstet stor anerkjennelse. Men vi kjenner historien. Etter den tredje luftferden, ble luftskipet ødelagt, og store deler av besetningen omkom. Nobile og noen få andre ble seinere gjenfunnet og brakt tilbake til Svalbard. General og luftskipskonstruktør Umberto Nobile ble anklaget for å ha forlatt sine medarbeidere, og arrestert. Han ble stemplet som feig av italienerne, og ble degradert av Mussolini, det italienske styret han selv var sterk motstander av. I Norge ble han dessuten gitt skylden for at Roald Amundsen forsvant og omkom under leiteaksjonene etter Nobiles ekspedisjon. På veien hjem igjen ble han behandlet som spedalsk i Norge. Først etter at fasciststyret i Italia var veltet, og etter andre verdenskrig, fikk Umberto Nobile den anerkjennelsen han nok fortjente.
Breddekulturens tyngde
I følge SSBs innbyggerstatistikk for Svalbard bodde det totalt 2881 personer her totalt i andre halvår 2025. Av disse var 2528 bosatt i de ‘norske’ bosettingene i Longyearbyen og Ny-Ålesund. To av tre av disse er registrert bosatt på det norske fastlandet. Om vinteren bor det 30-40 personer i Ny-Ålesund, altså er om lag 2490 personer bostedsregistrert i Longyearbyen. Med Auneviks tall, ham selv, festivalstyret og andre prominenser, er altså totalt 5,0% av befolkningen på scenen denne kvelden.
I ‘metropolitanske’ Oslo, Oslo med tilhørende omegn, basert på bosetting og trafikkmønstre, var befolkningen ifølge SSB, 1,11 millioner pr 1. januar 2025. Altså ville det tilsvarende tallet for scenedeltakelse og breddekultur i Oslo-området vært mer enn 55 000! Det tilsvarer om lag halvparten av antallet elever i kulturskolen for hele Norge.
Det er få andre samfunn der breddekulturen står sterkere, og er viktigere, enn her ‘oppe’. Kultur er den viktigste og mest nyttige samfunnsbyggende krafta som finnes. Det er for en utenbygds besøkende allikevel noe skuffende å se hvor liten plass det kulturpolitiske arbeidet er gitt i den gjeldende Lokalsamfunnsplanen 2022-2033. Det er ikke så mye mer enn de tradisjonelle kommunale formuleringene her. Men det taler til Lokalstyrets desiderte fordel at dets leder står på scenen og uttaler seg om breddekulturens betydning og viktighet på en måte som bør være absolutt forpliktende for framtida. Auneviks tema og utsagn står det lokale styret til heder. Så er det bare å sørge for at det ikke blir vanlig honnørprat fra politikere, men at disse brede målsettingene og formuleringene om breddekulturens viktige oppgave opprettholdes og følges opp i politiske prioriteringer.
Homokultur
De første Homo-slektene, som habilis og erectus, var antakeligvis de første menneskeapene som systematisk utviklet og brukte evneforlengende og -forsterkende verktøy, de første som utviklet teknologi, for nesten tre millioner år siden. Kultur – og breddekulturen spesielt – er det viktigste, nyttigste og mest resultatrike – det mest verdifulle – verktøyet menneskeapene noensinne har skapt.
I dag er denne innsikten mer kritisk viktig enn noen gang før, i møtet med store og dramatiske geoklimatiske og geopolitiske endringer. Få steder er innsikten viktigere enn her. Hele bosettingen her ‘oppe’ – og ikke minst den raskt voksende turistindustrien, som jo skal være det nye kullet – er jo et stort paradoks. For vi befinner oss et sted der pågående hyperraske klimaendringer uttrykker seg klarest i hele verden, der presset for – kravene til – nye livsstiler og endrede mønstre for sysselsetting, forbruk og naturbruk, er større enn noe annet sted i verden. Og større enn noen annen tid i menneskets 2-3 millioner år lange historie siden de tidlige Homo-ene reiste seg opp og vandret over det afrikanske kontinentet, og ut i Asia.
