Konserter

Sjelden har fred vært viktigere

FREEDOM MUSIC FESTIVAL, KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, DAG 1, 29. AUGUST 2017: Det var tredje utgaven av Freedom Music Festival, som i kveld ble dratt i gang på Nørrebro i København, med «artist talk» i den lille plateforretningen Isulamusic og konserter på andre siden av Blågaards Plass, i Koncertkirken.

Det er spennende og godt at en festival med dette navnet arrangeres akkurat her. I de siste ukene har det pågått et temmelig intenst bandeoppgjør på Nørrebro, hvor en av de stridende parter, og de som media har fokusert mest på, holder til nettopp her på Blågaards Plass. Og det er relativt uvant at man møter bevepnet politi i skuddsikre vester når man kommer ut fra en jazzkonsert, hvor fred er hovedbudskapet. Men vi får håpe at partene har roet seg litt ned, og at publikum kan gå hjem i fred fra tre strålende konserter og en ytterst spennende «artist talk» denne kvelden, og de andre fem kveldene festivalen varer.

Mottoet til festivalen er: Freedom – Improvisation – Expression – Exploration – Now!, og første kvelden kan vi si at de levde opp til sitt rykte.
Det hele startet med «artist talk» i Insulamusic, med trommeslageren Hamid Drake og bassisten med mer, William Parker. De snakket om friheten i musikken, og hvordan alt egentlig var musikk. Og i den lille forretningen var det smekkfullt av både musikere som skulle spille senere i uken, og vanlig publikum som gjerne ville høre hva disse musikerne hadde på hjertet. Det pussige, kanskje, var at ingen stilte spørsmål om friheten i USA under Trump-regimet, men det er de kanskje lei av å svare på allerede. Dessuten tror jeg de fleste som var til stede var relativt sikre på hvor disse to, svært meddelsomme herrenes ståsted er i den amerikanske politkken.

Deretter bar det inn i Koncertkirken, som bare blir bedre og bedre når det gjelder akustikk og lydforhold. Det startet med en soloavdeling med perkusjonisten Marilyn Mazur. En musiker vi nesten aldri hører solo, men som turnerer mellom de forskjellige perkusjonsinstrumentene som en danser i fritt utløp. Man kan kanskje savne noen andre instrumenter i sammenhengen, men å høre Mazur mutters alene, blir et studium i rytmer og lyder, og denne kvelden synes jeg hun ga oss en fin forestilling.

Slike konserter har lett for å bli en slags fremvisning av hvor mange lyder man kan lage på et utall perkusjonsinstrumenter, men jeg synes ikke Mazur gikk i den fella. Og at en Nilfisk støvsuger kan brukes som perkusjonsinstrument var en ny opplevelse.

Deretter fikk vi kveldens store overraskelse. Den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier (bildet), har vi hørt i en rekke sammenhenger, både med den danske saksofonisten Lotte Anker og den japanske elektronikautøveren Ikue Mori, eller med fiolinisten Mark Feldman. Hun har også spilt med folk som John Zorn, Erik Friedlander, Herb Robertson, trioen Mephista, og senest duo med gitaristen Mary Halvorson.

Denne kvelden gikk hun løs på flygelet som var det en trussel og en fiende. Og selv om man innimellom kunne ane klassiske påvirkninger, gikk det mest i ekspressivt pianospill, både inni og utenpå flygelet. Av og til fikk vi litt Cecil Taylor-følelser over det hun leverte, men jeg synes det er adskillig mer struktur i det hun leverer, enn en del ting vi har fått fra Taylor de seneste 20 årene. Og selv om dette er freejazz på høyeste plan, var det aldri problemer med å følge veien hun ville ta oss med på. En musiker man bare skal følge med på!

Kvelden ble avsluttet med et relativt langt sett med trommeslageren Hamid Drake og bassisten med mer, William Parker. Dette er to musikere som har spilt sammen i en rekke år, Parker (født i 1952) og Drake (født i 1955), ser ut som de kommer fra to generasjoner. Men gjennom et langt samarbeid har de gjort flere plater og konserter sammen, gjerne med andre frittgående musikere som blant annet Peter Brötzmann, Joe Morris og Roy Campell. Så dette er to musikere som kjenner hverandre godt, og som befinner seg i den absolutte toppklasse innenfor den friere musikken.

Denne kvelden følte jeg tidvis at jeg savnet et melodiinstrument på toppen, som for eksempel en hissig altsaksofonist. Og siden de to altsaksofonistene Sture Ericsson og Jesper Zeuthen var i salen, tror jeg musikken hadde løftet seg ytterligere med en av dem (eller begge) i kompaniskap med de to amerikanerne hadde gjort seg.

Men etter en lang økt med trommer og bass, som fungerte mer enn godt nok, plukket Parker fram en slags arabisk obo (beklager at jeg ikke vet hva instrumentet heter), og hele lydbildet endret seg drastisk. Og da han fant fram sin marokkanske gitar (med tre strenger), og Drake fant fram håndtrommen, ble kvelden fullkommen. Vi ble dratt med på en reise til varmere strøk, og selv om sommervarmen virkelig gjorde seg gjeldende i København denne augustkvelden, så var musikken enda varmere.

Dette er to ytterst sjarmerende musikere, som vet å trykke på de rette knappene for å få med seg publikum, noe de klarte med glans denne kvelden.

Festivalen fortsetter ut uken, og er du i København, så får du mulighetene til å høre musikere som Kaja Draksler, Julie Kjær, Jesper Løvdal, Tomo Jacobson + Rasmus Kjærgård Lund, Laura Toxværd, Søren Kjærgaard, Lotte Anker, Mark Solborg, Maria Laurette Friis, Maria Faust, Kresten Osgood i duo med Signe Emmeluth, Torben Snekkestad – og ikke minst – «artist talk» og konsert med den franske mesterbassisten Loëlle Léandre i duo med fiolinisten Théo Ceccaldi. Og som selve rosinen i pølsa, kan man se den nye dokumentarfilmen «The Breath Courses Through Us» om New York Art Quartet i Husets teater, lenger nede i byen.

Dessverre får ikke salt-peanuts.eu muligheten til å følge festivalen resten av uken. I morgen på grunn av en times radioprogram på digitalradiostasjonen RadioJazz, klokken 21:00, i serien «Norsk jazz på norsk» hvor saksofonisten Marius Neset er gjest (hint, hint), og resten av uka på grunn av en festival på Sardinia. Men er du i København, så vet du hva du skal foreta deg de neste dagene!

Tekst og foto: Jan Granlie