Konserter

Særingene seirer alltid!

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, FREDAG 7. JULI 2017: Dette ble året da særingene ble satt i høysetet igjen, på Kongsberg. Vi så for noen måneder siden — til vår store glede — at festivalen hadde fått gjeninnført særingpasset. Vi lo også godt da det viste seg at jazzfestivalen på Kongsberg samtidig introduserte et eget Gamle Norge-pass! Eller jazzpasset for de som hater jazz, som det raskt ble benevnt på folkemunne.

Men det viktigste var i år at vi som hadde Kongsberg som vår festival for ti-tjue-tretti-førti år siden, vi som elsket all denne sære musikken som kom ut på obskure platelabler, kom til heder og verdighet igjen. Ikke nok med at passet var tilbake – i år ble vi dessuten tildelt en hel kveld nede på Smeltehytta, med betegnelsen Særingfest!

Bak denne betegnelsen skjuler det seg rett og slett en kveld med en liten Blow Out-festival i festivalen på Kongsberg. Paal Nilssen-Love og Ståle L. Solberg har satt sammen et program som en kveld på Blow Outs faste addresse, klubben Mir i Oslo. Kvelden fikk en liten skrape i lakken, da programmet som lovte «mat, drikke, musikk» … fra kl. 18.00 glemte å melde at musikken først ville starte halvannen time seinere. Publikumstilstrømningen var stor, og konsertsalen inne i Smeltehytta var fyllt opp allerede kort tid etter kl. 18 av et publikum som forventet musikk.

Festivalen hadde nok forventet at den første drøye timen skulle brukes til mingling og sosialt inntak av diverse næringsmidler. Men man glemte å informere publikummet om dette. Men da musikken startet var dette fort glemt!

For særingfesten åpnet med den nye inter-skandinaviske kvartetten Konge, med Mats Gutafsson (S) og Signe Emmeluth (DK) på saksofoner (hovedbildet), Ole Morten Vågan (N) på bass og Kresten Osgood (DK) på trommer. Emmeluth har tidligere vært omtalt av oss på salt peanuts* som en ny sterk dansk stemme på alt-saksofon. Med sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, har vi hørt henne tidligere i studentband som Ant Farm Boogie, som bl.a. deltok i JazzINTRO i fjor, og solo på Fasching tidligere i år.

Kvartetten Konge leverer et helt konge førstesett. Dette er så vidt jeg vet første gangen Ole Morten Vågan og Mats Gustafsson spiller sammen, mens Vågan og Osgood er godt kjente bl.a. i trioen Andratx.  Musikken river i kropp og sjel, på en deillig måte. Emmeluth leverer bidrag som setter deg aller ytterst på stolsetet, og Osgood er …. Kenneth Osgood. Denne dansken oser ikke bare spilleglede og -driv, i dag er han i fyr og flamme på en måte det er lenge siden vi har sett ham. Storveis av tre konger og ei dansk dronning!

Neste punkt på den musikalske dagsorden er et solosett med den New York-boende bassisten Pascal Niggenkemper. Hans solomusikk kjenner vi godt fra før, men i dag er det et trøkk i spillet hans som vi sjelden har hørt før. Det er nesten så det går over i et rocka inntrykk, der han utnytter diverse hjelpemidler som ser ut som de kommer fra hans mors arsenal av kjøkkenredskaper. Med stor musikk som resultat. Siden sist vi hørte ham har han utvidet lydpaletten med nye elektronisk genererte soniske elementer. Fascinerende og vakkert!

Tredje sett var med Sarah Gail Brand på trombone og Mark Sanders på trommer – begge fra Storbritannia. Begge to er veletablerte improvisasjonsmusikere, og har spilt med de aller fleste av britiske medlemmer av impro-miljøet på øya — Derek Bailey, Evan Parker, John Edwards, osv. Allikevel er det første gangen jeg skal få høre trombonisten Sarah Gail Brand. Det er et spennende sett av teknikker Brand bruker på sitt instrument.

Og når hun drar i gang med en serie på tre-fire kraftige nys som overvelder henne totalt, er det som om det er en integrert del av forestillingen. Selv om hun forsikrer oss at det er første gangen dette har skjedd på hennes noen-og-tredve år som profesjonell musiker. Men for min del blir dette litt for stillestående, og tredje sett blir derfor kveldens svakeste.