I planer, bedriftsstrategier og offentlige dokumenter på lokalt, så vel som nasjonalt og internasjonalt nivå snakkes det vakkert om samfunnets bærekraftighet og vedtak om strukturelle endringer som er begrunnet i krav om utslippsbegrensninger lokalt og globalt, og politikk som skal redusere trykket på natur- og klimatilstander. Kanskje her mer enn de aller fleste andre steder. Men i tilknytning til ingen andre steder er det en mer stilltiende konsensus om avveiningen mellom dette og globale sikkerhets- og ressurspolitiske avveininger. Om å ta en stor og stilltiende kostnad som er som en elefant i alle rom.
Få steder i verden er det like klart som her: Forestillingen om et klimanøytralt samfunn er en fysisk og sosial umulighet. Bærekraftbetingelser her ‘oppe’ krever en systematisk utveksling av faktorinnsats med fastlandet. For å sette det helt på spissen: Den eneste måten det kan etableres et lokalt og regionalt langsiktig bærekraftig samfunn her, er å flytte all bosetting herfra — kun et samfunn uten mennesker tilstede er, kan være virkelig bærekraftig. Kostnaden med å opprettholde et samfunn og næringsaktivitet her, betales i stor grad av det nasjonale og internasjonale fellesskapet, det lokale samfunnet kan ikke ta hele denne prisen.
Men er du som meg interessert, ikke av populistisk opportunitet, men av hensynet til en rasjonell og åpen samtale, i å få vite hva alt dette innebærer av samfunnets vilje til å betale for å opprettholde lokalsamfunnene her, så er det umulig å finne. Hvordan ser det faktiske klimaregnskapet ut? Hva kreves av utveksling med fastlandet for å opprettholde en regional klimanøytralitet i det nordlige Atlanterhavsområdet? Hvilken implisitt pris setter norske myndigheter på en bosatt person her? Spørsmålene er mange, svarene er langt, langt færre.
I dag der man nå skiper diesel ‘opp’ hit etter at Gruve 7 ble stengt, for å drive kraftverket, hva er da mulighetene for alternative energikilder her? En rimelig fersk artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Geothermics [Senger et al., juni 2023, volum 111, #102702] konkluderer med at
«We conclude that Svalbard’s geology is well suited for geothermal exploration and potential production, though challenges … need to be adequately addressed prior to geothermal energy production. Specifically for Longyearbyen, high geothermal gradients of 40–43 °C/km in the nearest borehole (DH4) suggest promising sub-surface thermal conditions for further exploration of deep geothermal potential near the settlement».
Så kanskje framtida med det ble litt lysere her ‘oppe’?
Lysets magi
Samtidig er det svært lett å bli forelsket her ‘oppe’. Forelsket i naturen, i geologien, i historien, og ikke minst i lyset. Jo eldre jeg blir, jo mer klar over og dypere forstår jeg hvorfor malerne på siste halvdel av 1800-tallet var så opptatt av lysets magi, av himmelens kontinuerlige fargegraderinger fra den mørkeste polarnatta til det mest intense sollyset over et tropisk hav. Lysspillet i et skydekke, i et opprørt hav. Slik som uttrykt av Harald Sohlberg i hans mange varianter av det synet han fikk av Rondane i ‘blåtimen’, en påskenatt mens han var på skitur med venner. Skituren var ikke mer enn ett og et halvt år etter Salomon Andrées forlis med Örnen. Sohlbergs evne til å uttrykke sine egne inntrykk og gjenskape de samme reaksjonene hos tilskuerne, fanger mange av oss, og det gjerne intenst. Men allikevel vet vi alle: Ingenting kan gjengi de virkelige fargene i det svake, intense, nesten dype, kongeblå gjenskinnet av snøen på Opera-, Hiorth- og Advent-fjellene i det mørkeblå fraværet av lys i det polarnatta går mot slutten.
Ingenting viser lysets magi, og fargenes uttrykk som et kontinuum fra det mørke, varme infrarøde til det mørke, svart-fiolette lyset som bare så vidt antyder en lyskilde et sted ‘på den andre siden av jorda’. Det er en gedigen estetisk, kroppslig, emosjonell og kognitiv opplevelse, en opplevelse av at verden er så mye mer enn enhver naturvitenskapelig, samfunnsvitenskapelig eller humanistisk beskrivelse evner å formidle. Som fysiker kan jeg snakke i timesvis – hvilket jeg også har gjort – om kvantemekanisk beregning av Rayleigh- og Thomson-spredning av sollyset i atmosfæren, og om hvordan det preger himmelens fargespill gjennom døgnet. Og det er vakker fysikk.
