HAGENFESTEN, LØRDAG 4. AUGUST 2018 – DAG 3: Lørdagen opprinner – og mobilen er fortsatt ikke dukket opp. Jeg kjenner den nye formen for angst komme krypende oppover ryggraden. En form for angst som definitivt ikke hører til 1974, eller til 1978, men til 2018.
Som unge i 1974 kunne vi i enkelte øyeblikk kjenne på tilknytningsangst – angsten for å bli aleine, for å miste de viktige andre rundt oss. I 2018 er angsten nesten den stikk motsatte – angsten for å være aleine, angsten for å være «out of reach» for de rundt oss. I 2018 er det ikke tilknytningsangst som gjelder, det er mer en form for fraknytningsangst. Angsten for å være frakoplet!
Men i dag har vi moderne hjelpemidler som gjør at vi aldri er virkelig fraknyttet. En datamaskin kan alltid finne og kontakte en annen datamaskin i dag – selvfølgelig såfremt de begge er operative. Jeg trykker på en knapp på Store-John – det er min laptop, i tilfelle du lurte – og Lille-John begynner å synge!
Og jeg vet, takket være denne moderne kommunikasjonsteknologien, at Lille-John er nær nok til at jeg kan høre sangen! Dermed blir Lille-John atter forent med sin herre og mester John! Eller er det omvendt? Og i så fall, hvilken form for omvendt? Men som Antoine Hummel lærte oss å reflektere over den første kvelden – er det noen forskjell?
Stormsteg mot Wålstedts Gård og tilbake
Siden vi nå atter er communicado med omverdenen også utenfor denne bobla – blir vi med på en parademarsj jeg aldri har vært med på maken til på noen jazzfestival. Som et 17. maitog, der to korps forsøker å overdøve hverandre, med en kakafoni og andre kaker, av lyder som ikke hører sammen. Og med deg i midten, der du forsøker så godt du kan å gå i takt med musikken – som jo aldri er i takt.
Men her, langsetter Hagenveien, får jeg en erfaring som for alltid vil leve med meg: Erfaringene fra forsøket på å marsjere i takt med to orkestre som ikke bare spiller i utakt. Tross alt, i et 17. mai-tog spiller begge korpsene (stort sett) 4/4-takt – eller i det minste forsøker å gjøre det.
Men har du noensinne prøvd å marsjere når det ene bandet spiller i 3/4-takt og det andre spiller i 13/8-takt? Begge med skeiv «time» og svært ulik taktlengde? Nei, jeg tenkte meg det, ja! Tro meg, det er ikke lett, men det er j…ligt roligt! Og da mener jeg ikke rolig, som på norsk!
Etter ankomst til Wålstedts Gård skal vi få tre sett for ett. Første sett blir en vel halvtime i lag med norske Tuva Syvertsen som spiller hardingfele og synger seg gjennom et norsk program. Jeg slutter aldri å la meg imponere over hennes stilbredde og mange uttrykksformer. Men her er uttrykket begrenset til kvedaren og spillekvinnen.
Deretter overtar det som i programmet omtales som «Dala-Flodas moderna skald», Per Wålstedt. Han starter med å lese dikt av – om jeg oppfattet det korrekt – sin grandonkel, skrevet til dennes bror som valgte å flytte fra byen ut på landet. Wålstedt fortsetter med egne dikt, noen eldre og flere helt nyskrevne.
Heimstad-diktning er et begrep i Norge og Danmark. Dette er slik diktning, men ikke i den konservative, romantiserende stilen vi kjenner fra seint 1800- og tidlig 1900-tall. Dette er heimstaddiktning for det 21. århundre!
Konserten på Wålstedts gård avsluttes med trioen Stormsteg. Vi hørte gitaristen Erik Ronström i går på Hagen, i dag skal vi få høre ham i samarbeid med engelske Bridget Marsden på fele og svenske Sandra Marteleur (hovedbildet) på fele og bratsj. Om Per Wålstedt forrettet hemstad-dikt for det 21. århundre, er dette folkemusikk for både det 21. og det 22. århundret.
Det er vidunderlig å lytte til en trio der kommunikasjonen er så direkte og intuitiv at den framstår som helt instantan. Så instantan er det vanskelig å henge med i svingene om hvem som utløser og hvem som svarer. Bridget Marsden framstår for meg som en klassisk meget godt skolert fiolinist, men som har klart skiftet til å spille svensk fele, både musikalsk og ikke minst intonasjons- og attitydmessig.
