VOSSA JAZZ, SØNDAG 25. MARS 2018: Så var siste dag av årets Vossa Jazz behørig gjennomført. På søndagene på Vossa Jazz, kan nok ikke salt-peanuts medarbeidere skryte av altfor altiv tjeneste for jazzen. Dette blir alltid dagen for refleksjon og ettertanke. Man samler inntrykkene fra årets konserter, diskuterer de med nye og gamle venner, og surfer ut av festivalen for å starte påskeferien.
Men vi fikk med oss noe musikk denne dagen også, og her følger noen inntrykk fra søndagen:
«This music was composed during a period of two weeks in 1984 when the British people were happy», kunne kapellmeister, komponist og grunnleggjar av Loose Tubes, Django Bates fortelja eit talrikt publikum som hadde møtt fram tidleg på ettermiddagen i Gamlekinoen for å høyra Bergen Big Band (BBB) framføra musikken til det legendariske britiske storbandet som eksisterte frå 1984-1990.
Det er ikkje rett å seia at Loose Tubes var Bates sitt band. Orkesteret vaks ut av ein storbandworkshop som Graham Collier heldt i 1983 og hadde ein heller flat struktur. Saman med fløytist Eddie Parker og trommeslagar Martin France tok Bates og BBB oss med på ein guida tur i det frodige musikalske landskapet til Loose Tubes (LT).
Musikken til Bates og kollegaene i LT ligg langt frå den amerikanske mainstream storbandtradisjonen. Her er det tale om hummar og kanari – ofte innanfor ein og same låt. Arrangementa er til tider komplekse og krev eit band av BBBs format for å yta musikken full rettferd.
BBB var på tå hev frå første tone, og det var spesielt kjekt å høyra fleire av orkestermedlemmene overgå seg sjølv solistisk. Ole Jakob Hystad fekk i særklasse mest tillit og takk for den med å servera fleire inspirerte kor. Høgdepunktet kom allereie i opningsnummeret «The Last Word». Også trompetaren Are Ovesen bør nemnast. Han blei skikkeleg utfordra av Bates, og Ovesen synte at har lytta til og lært eitt og anna av Maynard Ferguson.
Å skru god lyd på ein konsert som denne er meir enn krevjande. Oppgåva blei løyst på framifrå vis. Dei ulike blåsarstemmene var klare og tydelege, og rekkjene var fint balanserte. Det kunne til tider vera vanskeleg å få med deg det som skjedde mellom trommer og perkusjon i det øvre frekvensområdet, men det store aberet var lyden på tangentinstrumentet til Bates. Den var altfor svakt heile konserten igjennom.
Det var litt av ein overgang å koma opp i Osasalen til møte med trioen 1982. Nils Økland, Sigbjørn Apeland og Øyvind Skarbø har halde det gåande i ti år, og eg har vel i snitt høyrt ein konsert pr. år. 1982 blir ein likevel ikkje lei. Dei har alltid noko nytt å melda sjølv om konseptet er velkjent. Denne gongen hadde dei rigga seg til midt i salen, og publikum kransa seg rundt.
Utgangspunktet er heile tida folkemusikken, men bandet serverer aldri ein heil slått, vise eller stev. Det heile er sett saman av større eller mindre fragment. Dei inviterer publikum til å granska dei ulike elementa i detalj. Dei snur og vender på elementet og leikar med det før dei går vidare. Dynamikken i ein 1982-konsert er noko heilt spesielt. Vrir ein seg på stolen, kan ein i dei rette augneblinkane bli ein del av lydbilete. Det verkar såleis som ein eksplosjon dei få gongene Skarbø slår deg laus.
På sundag ettermiddag er det dette eit tungt festivalhovud treng. 1982 er stor kleinkunst og suveren musikkterapi. (LM)
Kirkekonserten under årets Vossa Jazz var gitt til det dansk/estiske samarbeidet mellom vokalisten Kira Slov og saksfonisten Maria Faust. Deres plate «In the Beginning» (Stunt Records), har fått mye heder og ros, ikke bare i Danmark, hvor begge, pluss størstedelen av bandet holder til, men også i internasjonale medier. Anmeldelse av platen kan du lese HER
Bandet som de to hadde med til Voss, er nesten det samme som på platen, med unntak av at bassisten Nikolai Munck-Hansen, døde på tagisk måte omtrent samtidig med at platen skulle slippes, så Nils «Bosse» Davidsen fungerte som erstatter i går, pluss at bassklarinettisten Meelis Vind var byttet ut med danske Anders Banke.
Vi fikk dessverre ikke med oss hele konserten, men de låtene vi hørte, gjenskapte mye av den fine musikken fra platen. Kira Skovs hese og mørke stemme i front, foran et fint band, hvor vi syntes bassklarinettist Banke og trompeter Tobias Wiklund utmerket seg spesielt med sitt kreative spill. Men det er bandets tette bånd til den «klassiske», estiske musikken som særpreger lydbildet i ensemblet. Spesielt spennende synes jeg det er å høre de seks estiske koristene sammen med Skov, og dette sammen med de helt særegne arrangementene og melodiene, som i hovedsak er gjort av Faust, gjør dette til en helt spesiell og fin opplevelse. Dette var musikk som passet perfekt i kirkerommet, spesielt fordi rommet i Vangskyrkja ikke er utstyrt med da vanlige murveggene, noe som gjør at man slipper den voldsomme romklangen som ofte særpreger kirkerom.(JG)
Så kunne man igjen snøre sin sekk og forlate den fine Vossebygda, hvor solen hadde velsignet oss med sitt nærvær nesten hele weekenden. Og da man satte seg på toget mot storbyen igjen, mandag ettermiddag, kjente man de første regndråpene, og på facebook gjorde man oppmerksom på at det kom til å snø på Voss ikveld.
Det kan se ut som om festivalsjef Trude Storheim og hennes utmerkede stab har til godt og nært forhold til værgudene eller Meterologisk Institutt, for drar man på Vossa Jazz weekenden før påske, så kommer våren, uansett når på våren påsken kommer.
Og vi kommer garantert tilbake neste år, til tre dager med god musikk, hyggelige venner, god mat og utsøkt vin!
Tekst: Lars Mossefinn (LM) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
