SERENDIP-FESTIVALEN, NORGES MUSIKKHØGSKOLE OG VICTORIA, OSLO, TORSDAG 18.-LØRDAG 20. FEBRUAR 2016: Jeg har vært og snust på framtida i norsk jazz – og kan rapportere at den lukter svært godt.
I løpet av tre-fire dager arrangerte studentene ved jazzlinja på Norges Musikkhøgskole i Oslo årets Serendip-festival. En omtale av fjorårets Serendip-festival finner du her. Jeg tilbrakte to kvelder på dette arrangementet for å sjekke ut hva som skjer i borgen på Majorstua.
Festivalens navn viser tilbake til det persiske eventyret «De tre prinser fra Serendip», hvor Serendip er et gammelt navn på Sri Lanka. I 1754 brukte Horace Walpole dette til å skape ny-ordet «serendipity», prinsene i eventyret «were always making discoveries, by accidents and sagacity, of things which they were not in quest of … for you must observe that no discovery of a thing you are looking for comes under this».
Slike oppdagelser og hendelser er uforutsette – de kommer som «lyn fra klar himmel» – men de er ikke tilfeldige! De kommer til den som ikke bare har visdom nok til å kunne forstå dem, men som også har et årvåkent øye og øre for å fange dem i det øyeblikket de dukker opp. Det krever kunnskap og det krever trening.
Hvor festivalens logo – en blåhval – kommer fra er uklart, det forekommer ikke en blåhval i Serendip. Og referanser til Moby Dick blir også feil – den albino hvalen Moby Dick var en spermhval. Just «Call me Ishmael.»
Med så mye gode lærerkrefter, skal det mye til at det ikke gror godt blant studentene på høgskolen. Når denne Borgen i tillegg er plassert midt mellom Menighetsfakultetet med god tilgang til hinsidig opplevelse og tilgivelse på den ene siden og Politihøgskolen med sine forbindelser til hersidig avstraffelse og andre fengslende aktiviteter på den andre, må Musikkhøgskolen stå for det vakre og utviklende i denne og de andre verdner – nå og i framtida. Med engle- og bøllefabrikken på hver sin side, blir musefabrikkens viktighet som grenseoverskridende åpenbar. Den blir dermed det viktigste hjørnet i trekanten på Frøen-jordene.
At studentene er teknisk dyktige er nærmest en selvfølge i dag, med så mye talent som søker seg til de prestisjefylte musikkutdanningene. Neste trinn for studentene er å utvikle en evne til å bære fram en scene-presentasjon og levere noe som er musikalsk interessant. Det siste trinnet er ferdighetene til å skape og evne å framføre en musikk som forteller en historie.
La det være sagt med en gang, disse to dagene har jeg opplevd å høre ting hvor jeg kan krysse av for alle disse punktene. Teknisk evne, tilstedeværelse og improviserende evner på scenen, samt sterke tema og strukturer. Vi kan ikke nevne alle konsertene vi fikk med oss, men noen utvalgte fortjener å løftes fram.
Vi lot oss sjarmere av musikken til kvartetten URSA. Til denne konserten hadde de fått med seg maestro Eyold Dale på klaver. Temaene de spilte ble ikke presentert, men jeg antar at de var skrevet av kvartettens medlemmer. Det var sterke tema som ble framført – tema som også ga god bakgrunn for solobidragene. Trompeter Lyder Røed imponerte. Dette er et band det skal bli spennende å følge framover.
Et av festivalens høydepunkter var klavertrioen til Ayumi Tanaka, Johan Lindvall og Christian Wallumrød. Tre klaver i et lydutforskende landskap over hele brettet, fra topp og ned til bånn. Vakkert, spennende og vel gjennomført av musikere med store ører. Under konserten falt et begrep ned i hodet på meg, post-glassialske strømninger. For ordens skyld, det har ingenting med isbreer og istider å gjøre.
Fredagen var vi desverre opptatt på annet hold. Men lørdagen fikk vi med oss hele programmet på Victoria. Og en riktig trivelig kveld ble det med ungdommen. Det klare høydepunktet denne kvelden var møtet av Ståle Storløkken og Bendik Baksaas med det studentbaserte perkusjonsensemblet Extended Ground under ledelse av perkusjonslærer Thomas Strønen. Innledningsvis sa Strønen at alt som Storløkken/Baksaas bidro med var improvisert, men intet av det ensemblet bidro med var det. Dette var nok en sannhet med visse modifikasjoner, enkelte delvis improviserte bidrag hørte vi fra studentenes side.
Men vel så viktig er den strukturelle improvisasjonen som ligger i Strønens ledelse og cueing av en lang rekke vamps/ostinato-figurer. Feiende, drivende og medrivende. Vi fikk også et hedindrande sett med duoen Humcrush (Ståle Storløkken og Thomas Strønen) etter dette, men hovedfokuset her er på studentene!
Dette nevnte er uten forkleinelse til de øvrige deltakerne. Ingen nevnt, men de er heller ikke glemt. Forøvrig, oppsettet over er kronologisk basert og innebærer ingen rangering.
Vær klar for reisen til Serendip – forbered deg på det uventede. Og bruk luktesansen!
Tekst og foto: Johan Haukns