Erik Ronström er et lyttende, støttende og pådrivende monstrum av en generator som driver musikken framover. Som gir den en solid basis og et referansegrunnlag, rytmisk, harmonisk og i «time».
Sandra Marteleur er ikke bare en nytelse å høre på. Hun framstår som en ekte – unnskyld uttrykket – spillemann. Fakter, medlevelse, uttrykksformer, alt er der. Og med en strålende musikalsk lekenhet.
En nyskrevet polska får navnet «August in Hagen», med noen tonaliteter som også gir meg klare assoisasjoner til irsk musikk. Vi blir også servert en av låtene Ronström spilte dagen før, «Polska från Älvdalen». Det skal mye til å gjenkjenne låta her.
Etter å ha hørt bl.a. Marsdens vals, «Ryan’s and Christine’s Waltz» avsluttes programmet med en polska av Ronström som han beskriver som et forsøk på å skrive en algoritmisk komposisjon. Bygget over et valg av tallserie for å beskrive tonene i en skala, er polskan kalt «Personnummer».
Interessant forsøk, men det virkelig slående var hvor medrivende og dansende det hele ble. Der vi satt på høylåven på Wålstedts Gård fløy låvesvalene – her på Wålstedtska gårdeb liker de vel å bli tiltalt som ladusvalor – tett mellom takstolene og fulgte nysgjerrig med. De likte svært tydelig det de hørte. Minst like godt som oss!
Tilbake på Hagen trenger vi en pause, men vi får med oss de siste femten minuttene av Erik Lindeborgs solo pianosett oppe i Galleriet. Det ble femten minutter «well spent» sammen med en oppfinnsom pianist som evnet å fange min interesse raskt etter at jeg kom inn i lokalet, og holde på den til siste stund.
Det er få av oss som når vi hører en omtale som tilsier solo-piano av åpent improviserende pianist, uten noen klar settliste, en slags «stream-of-consciousness» piano-spill, som ikke tenker Keith Jarrett. Av disse mange er det er få som ikke har hørt en god dose Jarrett-etterlignere opp gjennom årene.
La meg si det med en gang; dette settet med Erik Lindborg var noe helt annet. Jeg har ikke alltid vært like imponert over det jeg har hørt av ham på plate i bandsammenhenger. Men det utdraget av et solosett jeg hørte på Hagenfesten 2018, vekket min appetitt.
I programteksten sto det om han at han spilte et «mozartliknande jazzklink». Jeg er ikke sikker på om jeg kjenner igjen den beskrivelsen, men at det var noe «Wiennesque» i hans spill var åpenbart. En sterk forteller- og en formidlingsevne kombinert med en dynamisk og harmonisk forståelse. Samtidig åpenhet for de små, sarte detaljene.
Sirkus og dans
Vi samler litt krefter og nyter de siste timene før innspurten ute i det grønne landskapet rundt Hagenfesten. Unheard of Quartet må ha oss unnskyldt.
Vi prioriterer et nytt blad fra Agnas-familien, med Kasper Agnas Circus. Eller riktigere, det er snakk om to blad Agnas. Vi har tidligere møtt eldstebror Konrad, bandlederen nå er nesteldste bror, gitaristen Kasper Agnas. Cirkuset er hans band, med Julia Strzalek og Signe Emmeluth på altsaksofoner, Karl-Henrik Ousbäck på trommer, og altså, nestyngste bror Mauritz Agnas på bass. Den eneste Agnas-bror vi ikke får se, er den yngste, pianisten Max.
Vi har flere eksempler på brødre som spiller jazz, men jeg kan ikke komme på mange tilfeller der det er fire brødre. Tre er det flere av, ikke minst de tre brødrene Heath, Jimmy, Percy og Al «Tootie». Med fire brødre kommer jeg kun på ett eneste eksempel, familien Marsalis, med brødrene Branford, Wynton, Delfayo og Jason. Og disse brødrene er heldigvis ikke et musikalsk forbilde for Agnas-brødrene.
Riktignok har brødrene Marsalis også en kollega i sin far Ellis jr., men Agnas-brødrene slår til med trompeteren Urban Agnas som far, gitaristen Sabina Agnas – deres mor, og onklene Joakim Agnas på trompet og Tomas Agnas på treblåsere. Samt en tante Anita Agnas på akkordeon. Så i tilfellet familien Agnas snakker vi ikke lengre om et enkelt familietre, men om noe som begynner å likne en hel skog.
