Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Kommunikasjon i verdensklasse

FREEDOM FESTIVAL, KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, DAG 4, 31. AUGUST 2018: I går hadde vi tatt oss fri fra de kreative kunstuttrykkene på Freedom Festival i København. Da var det visning av de to filmene «Imagine the Sound» (1981) av Ron Mann og «Milford Graves Full Mantis» (2018) av Jake Meginsky og Neil Young (nei, ikke han Neil Young).

Men vi var igjen på plass i den fine kulturkirken fredag kveld, etter å ha hørt den utmerkede, norske trioen Audun Trio på JazzCup. De var i byen for å spille inn sitt andre album ute i Village Studio i Vanløse, og hadde satt av noen timer for å glede JazzCups publikum. En strålende, lyrisk og deilig konsert som lover bra for det kommende albumet.

Men i Koncertkirken ble det noe annet. Her startet man med et solosett (og platerelease) med den finske pianisten Nikita Rafaelov, en musiker som var helt ukjent for salt-peanuts’ utsendte før denne kvelden. Det startet melankolsk, og jeg ble litt redd for at dette skulle følge opp de melankolske minnene jeg hadde fra konsertene for to dager siden. Men der tok jeg feil! Grundig feil! Etter hvert som konserten skred fram, som ble fremført på det gode flygelet i kirken, ispedd ørlite og smakfull elektronikk, dukket en gammel favorittplate opp i bakhodet, nemlig Keith Jarretts «Köln Concert», platen som i sin tid reddet plateselskapet ECM fra økonomisk ruin. Vi fikk en lang låt, som på Jarrett-platen, og variasjonen og tilnærmingen var som om en relativt ung Jarrett skulle ha gjort det. Musikken var pågående og kreativ, og da han mot slutten la seg helt i fotsporene til det lyriske vi fikk på Jarrett-platen, var denne skribenten overbevist. En strålende åpning på en kveld som skulle vise seg å bli en av de fineste og mest spennende, i alle fall jeg har hørt, i Koncertkirken.

Resten av kvelden fikk vi to strålende bevis på hva god kommunikasjon kan gjøre med god jazz. Først ut var saksofonistene Anna Høgberg (altsaksofon) og Signe Dahlgreen (tenorsaksofon). De møtes ikke altfor ofte på konsertscenen, men denne kvelden klaffet det for begge, og vi fikk et sett bestående av knallsterk kommunikasjon, store ører som lyttet konsentrert til hverandre og et samspill som var til å ta og føle på fra start til mål. Begge saksofonistene må ha Mats Gustafsson som en slags ledestjerne i sin tankegang om musikk og hvordan fremføre den og improvisere. For Gustafsson lå nærmest of svevde oppe under kirketaket denne timen (som virket som varte kun i 15 minutter). Det startet med et brak fra Dahlgren, før Högberg kom inn og vi var i gang. Dahlgrens tenorsaksofontone er fyldig og tøff, mens Högbergs altsaksofon freser av gårde og «samtalene» dem i mellom tydet på full forståelse og at de var på samme sted musikalsk.

Og om ikke det var nok, så fikk vi et sistesett med de to bratsjistene Mat Maneri og Tanya Kalmanovitch, (hovedbildet) som overgikk det meste jeg har hørt når det gjelder tett, intens og vakker kommunikasjon og samspill. De to musikerne, fra USA og Canada, har spilt sammen flere ganger tidligere, blant annet på platene «Magic Mountain» (Dah abel zapple), som selvfølgelig nå har fått sin naturlige plass i platesamlingen. Det meste av musikken ble «startet» av Maneri, mens Kalmanovitch la seg tett på hans utspill og fulgte opp hans ideer. Begge bratsjistene er strålende musikere, hvor vi kjenner Maneri best, fra en rekke frittgående improvisasjonsprosjekter opp gjennom årene. Kalmanovitsh er kanskje mest kjent som underviser ved New England Concervatory, og har de senere årene spilt rundt i verden med alt fra klassiske prosjekter til mer fritt improviserende ting. Hun har gjort plate med pianistene Myra Melford og Anthony Coleman pluss accordionisten Ted Reichman, pluss at hun har deltatt i teateroppsetninger.

Og sammen er disse to dynamitt! De opptrer nesten som siamesiske tvillinger der de sitter på scenen. Det er mye humor mellom stykkene, og de har en egen evne til å få publikum til å føle seg hjemme i deres selskap. Et ytterst vakkert sett!

I dag fortsetter festivalen med «Artisk Talk» med Manieri og Kalmanovitch på formiddagen, «Artst Talk» med saksofonisten Peter Brötzmann og slidegitar-spilleren Heathe Leigh på ettermiddagen, før vi får konserter med trommeslageren Michala Østergaard-Nielsen og film/maling/musikk med Paul Hubweber/Ebba Jahn og Tomo Jacobsen, før kvelden avsluttes med Peter Brötzmann og Heathe Leigh. Vi gleder oss!

Tekst og foto: Jan Granlie


Nikita Rafaelov


Anna Högberg


Signe Dahlgreen


Tanya Kalmanovitch

Skriv et svar