Konserter

Særingene og de andre

KONGSBERGJAZZ DAG 4, LØRDAG 7. JULI 2018: Selv om det så truende ut like før midnatt fredag med mørke skyer, liggende lavt over Lågendalen, kom det ikke noe regn nå heller. Lørdag morgen var himmelen like dyp blå som de øvrige dagene. Igjen synker vi ned — nå opp til én centimeter — i skjøtene med asfalttjære på Nybrua.

Disse skjøtene har jo i alle år vært et solid og trygt termometer for temperaturen under jazzfestivalen. På 1970-tallet synes det som om vi ‘alltid’ sank mange millimeter ned i tjæra. Det var ‘alltid’ 30 grader + og strålende sol den gangen. De siste tjue årene har det derimot vært flere år der tjæra har vært bortimot steinhard. Men aldri har vi sunket så dypt som i år!

Stenson, Christensen og han andre
Vi beveger oss ut i byen denne lørdagen, og nå merker vi på kroppen — selv nå midt på dagen — at det går mot slutten av årets festival. Vi biter tennene sammen mot første mål. Og dette målet denne femtifjerde lørdagen er et mestermøte. Møtet mellom Bobo ‘alltid på plass’ Stenson, Jon ‘gjett hvor han har gjemt ener’n’ Christensen og Fredrik ‘fanger ener’n lett’ Ljungkvist i Energimølla. Dette har vi gledet oss til — lenge — og vi går derfra etterpå med noe som nesten kan karakteriseres som ‘sang i sjelen’.

For dette var et mestermøte som også ble mesterlig. Et møte der tre ekstremt musikalske sjeler lekte seg gjennom øyeblikkets inspirasjoner, mens de spedde på med sine assosiasjoner — og like godt også — supplerte med vidunderlige metaforer bygget over kjente linjer. Ingen sitater, men omskrivinger og lek med linjer som vekker svake minner og sterke assosiasjoner om ‘jazz hørt før’ hos tilhøreren.

Vi fikk et sammenhengende løp på en times varighet og deretter et mindre ekstranummer til slutt. To løp der musikalske ideer og innfall ble kastet oppi lufta, svingt, og så kastet over til de andre. Dernest turnert av mottaker, skrudd opp-ned og kastet tilbake.

Badminton eller tennis? Nei, glem det, for dette er så mye mer! Det vi hører her er overhodet ikke et spill med én enslig ball! Dette samspillet derimot, det er et høynivå-spill om mange baller, et spill der det er mange baller i lufta samtidig. Her svirret det av elementer av klassisk jazzmusikk, av fritt improviserte elementer og av skandinaviske folketoner. I en blanding som må karakteriseres som eklektisk, men som like fullt kan beskrives som smakfulle og vakre.

Mange av referansene jeg hørte i Bobo Stensons spill denne tidlige ettermiddagen var til Thelonious Monk. Var det ikke «Epistrophy» som fløy forbi der? En liten «Blue Monk» som nettopp landet på scenekanten? Det ble slik at jeg satt der og tenkte «Rekonstruksjon av Monk dekonstruert», Monk snudd opp-ned, ut-inn. Men allikevel umiskjennelig Monksk — utført av trioen med Bobo, Feffe og Jon.

Man graver i Avanthaven og støder på en planet
Siden det er lørdag er det også tid for en av de fremste tradisjonene i Kongsberg jazzfestival de siste femten årene – Avanthagen. Hagen der man møter det viltvoksende, det uventede, det nye, det som ikke passer inn andre steder. Ingen andre steder enn akkurat her, i denne viltvoksende hagen. I denne hagen som de siste ti årene har hatt sitt hjem i Smeltehytta. Avanthagen som er en avkrok, slik avkroker skal være, slik de er ment å være. For avkroker er jo alltid utenfor boksen.

Ingen måte å beskrive denne plassen, denne hagen, passer bedre enn den innledende variasjonen over en linje fra den danske poeten Benny Andersens dikt, «Avkroge er ikke hvad de har været». I tre sett skal vi også i år presenteres for ny musikk, utført av et utvalg av verdens beste improvisatører.

I år har programkomiteen satt sammen en bukett som starter med vokalensemblet Oslo 14 under ledelse av Andreas Backer i møte med stemmemusikeren Sofia Jernberg. De framfører først et verk skrevet av Jernberg som åpner for store flater av kollektiv improvisasjon innenfor rammen av en grafisk konstruksjon som veksler mellom det lille og lokale i enkeltstemmer og det store og globale i dette fulle ensemblet.

Musikerne avslutter sin seksjon med et helimprovisert strekk som i mine ører blir en liten nedtur etter storheten jeg opplevde i det første bidraget. Det hele blir noe uforløst og stillestående, selv om det løsner opp og får noe mer framdrift mot slutten.

Andre sett er med libanesiske Mazen Kerbaj. Han er en sentral skikkelse på den imponerende vitale frijazz-scenen i Beirut, og er i tillegg til trompetist også tegneserieskaper og maler. Med trompet knyttet til et saksofonmunnstykke gjennom en meterlang slange, skaper han gjennom sirkelpust en langvarig og konstant luftstrøm gjennom trompeten. Trompetens sjallstykke utstyres med ymse verktøy for å skape lydeffekter og linjer i musikken. Dette ble ikke helt vellykket denne gangen. Det hele fikk for lite variasjon og var ikke generelt spennende nok til å holde på oppmerksomheten.

Å holde oppmerksomheten var ikke noe stort problem i den tredje og siste delen av årets Avanthagen. John Butcher – på henholdsvis tenor- og sopransaksofon – og Akira Sakata – altsaksofon, klarinett, perk og vokal – ga et avsluttende bidrag til blomsterkransen som satte et herlig punktum for årets avantgardistiske hage-design.

Riktignok var både Sakatas og Butchers bidrag av det kjente slaget. Sakata fulgte stort sett den samme strukturen som i gårsdagens sett med trioen Arashi. Og Butchers lydunivers kjenner vi etter hvert svært godt. Men sammensetningen var ny, og åpnet nye rom i deres begge auditive univers.

Om mat, musikk og rotter
Mitt neste stopp er for å høre trioen som jeg uhøytidelig en gang kalte trioen MAT. Navnet er dannet fra fornavnene til de tre musikerne i dette improvisasjonsbandet, Marthe Lea – saksofon, klarinett, perk og vokal – Ayumi Tanaka på klaver og Thomas Strønen på trommer og perk. Trioen, som startet som et band for øvingslokalet, viste seg fram på scenen første gangen på Victoria – Nasjonal jazzscene, i forbindelse med scenens jubileumsuke i slutten av april i år.

Betegnelsen MAT må overhodet ikke forstås som en norsk variant av Food-samarbeidet Strønen hadde i mange år med engelske Iain Ballamy, men kun som en lek med bandmedlemmenes forbokstaver. Noen affiniteter mellom Food og Mat er det jo, siden de begge arbeider innenfor et åpent sonorisk landskap bygget over frie assosiasjoner og stream-of-conciousness-lik kommunikasjon og uttrykk. Men der Food omfattet elektronika-basert manipulasjon av lydgeneratorer/instrumenter, er trioen Mat basert kun på instrumentenes direkte og fysiske lyduttrykk.

Noen av oss var så heldige at vi fikk oppleve trioen på Victoria. Derfor var det selvfølgelig at vi søkte mot Krona  igjen. For nå skulle vi få høre de tre i Sølvsalen her på Kongsberg. Og igjen ble det et deilig møte med en musikk som utnytter og spiller på de ørsmå detaljer og gester. Her er det i liten grad store fakter og tut-og-kjør, men en nærmest mikroskopi-basert studie i musikkens aller minste bestanddeler og hvordan de henger sammen. Rommets akustikk blir gjennom Leas vandringer rundt og mellom instrumenter og medmusikanter selv et medskapende element i musikkutøvelsen.

Nå merker jeg og mange med meg til fulle at det nærmer seg slutten av festivalen. Hodet er fullt av musikalske opplevelser, av rabalder i gatene og av støyende musikk som overhodet ikke har noen ting med improvisert musikk, samtidsmusikk eller jazz å gjøre.

Når vi i tillegg må kjempe oss over Nybrua der ikke bare steikeosen ligger tett, men der vi også finner et sluk rett foran en av disse frityrkokende bodene, der noen har tømt smultgryta rett ut. Jeg tipper rottene er svært fornøyd for dette tilskuddet til sitt matlager, men dette er ikke slik vi selv liker å bli servert maten. Den foretrekker vi servert akkurat slik vi har opplevd den i Sølvsalen.

Jeg kan tenke meg at dette smultende bruddet på kommunens utslippsreglement ikke faller i like god jord i rådhuset som hos rottene. Selv om det jo på folkemunne heter seg at de også er en slags rotter, de som vanligvis bebor rådhuset. Festivalen har definitivt en oppgave foran seg i forhold til å ivareta sin miljøprofil.

Det står ein særing på Gamle Norge
Vi tar oss etter dette en nødvendig pause og får samlet sammen litt krefter til den aller siste innspurten. Det første salt peanuts*’ utsendte gjør etter hvilen er for aller første gang å våge seg inn på arealet som er forbeholdt det som i dag er konsert-scenen Gamle Norge. I alle år har Gamle Norge vært samlingspunktet på Kongsberg for de som overhodet ikke liker jazz. For de som har villet markere avstand til ‘jazzen’. Flere år har jeg også hatt et klart inntrykk av at de booking-ansvarlige her også har hatt dette som målsetting. Det har definitivt ikke hatt noe med jazz og annen improvisert musikk å gjøre, de toner vi mange år har hørt fra denne trebygningen som ligger som et fort rett bak scenen i Festivalgata,

Festivalsjef Gustavsen og styreleder Styrvold har i år gjort genistreken å inkludere Gamle Norge under festivalparaplyen, og de har utstyrt scenen med sitt eget pass, et Gamle Norge-pass. Hadde vi vært i det humoristiske hjørnet ville vi kalt dette «anti-særingpasset», for å markere den diametrale motsetningen til særingpasset – passet som på mange måter jo gjenspeiler Kongsbergjazzens sjel.