Men uansett hvor mye familiebakgrunn de har, er det de selv som må levere sakene. Og enhver som har lånt sitt øre til de fire yngste brødrene har skjønt at de leverer, sammen og hver for seg.
Det blir en herlig liten time sammen med sirkuset til Kasper Agnas. Med sterke låter og musikere som vil uttrykke noe. Signe Emmeluth framstår som en svært sterk improvisator i dag, etter at vi har fulgt hennes vei framover de siste årene. Ousbäck er en trommeslager som bidrar til å utvikle musikken.
Musikken ligger i et grenseland mellom 1960-talls New York-jazz, blandet opp med europeisk 1970-talls-musikk og en solid dash fusion jazz i det hele. Vakkert og medrivende musikk. Jeg gleder meg til å følge dette bandet og brødrene Agnas videre framover de neste tiårene.
To intenst lyttende publikummere på Hagenfesten
Så er det klart for den store finale: Umlaut Big Band byr opp til en siste dans. Her kunne vi danse til «Milenberg Joys» som vi kjenner bl.. fra New Orleans Rhythm Kings og Bennie Motens orkester, med Emil Strandberg med en herlig tidsriktig (c. 1927) solo.
Per Texas Johansson ga oss en drivende tenorsolo, før bandet la over i en herlig versjon av «Sophisticated Lady» der arrangementet er hentet fra den nye plata til Umlaut BB, «The King of Bungle Bar – Umlaut Big Band plays Don Redman».
Tenorsaksofonisten Pierre Borel spilte fletta av det meste, før vi hørte at bandet dro ut i en strålende versjon av Jimmy Dorseys «Flight of the Jitterbug». Vi får den britiske orkesterlederen Sid Phillips sitt arrangement av «Hors d’Oeuvres» og meget dansabel versjon av «Sweet Sue (Just You)», før første settet avsluttes med «Auld Lang Syne». Begge de to siste er fra repertoaret til Don Redman.
Etter et over en time langt andre sett avslutter de med tsjekkisk storbandmusikk! Jan Šímas «Midnight Blues» er en gjenspeiling av det høye nivået på tsjekkisk jazzmusikk på 1930-tallet. Komposisjonen gis en glitrende framstilling som avslutning på et strålende musikalsk og kunstnerisk program under Hagenfesten 2018!
Natten avsluttes med et lengevarende og stimulerende samvær med et lite antall, men sterkt engasjerte mennesker som elsker musikken — unge, eldre og de midt i mellom!
Nåtidsreisen
Etter denne lange reisen tilbake til fortiden for å måte framtiden i fortiden – eller var det omvendt? – våkner vi søndag morgen for å forberede oss til å komme ut av denne bobla inne i Dalarnas län igjen.
Bussreisen oppleves som reisen hjemover etter en lengre leirferie – den er fyllt opp av gode minner, og samtaler om disse gode minnene med dem du deler dem med. Men også med sårheten i å etterlate nå gode venner på de stoppestedene der våre videre hjemreiser skilles.
Men adskillelsen skjer i vissheten om at vi ses igjen, ikke neste år, men om to år!
Min egen hjemreise medfører nok en gang at jeg må bo lenge i Borlänge, nær tre timer før B5-vognene fra SJs restlager igjen dukker opp. Samme lukt, samme lyder, samme følelse.
Inntil vi stiger av – denne gangen i Kristinehamn – for å møte 2000-tallet. Eller var det 1990-tallet? I hvert fall skifter vi til X2000-toget til Oslo. Men av en grunn som ikke beskrives har det moderne SJ AB, det som bedriver affärer – business – greid å sette inn feil togsett på reisen. Min sitteplass Vogn 4/plass 61, den eksisterer ikke i dette togsettet! Og jeg er langt fra aleine å oppleve dette denne søndags kvelden på denne turen gjennom Värmlands og Østfolds skoger mot Oslo med det liberaliserte SJ AB.
Da er mitt spørsmål, ville dette (kunne) ha skjedd i de dager da Statens Järnvägar som myndighet og jernbaneverk styrte sine B5-, B1- og B3-vogner gjennom det svenske landskapet?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes (Kristinehamn) / Heiko Purnhagen (øvrige)