Men allikevel: Det er bare én av flere fasetter av det som er vakkert. For det fanger ikke skjønnheten og kompleksiteten i det fulle visuelle ut- og inntrykket. ‘Bruk den gule fargen’ sier vi, men det finnes ingen gul farge. Fargespekteret er kontinuerlig, det er ingen skiller mellom rødt, gult og blått. Det vi velger å kalle ‘gult’ er en avskygning mellom rødt og blått et sted som er umulig å avgrense. Det er ikke noe sted der vi kan si at gult slutter: ‘Dette er gult, dette er ikke gult’. Eller grønt, blått, indigo, fiolett. Har du smakt på Roggbifen noen gang? Den er ikke en eller to alen lang, den er uendelig, umålelig lang. Men allikevel: Øyets reseptorer, lysømfintlige celler i øyets bakvegg ser bare en begrenset, avgrenset del av lysets spektrum. Et sted sier reseptorene at ‘nei, her er det ikke noe lys’, og på et litt annet sted i spekteret sier de – eller noen få av dem – ‘ja, her er det lys’. Det du opplever er en liten bit av en uendelig lang asymptotisk lysbevegelse mot det totale mørket.
Et mørke du aldri kan se. Mørket du ser ute er aldri helt mørkt, litt lys i de synlige delene av spektret blir du alltid utsatt på. Og få steder er det åpenbart som her ‘oppe’. Denne marginale skjønnheten opplever du få andre steder enn i de polare områdene. Og ingen andre steder kan du være i overgangsfasene mellom lyset og mørket, som i ‘blåtimen’, like lenge som her, spesielt ved inn- og utgangen til polarnatta.
Opera, vin og Nefertiti
Og midt i blåtimen synger musikken: Ved inngangen til Adventdalen bærer massivet Operafjellet fem topper, Dirigenten, Sopranen, Alten, Tenoren og Bassen. Og våren kommer til området med et vinglass av snø i fjellveggen. Noen påstår det er et champagneglass, men jeg er ikke enig. Uansett: Når stetten brytes er det sommer i Longyearbyen. Det er i det hele tatt lett å tenke på musikk her. Når vinen renner i det stettede glass, synger operakoret sommerens pris.
Rett over fjorden fra Longyearbyen, i fjellsida mot Adventfjorden, er det en annen musikalsk snøform som dukker opp hvert år. Profilen til den kjente bysten av Nefertiti, og som befinner seg i Deutsches Museum på museumsøya i Berlin, er et globalt ikon på linje med Edvard Munchs Skrik. Snøformen ved Adventfjorden som likner denne profilen gjør det lett å tenke på Philip Glass opera Akhnaten, faraoen som tok navnet Akh-n-Aten. Sammen med Nefertiti som den ene av sine ektefeller, var de to muligens foreldre til den unge faraoen som døde før han var 20 år gammel, og som var født som Tut-Ankh-Aten.
Da Longyearbyen ikke var eldre enn det unge Tut ble, og få år etter Spanskesjuken, spredte det seg en Tutmania utover verden. Like smittsom som spanskeinfluensaen og som kovid-19, men ikke like dødelig. Når snøformasjonen fikk sitt navn kjenner jeg ikke til, men det kan jo ha vært den gangen. Bysten av Nefertiti ble funnet av tyskeren Ludwig Borchardt drøyt ti år tidligere enn funnet av hennes mulige sønn Tut. Lokalt omtales snøformasjonen med den tidlige, tyske transkripsjonen av Nfr.t-jy.tj – ‘den ene skjønne har stått fram’ – Nofretete, kan peke i denne retningen. Så kanskje det er den vokale gruppa på Operafjellet som synger Nefertitis pris? Skjønn var hun i hvert fall. Jeg var vel 12-13 år gammel da jeg første gangen oppdaget henne og ble forelsket i henne som var nefer-neferu-aten ‘vakker som [solguden] Aten’ selv.
