OSLO JAZZFESTIVAL, TORSDAG 16. – LØRDAG 18. AUGUST 2018: 77 konserter over seks dager var hva Oslo Jazzfestival tilbød i år. Deriblant en rekke norske musikere som ble internasjonalt kjente allerede på 1960-tallet. Da jeg holdt programmet i hånden for første gang, spurte jeg meg hvilke konserter skal jeg besøke og hvilke av dem klarer jeg å anmelde på et språk som ikke er mitt eget morsmål. Klarer jeg å finne riktige ord for å uttrykke mine opplevelser, mine følelser?
Men veldig fort tok jeg valget om å fokusere på konsertene med akkurat disse norske musikerne, seniormusikere som nå er over 70 år gamle. Noen av dem er det svært sjeldent vi får muligheten til å høre i Oslo og jeg vil derfor gripe sjansen nå og se og høre dem live.
Jeg begynte torsdag med Terje Rypdal Conspiracy m/ Palle Mikkelborg på Røverstaden. Denne nyåpnede klubben ligger i kjelleren under Konserthuset i Oslo og er nok meget velkjent for Terje Rypdal. Her spite han mange ganger på 1970- og 1980-tallet. Den gangen befant nemlig den legendariske kulturklubben «Club7» seg i det samme lokalet. Her samlet den radikale motkulturen seg for bl.a. å høre jazz, poesi, teater og rock. Nå er altså lokalet gjenåpnet og Terje Rypdal er tilbake.
På denne kvelden ble lokalet veldig fort fylt opp og de rundt 500 menneskene som var til stede fikk oppleve en konsert med masse dynamikk, energi og filigransaktig virtuositet. Det er utrolig hva de fem musikerne kunne trylle fram på scenen.
Det er så godt som umulig å forstå at Rypdal og Mikkelborg til sammen fyller nesten 150 år. Jeg lukket øyene og lot meg gjennomstrømme av musikken. Jeg nyter de flytende overgangene mellom forskjellige sjangre. Noen ganger er det jazz og i neste øyeblikk er det rock. Noen ganger veldig følsomt og stille, og så noen takter senere med tunge basslinjer som vibrerer i magen.
Terjes vibrato er fascinerende. Den kryper opp i kroppen og setter seg fast. Jeg er begeistret. Kombinasjonen med Rypdal på gitar, Mikkelborg på trompet, Pål Thowsen på slagverk, Endre Hareide Hallre på bass og Ståle Storløkken på synthesizer funker så fantastisk godt.
Alle musikere får god plass og er likeberettiget denne kvelden. Mitt personlig høydepunkt er samspillet mellom Rypdal og Hallre, mellom virtuos gitar og tung bass, mellom godt voksen og ung. Fantastisk. Så fantastisk at selv Rypdal ofte virker overrasket, nærmest sjokkert, og smiler over hele ansiktet etter at konserten er over. En strålende kveld.
Fredag førte veien meg til Victoria — Nasjonal jazzscene for å høre på Jakob Bro, Palle Mikkelborg, Thomas Morgen & Jon Christensen (hovedbildet). Jeg valgte konserten ført og fremst for å se og høre Jon Christensen for første gang.
Med Palle Mikkelborg står samme musikker på scenen denne kvelden som i går. Men denne konserten ble totalt annerledes enn i går. Musikken var sakte og mystisk. Toner gikk dypt under huden og førte til gåsehud. Jeg følte meg henført til annen verden. Bare for å lytte og nyte i stillhet. Hvilken opplevelse.
Arild Andersen (solo) sto på lista mi for lørdag. Jeg har hørt ham mange ganger før, men aldri solo. Jeg var spent på om der ville være mulig å fylle en hel konsert med bare én kontrabass. Og, ja, det er mulig. I hvert fall når Andersen spiller.
Hans intense og kraftige anslag fylte fort Forstanderskapssalen på Sentralen. Spennende blir det når han spiller med seg selv. Med en loopmaskin klarte han å være et helt band med slagverk, bass, tangenter og melodiinstrument.
Om jeg talte riktig, lekte han opp til fem loops oppå hverandre. Ingen av dem var forhåndsprogrammerte, fortalte han. Alt var live. Han klarer å spille låter på kontrabass, med melodilinjer som egentlig er skrevet for saksofon. Og han får det til å høres ut som om de er skrevet for en kontrabass. Ekstranummer innledet Andersen med «Kan dere virkelig høre så mye bass?» Ja, det kan vi. Særlig når 72-årige Arild Andersen spiller.
Etter denne konserten var jeg musikalsk mettet og avsluttet 2018-utgaven av Oslo Jazzfestival. Konklusjonen må være at de 70+-årige fortsatt er fulle av energi og inspirasjon. 70 er det nye 50! For oss tilhørere er det en glede å få oppleve dette.
Tekst og foto: Kerstin Siemonsen
