VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 17. OKTOBER 2019: Sist vi hørte trioen som nå går under det kollektive navnet Rymden, var under fjorårets Tampere Jazz Happening. I anmeldelsen av denne konserten beskrev vi bakgrunnen og forhistorien til trioen og drøftet dens forhold til den naturlige referansen for enhver tilhører til deres musikk, trioen e.s.t. Siden den gangen har de i lengre perioder vært på turné og de har sluppet plata «Reflections & Odysseys», ei plate som er anmeldt her.
Det var på USF Verftet under Nattjazz i Bergen 31. mai 2017 at den nye trioen debuterte, den gangen benevnt som Berglund–Öström–Wesseltoft, trionavnet Rymden kom til seinere. Debuten i Bergen, Norge var en suksess og konserten fikk stormende anmeldelser.
Etter å ha hørt konsertene i Bergen og i Tampere skrev jeg at «… jeg hører klare linjer tilbake til både e.s.t. og til Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz. Men det er samtidig noe annet, og nytt … [en] skandinavisk tone … i tonaliteten, i linjene, og i mangelen på begge … en tone som [er] betydelig mer framtredende enn den noensinne [var] i både e.s.t. og NCoJ». Men som de begge er også Rymdens musikk i dag en lek med og et sammenrøre av musikktradisjoner fra hele den lange og vidtrekkende musikkhistorien.
Siden i fjor har jeg etter alle oppdateringer og meldinger på sosiale medier nesten fått inntrykk av at de har vært på konstant konsertturné. Det som i hvert fall er klart er at trioen har gjennomført en mengde konserter. Og det høres! Denne gangen hører jeg det som at musikken har tatt enda flere steg vekk fra det nevnte naturlige referansepunktet og i enda større grad har utviklet sitt eget særpreg.
Nå er det et stappfullt Victoria som tar i mot de tre, med høye forventinger. Og det er lett å si etterpå: jeg er overbevist om at det var ingen av de som forlot lokalet etter konserten som gikk med skuffede forventninger. Tvert i mot. Bugge Wesseltoft varierer mellom klaver, el-piano og synther, med et spill der jeg hører klare linjer tilbake til den Wesseltoft vi gjerne lånte øre til før NCoJ en samtidig er det også Magnus Öströms drivende, propellerende øs-pøs trommestil, som er som et kraftverk inne i musikken. Og Dan Berglunds laidback basspill, hans fuzzy distortions og generelt hans store og så nært pitch-perfekte basslyd.
Vi blir i hovedsak presentert for musikken fra plata, med noen nye innslag, men for de av oss som har lyttet oss gjennom plata noen ganger er det mange kjente toner. De starter med «Reflections», «Odyssey» og «Pitter-Patter», før de bryter ut i «The Lugubrious Youth of Lucky Luke». Vi får noe nytt, noe gammelt i en variert kurv av låter som avsluttes med «Homegrown».
Men det er også noe mer. Det er som når du visper sammen eggeplommer og sukker til eggedosis/äggtoddy, først skjer det ikke noe, før det plutselig helt forandrer karakter og blandingen blir en luftig krem. Musikken har tatt flere lange steg siden sist jeg hørte dem, på engelsk kan man bruke uttrykket om den har ‘gelled‘ til noe helt annet, på norsk kan vi si at det har satt seg. Den har vært gjennom en indre transformasjon som medfører at den i dag framstår som noe kvalitativt annet.
Det kan ha med hver enkelts bidrag til musikken, som Wesseltofts varierte bruk av moogen og el-pianoet opp mot Steinway-flyglets klare, rene tone, eller det jeg hører som Öströms bruk av en åpnere og bredere palett av elektroniske verktøy i lydtransformasjoner, eller det kan være i integrasjonen mellom musikerne, og i deres økede grad av lydhørhet overfor hverandre. Eller det kan også ligge i mine ørers omdanning av lydbølgene og dynamikken kastet ut i rommet av de tre til musikk til å bli glad av og glad i.
Etter denne konserten i Oslo i oktober 2019, føler jeg meg enda sikrere enn før på at det vil bli spennende å følge denne trioen videre, i dens jakt på noe jeg vil karakterisere som en slags neo-romantisk musikkestetikk, der alt er lov, og nesten alt er mulig.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Magnus Öström
Dan Berglund
Bugge Wesseltoft