Dette passet som har røtter tilbake til den gangen på 1970-tallet da deler av lokalbefolkningen holdt seg borte under festivaldagene og ‘særing’ ble etablert som et honnørord blant de jazzfolka som søkte til sølvbyen under festivalen. Ikke minst blir dette understreket gjennom den posisjonen som nyvinningen særingfesten synes å være i ferd med å få.

Selv omtaler jeg meg fortsatt som særing, en selverklært sådan. Ikke bare det, det er en betegnelse jeg er stolt av. Ikke fordi jeg vil ta avstand fra Gamle Norge-passholderne og deres preferanser, men fordi begrepet ‘særing’ er en positiv kulturell markør – en fane som forklarer og utdyper sosiokulturelle skillelinjer, meningsfellesskap og andre identitetsskapende arenaer.

Men som journalist på jazzfestivalen ser jeg det også som viktig å besøke også denne konsertarenaen før årets festival er historie. Dagen før spilte Bo Kaspers Orkester her, noe som kunne være en ypperlig anledning til en slik etnografisk motivert studiereise. Men tidsskjemaet gjorde ikke det mulig. I kveld skulle Dance with a Stranger spille som del av sin turné i 2018.

Siden ingen som har lånt sine ører til Rhythm & Blues og annen blues-basert musikk gikk uberørt fra møtet med Dance with a Stranger da de herjet for fullt på slutten av 1980-tallet og utover — og siden det alltid er verdt å låne øre til Frode Alnæs sitt gitarspill uansett sammenheng — finner vi tid for et besøk inn i bakhagen. Men mer enn det, det er også en nysgjerrighet på årets utgave av bandet. Ikke minst siden det også inkluderer en bassist ved navn Ellen Brekken. En av våre favoritter blant de unge — i hvert fall utover i landskapet der det blir mer rocka, men fremdeles med solid jazzfot.

Det nye DWAS, med ‘gamlingene’ Elg på vokal og gitar, Frode Alnæs på gitar og vokal og Bjørn Jenssen på trommer, med ‘ungdommene’ Hilde Norbakken på tangenter og vokal, Marie Klåpbakken på tynne strenger med bue og vokal og altså Ellen Brekken på de tjukke strengene og vokal.

Jeg fikk med meg en solid dose av musikken deres og det varmet. Dette er musikk som forbindes med mange gamle minner. Og jeg lot meg imponere av hvordan ungdommene – som vel knapt var begynt i barnehagen da foreldrene deres danset til «Everybody needs …» – ikke bare lekte seg gjennom musikken, men gjorde den til sin egen. Og til min.

Men det som allikevel aldri ble min, var arenaen. Jeg følte meg på mange måter like fremmedgjort som Sigbjørn Obstfelder gjorde i diktet «Jeg ser», … «her er så underligt / jeg er visst kommet på en feil klode». Ikke minst blir dette enda sterkere understreket da to av mine medpublikummere barker i hop med både høy promille, og høye stemmer og never. Hvem var det som var særingene, igjen?

Da jeg på veien ut i 17de Mai-gata møtte Tour Heddal Country Club eller hva det nå var, der det billige musikkanlegget med tilsvarende lydgjengivelse, nok var dyrere enn den gamle Volvoen det var satt inn i, skjønte jeg at jeg måtte komme meg hjem.

Steamdome i Energimølla
Hjem til Energimølla, der Ola Kvernberg vartet opp med årets avsluttende midnattsmesse under den femtifjerde jazzfestivalen med sitt Steamdome. Det kjentes godt å lande til hjemlige takter og toner. Hvor passer en drønnende, drivende og dampende maskin som Steamdome bedre enn i dette lokalet som oser av gamle og nye former for kraftproduksjon?

Erik Nylander, Børge Fjordheim og Martin Windstad på trommer og perk, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass, Alexander Pettersen på gitar, Daniel Buner Formo på orgel og Ola Kvernberg på fele, bratsj, gita og masse mer, satte etter hvert foten solid tungt på gasspedalen, og lettet lite på trykket de neste par timene.

Når vi i tillegg fikk et lite innslag underveis som om det var trukket rett ut av den Poesioasen vi aldri fikk tid til å besøke i år, vet vi at vi har opplevd noe som vil brenne seg fast der inne blant nevroner som tenner og brenner om kapp. Med Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg – nesten som de to eldre herrene i Muppett Show – sittende ved gelenderet i andre høgda og førende sin småsurrealistiske dialog. Herlig. Jesus gikk ikke på vannet for moro skyld, folkens!

Vi pakker snipp og snapp i esken og vender nesa hjemover. Det er nå tid for å la minnet om Kongsberg jazzfestival 2018 få modne og brenne seg godt inn i de bakre regioner av nevron-nettverket mellom ørene.

Takk for i år! Det er — heldigvis — store sjanser for at vi ses igjen neste år, uke 27 2019.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Birgit Fostervold / Kongsberg jazzfestival