VINTERJAZZ, PARADISE, KØBENHAVN, 8. FEBRUAR 2018: I de senere årene er det dukket opp en del bandnavn som har vært totalt umulig å finne ut hvor i jazzlandskapet de ligger. Noen, som for eksempel Masqualero, kan man forstå noe av, siden de refererer til en låt skrevet av Wayne Shorter, eller det svenske jentebandet Attack. Men når det dukker opp band med navn som Snowpoet (kanskje det har noe med det nordiske og kalde å gjøre?), Svin (som kan være hva som helst, men ikke et New Orleans-band), Spinifex, Skadedyr, Tandaapushi eller, som tilfellet var i går, med bandet SCRAM.
Problemet oppstår egentlig mest når det er festival, og festivalarrangørene ikke presenterer bandet skikkelig i programmet. Og går man inn på nettet, så er det lett å overse et band med et slikt navn, siden vi snakker om flere titalls band og konstellasjoner samme kveld.
Men jeg oppdaget heldigvis bandet og hvem som sto bak. Ikke ved å skumme gjennom programmet, men på grunn av at klubbinnehaveren forklarte meg det tidligere på dagen. Ellers hadde jeg aldri oppdaget at dette var noe jeg burde få med meg.
Det samme tror jeg skjedde med mesteparten av det potensielle publikummet til den københavnske delen av årets Vinterjazz. For det var ikke mer enn i underkant av 20 personer som hadde funnet veien til «årets jazzarrangør», Paradise i Huset, ved siden av Vandkunsten i Københavns indre by. Men for oss som var tilstede ble det en fin kveld.
Scram består av saksofonist og klarinettist Anders Banke, trompeter Gunnar Halle, bassist Thommy Andersson og trommeslager Martin Maretti Andersen. Vi kjenner de fleste musikerne fra en del andre sammenhenger, og tenkte at Paradise kanskje ikke var det rette stedet for et slikt ensemble. Men det var det, i alle høyeste grad.
Opp gjennom jazzhistorien er det mange mindre band og konstellasjoner som har vokst ut av større besetninger, som blant annet storband. Clambake Seven vokste ut av Tommy Dorseys orkester, Kansas City Six, utav Count Basies Big Band og Gramercy Five, som kom ut av Artie Shaws orkester. Dette var vanlig på 30-tallet, da musikere gjerne ville prøve seg i mindre formater og ikke være altfor «bundet» kun til et stort band.
I mange år har Pierre Dørge New Jungle Orchestra vært en institusjon i dansk jazz. Og ut fra dette bandet har Scram vokst. Alle fire har spilt med Dørge i mange år, og selv om de er svært opptatte musikere på hver sin kant (Norge og Danmark), hadde de lyst til å prøve ut noe nytt.
Av de fire musikerne, er det kun trommeslageren jeg ikke kjenner så mye av bakgrunnen til. De tre andre er sentrale musikere innenfor den moderne, skandinaviske jazzen. Derfor var jeg litt skeptisk til at de ville fungere på Paradise. Men da jeg leste om bandet på Vinterjazz sin helt ok hjemmeside, rett før konserten, ble interessen økende. For her skulle vi få høre et slags «cover»band, som gjør mer eller mindre kjente jazzstandarder av blant andre Duke Ellington og Fats Waller.
Jeg synes alltid det er spennende å høre den eldre, velrenomerte jazzen bli tolket av yngre musikere fra en annen generasjon, og da de dro avgårde med Ornette Coleman som først ut, så forventet jeg meg en hyggelig kveld.
Og hyggelig ble det. Vi fikk Jan Johansson etter Ornette, noen komposisjoner av Anders Banke, Gerry Mulligan, Ellington, selvfølgelig, og mye annet. Og nå kan man kanskje tenke at dette ble en slags «hitparade» hvor fire, relativt unge musikere, forsøkte seg på å gjenskape lydbildene fra tidligere tider?
Men det ble det ikke. Her fikk vi de fires helt egne og personlige tolkninger av stoffet. Banke, mest på tenorsaksofon denne kvelden, sammen med Halle, som to musikere med perfekt kommunikasjon, Andersson med overbevisende bass-spill og Andersen, som jeg ikke har hørt tidligere, med et fantastisk spennende og kreativt trommespill.
Blåserne i bandet er jo til daglig opptatt med helt annen musikk enn standarder som dette, men det var det umulig å høre. De dro gjennom temaene som de ikke skulle ha gjort noe annet gjennom livet, og soliene var personlige, og mer i den «stil» vi er vant til å høre dem.
Sommeren 2017 lanserte de sin første CD, uten at den har ankommet salt-peanuts.eus postkasser. Men vi får se om vi ikke får gjort noe med det, slik at vi kan få formidlet denne musikken til flere. For dette er musikk som setter historien inn i en moderne tid, og som fungerer nærmest perfekt på en klubbkonsert.
En stor og positiv overraskelse!
Tekst og foto: Jan Granlie