Vorspiel torsdag og lunsj fredag
Vi samlet oss i Longyearbyens kulturhus under Polarjazzens første kveld. Som beskrevet, en bred presentasjon av liten og stor lokal kultur. Størst inntrykk etterlot nok foredraget av Jokke Nielsens «Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg», og David Bowies «Space Oddity». Vorspielet er en lokal festforestilling, primært rettet mot lokalbefolkningen. Og en særs vellykket sådan.
Så vidt jeg skjønner har tradisjonen eksistert nå rundt 25 år, og i mange av disse årene har trommeslager Finn Sletten bidratt til disse. Bodøværingen Sletten er dypt rotfesta i Svalbards og Kongsfjordens bredder, og vender tilbake til øya i nord når det nærmer seg Polarjazzen. E’Olen, kvartetten Blow!, samspill med Marit Sandvik, Chipahua, lista er lang. Siste år ble opptaket med Nipe Nyréns kvartett fra Kongsberg jazzfestival i 1976, utgitt, med Sletten på trommer. Ei plate vi aldri fikk til anmeldelse i salt peanuts*. Og altså på Polarjazzens Vorspiel, i år som før.
På fredagen, når det er lyst i opptil flere timer midt på dagen, tar vi med oss tre events. Først ut er det de kaller en lunsjkonsert i foajeen foran biblioteket og Kulturhusets hovedscene. Konserten er med en ung trio fra Tromsø, Fause/Aspaas/Rygg trio består av unge musikere fra musikkmiljøet i Tromsø, og fra Konsen, musikkonservatoriet under Universitetet i Tromsø. De tre har der har hatt særs kompetente lærere som Andreas Fliflet, Jan Gunnar Hoff og selveste Saft Sylte, syltesaftens profet, Torstein Lofthus. Og det merkes. Trioen framviser en musikalsk og kunnskapsrik lekenhet med egne og andres komposisjoner, der de blir foredratt av Bendik Vaaja Aspaas på piano, Beatrix Rygg Andresen på el-bass og Nils Henrik Fause på trommer.
Fauses «Somewhere, Somewhat», Rygg Andresens «Brennesle» og Vaaja Aspaas’ «Bird Song» og «Vuggevise» vitner om gode evner til å skape interessante låter, og gode utgangspunkt for trioens improvisasjonsreise. De avslutter en lett og ledig med Wolfgang Muthspiels «Father and Son» og David Bowies «Life on Mars». En lunsjkonsert å ta med seg ut i dagslyset som ennå så vidt henger over Longyeardalen ved dens slutt.
Sørgesanger og Oslosanger
Vi samles på kunstsenteret Nordover – som for øvrig ligger i den sørlige enden av bygningen det er lokalisert i! Kurator og fagleder Julie Lillelien Porter inviterer her til samtale om NMH-prosjektet Glacier Lamentation, dets bakgrunn og innhold, samt en vernissage for en lydskulptur inspirert av Svalbards glasiale topografi. Skulpturen er laget av Julie Freeman, og er en del av Glacier Lamentation-prosjektet. Prosjektet er omtalt i en egen artikkel her, så for videre omtale av samtalen og prosjektets to konserter viser jeg til denne. Lytt til sørgesangene som bærere av en annerledes opplevelse og erkjennelse av verden i klimatisk endring, ved å lese denne artikkelen.
Vi beveger oss mot kveldens hovedkonsert, et solosett med pianist/vokalist Janove Ottesen, og et møte mellom jazztrioen Maridalen og Oslopoeten Lars Lillo-Stenberg. Vi får med oss bare slutten av Ottesens sett, og lar det ligge. Maridalen er en Oslo-basert jazztrio med inderlig musikk som går rett inn i den norske folkesjela. To av deres tre album er anmeldt her i dette tidsskriftet, albumet Bortenfor, og det siste albumet Gressholmen.