Så er vi klar for den fjerde og siste rosinen i pølsa. Kollektivet Pan-Scan Ensemble er satt opp for å gjøre sin andre konsert noensinne. De slapp nylig plata fra sin første konsert – på Mir i desember 2016. Plata er selvfølgelig omtalt på salt peanuts*.

Igjen ei gedigen, inter-skandinavisk gruppe. Dette sitter langt inn i sikringsboksen! Se her:

Sten Sandell (S, p), Julie Kjær (DK, as, fl), Goran Kajfes (S, tp), Anna Högberg (S, as), Thomas Johansson (N, tp), Lotte Anker (S, ss, as, ts), Emil Strandberg (S, tp), og foran Ståle Liavik Solberg (N, dr, perk) og Paal Nilssen-Love (N, dr, perk).

Og musikken er pokker ikke dårligere. Og mange ganger bedre enn på plate er det å oppleve den laiv. Jeg har satt meg til to korte meter fra Sten Sandell for å følge med på hans løp over de hvite og de svarte. Og skjerme meg litt fra lydveggen som bråkmakerne i kjøkkenavdelingen setter opp.

Det kollektive uttrykket er sterkt, heslig og vakkert … akkurat slik det skal være. Nilssen-Love er på plass, til tider nesten mer forsiktig enn godt er med råskapen over trommeskinnene dette råskinnet i alle år har gjort til sitt varemerke. Men det er effekten av at denne ensemblemusikeren etter hvert også har blitt en meget habil gruppefører.

Men det er som sagt, Sten Sandell jeg vil fokusere på. Hans løp over tangentene har alltid fascinert meg. Det han gjør i alle mulige sammenhenger er alltid så riktig – og overhodet ikke i negativ forstand. Fordi det er en riktighet som du ikke kan tenke deg på forhånd, men som du i ettertid innser at … nei, det kunne ikke vært gjort noe annerledes.

Det er en intuitiv kraft i spillet hans som løfter og forsterker det kollektive han er en del av, og som samtidig uttrykker hans egen sterke stemme og dype forståelse for klaverets soniske kvaliteter.

Men bandet Pan-Scan Ensemble er først og fremst et kollektiv, og det er som kollektiv dette pan-skandinaviske all star-ensemblet skal vurderes. Med det har den frie skandinaviske Chicago-scenen fått et nytt sterkt band på høyt nivå.

Og bare vent, snart er det nok ei plate med konsertopptak av PSE på PNL Records nær deg!

Etter Særingfesten, dropper vi innom jammen i Grandkjelleren. Her er det ennå for tynt i rekkene blant publikum og spillesugne rekrutter at det blir tungt for jam-mester John Pål Inderberg å holde hjulene i gang. Men klokka drar seg raskt mot midnatt, så det er på tide å gå ned til Energimølla.

For i kveld er første kveld av to med det nye Art Ensemble of Chicago, med evigunge Famadou Don Moye på trommer og perkusjon, hans broder-i-armen Roscoe Mitchell på saksofon og — relativt sett — ungdommene Hugh Ragin på trompet og Jaribu Shahid på bass. Årets versjon er altså uten de to avdøde bandmedlemmene Lester Bowie og Malachi Favors og Joseph Jarman.

Og det er klart at savnet etter de tre er stort, men vi må gi denne nye konstellasjonen muligheten til å vise om de har noe å levere. Og Roscoe Mitchell overbeviser. Selv om han nå er 76 år, er det mye pust igjen i ham. Og noen av de gamle temaene dukker også opp igjen. Vi kjenner bl.a. igjen «Odwalla» og «Charlie M». Men vi savner fortsatt «(There’s) a Jackson in Your House».

For i fjor, da Sun Ra Arkestra var her under ledelse av Marshall Allen, fortsatte en ungdommelig del av publikum i to timer etter konserten med å synge «We Travel the Spaceways». På lik linje i år, forventer vi allsang av «A Jackson in Your House».

Men det får vi komme tilbake til i morgen. Etter konserten prøvde vi å kjempe oss gjennom krampefestingen i Flerbrukskrysset og Festivalgata, for å komme oss ned til jammen. Det viste seg å være helt umulig. Her hadde folkefesten på Kongsberg tatt helt over, og gjorde det svært utrivelig å gå gjennom gatene på Kongsberg kl. 01.30! Det var overhodet ingenting som minte om jazz eller at det overhodet var jazzfestival i gatene. Trist å se!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie