JAZZCUP, KØBENHAVN, 24. MARS 2017: I utgangspunktet var dette en helt vanlig fredag ettermiddag på JazzCup. Men så ble det så mye mer. Det var platelansering av platen «composer & drummer» med trommeslageren Snorre Kirk, med etterfølgende reseption, eller mottagelse, som man sier i Kirks egentlige hjemland, Norge.
Snorre Kirk på trommer, svenske Magnus Hjorth på piano, danskene Lasse Mørck på bass og Jan Harbeck på tenorsaksofon og svenske Tobias Wiklund på kornett. Musikken de fremførte var i hovedsak hentet fra Kirks to siste plater, «Europa» og «drummer & composer», selvsagt med hovedvekt på sistnevnte, siden det var plateslipp for denne i ettermiddag.
salt-peanuts.eu har vært tidlig ute, og anmeldt platen allerede, og undertegnedes konklusjon på platen var «Kanskje er ikke dette den mest nyskapende platen vi har hørt de siste årene, men allikevel løfter den seg på grunn av musikernes store innsats og, ikke minst, Kirks fine komposisjoner og arrangementer. Det eneste jeg har å utsette på den er at den kanskje er litt for kort. For dette er musikk vi gjerne hører mer av». Les hele anmeldelsen her: https://salt-peanuts.eu/record/snorre-kirk-2/
Og mer ble det. Og enda bedre enn platen! Kirks usedvanlige og distinkte trommespill passer perfekt inn i denne musikken, som er så langt fra det «hippe» det nesten er mulig å komme. Her er det forne tider som er hovedideen, og den leverer de til punkt og prikke slik vi vil ha den.
Saksofonisten Jan Harbeck må være en av de beste innenfor sin stilart i verden i dag. Med yndig og vakkert spill i balladene, og med et usedvanlig trøkk i up-tempolåtene. Hans teknikk er strålende, og han leverer fra øverste hylle hele tiden. Trompeteren Tobias Wiklund kan man ene dagen høre i Koncertkirken med frittgående musikk sammen med Maria Faust eller andre mer utagerende musikere, og så, neste dag, høre han spille strålende be-bop sammen med Snorre Kirk. Han er en glitrende trompeter, som har en rekke gode ideer innenfor jakka, og han leverer noe så til de grader hver eneste gang man hører han. Og denne ettermiddagen var det over alle grenser spennende, morsomt og interessant.
Bak det hele sitter pianisten Magnus Hjorth og koser hekken av seg. Hans pianospill har hele bop-historien i seg, og hans solier renner ut som perler på den berømmelige snora, og med teknisk briljanse og oversikt som er både forførende og spennende, bidrar han til at kvelden blir strålende Og bakerst finner vi bassisten Lasse Mørck, som er den som egentlig gjør minst utav seg. Men som leverer solid komp hele veien, og i de sekvensene hvor han slipper til med solo, låter det bare perfekt.
Og aller bakerst, og kanskje mest beskjeden i sammenhengen, sitter den norsk/danske trommeslageren Snorre Kirk. Orkesterleder og det hele. Men uten å ta plassen til noen av de andre musikerne. Så vidt jeg noterte, så var det først i avslutningslåta at han lot seg lure ut i en solo. Men hele veien er hans spill utrolig distinkt og på plass. Han har en helt egen evne til å dra de andre musikerne fram og mane dem til full innsats, uten at han trenger å figurere som en Elvin Jones eller Tony Williams. Han bare er der, setter standarden for de andre musikerne, og legger en bakgrunn de bare må elske å være en del av.
Som du kanskje forstår, så var denne ettermiddagen med Snorre Kirk og hans venner, en strålende seanse. Publikum elsket det, og Kirk fikk virkelig vist at den gode musikken han og bandet har levert på platen «composer & drummer» fungerer mer enn godt nok på konsert!
Tekst og foto: Jan Granlie