En henvendelse til Lillo-Stenberg fra trioen om et samarbeid resulterte i minialbumet Fransk Utgang, utgitt i november i fjor. Vi blir presentert for denne musikken, samt andre låter fra Lillo-Stenbergs og trioens kataloger. «Hvorfor skal vi dra?», hva skal vi finne på der? … med livet på et ukjent sted. Kanskje, kan vi der og da forstå littegranne mer … enn her og nå. Det er hyggelige jazzviser; visejazzer, som viserjazzer jasevizzer, basevisser som bekkerviser basejasser. Med vassejiser og jisevasser. Alf Prøysen, Lillebjørn og Alle fugler synger alle dager. Lett å følge, lett å oppleve. Men kanskje for lett? Hyggelig, kanskje som å stryke isbjørnen medhårs mens den sover? Jeg savner litt motstand, noe som skrubber i ørene. Mothårs-bevegelser skaper andre følelser, andre klangbunner og andre klanglige dybder. Våger vi oss sammen ut på dypet?
Vi avslutter kvelden på KB, Karlsberger Pub, der lukta av det det gamle samfunnet her ‘oppe’ er sterkere enn mange andre steder i denne byen. Der ‘Daris’, ‘Kommeroggår’ og andre kallenavn på gamle buser ikke bare er velkjente historier, men også minner om kjente personer. Men som man sier: «What happens at KB, stays at KB»!
Lading pågår og sørgesanger for pingu
Lørdag formiddag: Vi stikker innom Stationen til lørdagens lunsjkonsert, der Trondheimsbaserte Supercharger Duo med Eirik Tveten på tangenter og vokal og Ernst Wiggo Sandbakk på trommer og vokal holder show. Det er lettilgjengelig, lettforståelig, på grensen til allsangbetont. Klokka er halv tolv på formiddagen, or riktignok har noen funnet tiden moden for dagens første(?) halvliter, men dette er musikk som nok hadde trivdes bedre i et ‘Round About Midnight enn ‘Round About Midday. Duoen spiller dansbar gammel musikk, så busta fyker! Det er ikke det. Men: Vaskebrett, New Orleans, «Honky Tonk Train Blues», «Take the A-train», Fats’ «Aint’ Misbehavin’» og Oscar Peterson, det lukter en helt annen stemning enn den man er i, skjerpet og årvåken etter en god frokost.
Nå gleder vi oss til to seanser med Glacier Lamentation. Og det blir en skjellsettende, skilleskapende, medrivende og nærmest metafysisk opplevelse. 120 personer tok blant annet turen ut til foten av Hiorth-fjellet for å oppleve Torben Snekkestads, Morten Qvenilds og Anja Lauvdals musikk og interaksjon med en lys levende, hektisk arbeidende pingo. Og da snakker vi ikke om Pingu, som mange av oss kjenner som en godslig type – en pingvin med et slags velutviklet bokstavsyndrom – og som snakker i et nesten forståelig uforståelig lydmalende spor, med melodiske spor av italiensk. For at det ikke skal være noen tvil: Pingu bor bokstavelig talt på den andre siden av jorda der vi står ute i Moskushavna.
Men også dette dukker opp fra en hukommelsesbank dypt nede i en cerebral isdom: Navnet på dette naturfenomenet vi står på toppen av, en pingo, er hentet fra inuitspråket Kalaallisut. Fenomenet er nærmere beskrevet i artikkelen Arktis smelter … På andre inuit-språk er pingo også transkribert som pingu. Men denne pinguen er ingen pingvin. La oss uttrykke det slik at selv idioten som for tida besitter det Hvite Hus i Washington kan skjønne det: Pingviner hører til sør for ekvator, hovedsakelig i Antarktis, og på Galapagosøyene. Det finnes ingen Pingu, eller nære slektninger av ham, hverken i Arktis eller andre steder enn de nevnte. Capisce, stupido?
De gamle er dog eldst
Ved siden av prosjektet Glacier Lamentation, og nesten på høyde, under årets Polarjazz kommer lørdagens hovedkonserter i Kulturhuset: Først triokonserten med Bugge Wesseltoft/Arild Andersen/Gard Nilssen Trio, og deretter møtet med det jeg opplever som et sprudlende fornyet Valkyrien Allstars.
La oss dra til Vałka først, selv om det er siste konserten jeg opplever under årets Polarjazz. Erik Sollid på gitarer og andre strenger, Martin Langlie på trommer og banjo, Magnus Larsen jr. på kontrabass og Tuva Syvertsen med sterke tekster og stemningsskapende synthspell og vokal. Tekster som roper hverdagsfylt vakker poesi, Blanke morran, Handa på rattet, Err’u ensom harr’u meg. Det hullet som er i Oslo etter bortgangne Jokke Nielsen, fyller Valkyrien med en annen tone. Der den folkemusikkbaserte tonen var sterkt framtredende før, er musikken nå urbanisert.
Det er en annen Oslo-tone enn Lillo-Stenbergs. Men begge er deler er aspekter ved det Oslo som var, og er, et delt Oslo, et mangfoldig Oslo. Sammen betoner de for meg viktigheten av mangfoldigheten, det rike og multikulturelle, det stikk motsatte av det kunnskapsløse høyrekrefter snakker om, og ønsker seg. Tilgiv dem, Herre, de vet ikke hva de gjør, står det i Boken ett eller annet sted. De vet ikke hva de ønsker seg. Men de er som deltakerne i et dokketeater, ført fram og ledet av dokkeførere som vet. Tilgiv dem ikke, Herre, de vet hva de gjør.
Det er multikulturen som gjør verden levelig, det er multikulturen som gjør kulturen til noe det er verdt å oppleve, noe å lære av. Men vær ikke i tvil Vałka er fortsatt folkemusikk. Musikk for folket som lytter, folket som ikke er interessert i å stå stille. You ain’t heard no horse sing, have you? som Louis Armstrong skal ha svart på spørsmålet om jazz var folkemusikk. Den som har begge beina på jorda, står stille sa en norsk forfatter som har satt sitt sterke preg på vår kultur etter 1970. Vałka får beina til å bevege seg, til å løfte seg opp, over jorda. En forutsetning for å bevege seg, etter Bringsværds første teorem. For å skape endring.
Musikken er ikke minst fra deres siste utgivelse Venter på noen som venter på noen – og med denne musikken skaper Valkyrien Allstars lakenskrekk og hakaslepp. Herlig, herrelig, og fruelig!
Trioen Bugge Wesseltoft/Arild Andersen/Gard Nilssen Trio dukket opp på Bugge Wesseltofts nye album Am Are, vår anmeldelse er her. En all star-trio om begrepet ‘all star’ noensinne har hatt noen som helst mening i et snev av den retningen ordsammensettingen peker mot. Jeg omtalte innledningsvis lys og lysets mange sider. Og at ingen steder du opplever er mørke, i et totalt mørke. Det skal helt spesielle og svært kostnadskrevende forutsetninger til for å skape et rom fullstendig uten lys og lyd, et refleks- og ekkofritt kammer. Du vil ikke kunne overleve lenge i et slikt rom.
Og dessuten, uansett hvor langt du reiser fra all bebyggelse, uansett hvor ensom plassen du velger er, det er alltid en himmel over deg. Visste du at denne nattehimmelen har gitt opphav til en av de mest lærerike, dyptgripende og vidtrekkende formuleringene om vårt univers som noensinne er formulert. Olbers paradoks er oppkalt etter en tysk astronom, selv om han var bare slutten av en lang linje av dem som hadde formulert paradokset. Paradokset som bærer hans navn sier at om universet er uendelig i utstrekning, uendelig gammelt, homogent i rom og tid, statisk og dermed uforanderlig, så ville hele stjernehimmelen være lyst opp: Enhver siktelinje ut i universet ville før eller seinere endt i en stjerne.
Siden nattehimmelen er mørk, så må minst én av disse forutsetningene være feil. Men om du finner et mørkt sted, langt fra folk, så vil den klare nattehimmelen uansett vise deg stjerner. Men det med en dybde og intensitet som er lamslående overveldende, som kan skape ekstase. Og bruk gjerne ett av mine Quora-svar som retningsgiver på veien.
Hadde de musikalske evnene, improvisasjonsstyrken, samspillskraften vært homogent fordelt i tid og rom, isotropisk, i et uendelig gammelt univers, ville hele verden lyst av musikkens kraft og glede. At den ikke gjør det, beviser ett eller annet, som det får bli opp til studentene å redegjøre for.
Sirius og Betelgeuse skinner
Uansett hvordan det stråler på stjernehimmelen, skinner denne pianotrioen sterkt som Sirius på nattehimmelen. Den er som en Betelgeuse når denne røde stjernekjempen en gang i nær framtid blir en supernova og lyser opp både dag og natt. Merk at uttalen av stjernens navn ikke er det populære beetlejuice, dette er en moderne, humoristisk populærbetegnelse. Navnet er bedre og mer korrekt uttalt som bed-el-gause, fra arabisk betyr det ‘kjempens (Orions) hånd’. Trioen er den norske jazzens kjempehånd, der den leiker med musikken og med oss.
Som på albumet Am Are starter Wesseltoft med «How?», før trioen folder ut vingene i flotte «BAG», BAG Trio synes å være det eneste, sanne navnet på dette musikalske fellesskapet. Låta gir åpenbare assosiasjoner til den store norske jazzen fra 1970-tallet, til den gangen den nye skandinaviske modaljazzen var frisk og ny. Den gangen da det å spille på energien, ‘på bølgen’ var banebrytende, og skapte steder, stiler og stemninger. Skapte sammenhenger i livet. Og det gjør det fortsatt.
«Reel», Andersens flerlags bassoppsett synger i rommet. Dessverre plages dette på samme måte som tidligere konserter i Kulturhuset av en 100 Hz-feedback som kommer og går. Første gangen kan vi leve med, andre gangen biter vi tennene sammen, tredje og sjette gangen er vi bare oppgitt. Årsakene til dette må avklares og rettes opp i. Men dette er nå nevnt, og lagt bak oss.
For det koker i musikken når Andersens gjenganger «Electra» droner ut i rommet. Etter en innledende trommesekvens av Nilssen-på-lokket og -på-skinnet som stråler på lik linje med hundestjernen Sirius i stjernebildet Store Hund. Om Store og Lille Hund på stjernehimmelen var huskyer eller andre polarhunder er nok svært tvilsomt, men den voktende og vernende hunden med trommestikker og køller setter dype merker i polarhimmelens dype mørke utenfor. Mostly dreaming, seaming, wapping, flapping, flowing, … flowering. Wesseltofts svinger fra Jazid på 1990-tallet til den akustiske 2020-talls-varianten vinker og samtaler, utdyper, og ler. Hjertevarmt, gledesfylt, smeltende vakkert.
Nilssens dypt følte og hjertesmeltende tributt, «Lokket til Jon og skjerfet til Paul». Jon er han som blant norske jazztrommiser kan beskrives med kun betegnelsen ‘Ener’n’ – Jon Christensen, mens Paul er han som vi lenge diskuterte uttalen av etternavnet på, Motian. Dagens konsensus er məʊ:ʃn eller məʊ:ʃən. Begge er de uforlignelige og uetterlignelige trommeslagere i jazzhistorien. Det er mye deilig musikk å glede seg over.
Konserten med BAG Trio avsluttes med Andersens «The Fox» i en heidundrande, dansende versjon. Vi danser ut for å fortsette med Valkyrien Allstars. Men ennå er natta ung. Selv om kroppen ikke alltid oppleves som like ung lenger.
I am the walrus
Im — Playing — Songs — Be Am — Am Are. Rekka av seinere Wesseltoft-album. Omskriving med to do. I am he — as you are she — we are all together. Alt mens hvalrossen synger i solnedgangen, mens han slipper en liten gassutblåsing. Kanskje kan hvalrossen en gang løse Svalbards energiproblem? Ingen av oss venter på sola nå, vi er altfor opptatt av lysets skift, av musikkens magi og fargenes kontinuum.
Og så — Når du eingang kjem, har vi høyrt dei mange gongar, alle desse songar.
Når du en gang kommer / neste vinter / skal jeg atter være her / Og vi skal synge / Alle sanger om igjen — denne gangen her, på ny. / Neste vinter, / skal vi atter drikke vin … til polarlysets pris.
Og sitte og snakke sammen om de samme, gamle ting, og om de nye ting. Sammen skal vi igjen oppleve lysets og musikkens magi. Om vi tør!
Takk til Polarjazz 2026. Og takk til alle musikerne som skapte det hele.
Tekst og foto: Johan Hauknes
Arild Andersen og Gard Nilssen.
Gard Nilssen.
Bugge Wesseltoft og Arild Andersen.
Julenissen er hjemme.
Jernkuas magi.
Snart skinner sola igjen på den gamle sykehustrappa.
