Konserter

Så samles vi på Valen

, 19. APRIL : Så var det tid for litt skikkeloig, politisk korrekt jazz igjen på , stedet som, sammen med Copenhagen Jazz Festival, har slitt relativt heftig med det politiske den senere tiden. Men denne kvelden var det politisk korrekthet som gikk i vår favør, i motsetning til den andre diskusjonen, og det er ikke ofte man egentlig forventer mer politikk enn man får, men det følte jeg vi fikk i kveld, selv om det dansk/tysk/franske bandet Das Kapital leverte de korrekte, politiske synspunktene til slutt.

Das Kapital består av den danske gitaristen Hasse Poulsen, den tyske saksofonisten Daniel Erdmann og den franske trommeslageren Edward Perraud, tre musikere som har holdt sammen i mange år, og som har reist Europa rundt med en rekke konserter og plater de senere årene.

Vi kjenner selvsagt trioen best fra deres sterkt politiske side, hvor de nærmest gjør Bertold Brecht og Hans Eisler til deres egen musikk. Mesteparten av stoffet vi fikk servert i dag, var fra deres seneste plate «Kind Of Red», som kom i , (anmeldt her) men for den som har skaffet seg den, og som er enige med oss i at den ikke er et høydepunkt i bandets karriere, så kan jeg berolige med at det låter mye tøffere live.

I kveld gjorde de iherdige forsøk på å ta oss med inn i sommerhalvåret, men jeg tror det skal mer enn god musikk til, for å tine opp kalde københavnere. Men de gjorde jobben sin, og etter hvert kjente vi at varmen så smått kom sigende.

De startet med «Webstern» fra den seneste plata, og derfra og ut var det en ubetinget suksess. Trommeslageren Edward Perraud har tidligere vært den mest anonyme i trioen, men denne kvelden var det han som virkelig fikk oss varme. Med morsomt og kreativt spill, klarte han å løse opp i trioen, og allerede i andrelåta, Poulsens «Claudia’s Choice» (også fra «Kind Of Red»), var det klart at suksessen var sikret. Dette er en fin ballade, hvor Poulsen får tatt fram sin egentlige pasjon, køntrien og americanaen. Men med Perraud i bakgrunnen blir det ikke køntri med k, men en løs og fin låt i et slags fritt Bill Frisell-landskap.

De fortsetter i be bop-avdelingen, med en låt jeg ikke fikk med meg tittelen på, men som var det nærmeste be bop man har kommet på lang tid på Jazzhouse. Her glimter Erdmann til med strålende Coltrane-inspirert spill.
Vi får et par låter av Erdmann som skiller seg fra de andre, i og med at han gjerne vil ha de andre musikerne inn i et tilnærmet impro-landskap, hvor trommeslageren igjen imponerer.

De nærmer seg slutten, og jeg blir sittende og savne litt av den politiske brodden de tidligere har vært kjent for. Vi får Poulsens fine «How Long, So Low», hvor Erdmann starter i et Coltrane-landskap, før han går over i en smektende Stan Getz hommage i beste latin-stil, før han ender opp med Pharoah Sanders.

Helt til slutt kommer det vi egentlig har ventet på hele kvelden. Og i ekstranummeret klarer de ikke å holde seg lenger. Her får vi en politisk manifestasjon som ender opp med «Internasjonalen», og vi tar oss i å synge med… Å så samles vi på Valen… Og dermed var kvelden allikevel reddet!

Og samlet sett så låt Das Kapital bedre denne gang, enn de har gjort på svært lenge. Trommeslageren Edward Perroud har sluppet seg kraftig løs, og leverte en rekke spennende og kreative solier. Daniel Erdmann har vokst som saksofonist, både på sopran- og tenorsaksofon, mens Hasse Poulsen er den gode gamle, som vi hisker han helt fra Sound Of Choise-bandet med Fredrik Lundin for snart en generasjon siden og hele veien fram til i dag.

En fin jazzkveld på Jazzhouse, med tre strålende musikere, som både er særegne, originale og dyktige. Og når samspillet sitter så godt som i kveld, så kan de som har satt av en kveld i Frankrike de nærmeste dagene glede seg, for nå kommer Das Kapital på besøk. Perfekt timet til valget.

Tekst og foto: Jan Granlie