MOLDEJAZZ 15. JULI 2026, DAG 3: Så var vi halvveis inn i Moldejazz 2026. Eders utsendte har fått kjeft fordi jeg har kritisert Molde fotballklubb, men også masse støtteerklæringer, etter «kollisjonen» mellom hyllestkonserten/fotballkampen på «Røkke-løkka» på mandag, samtidig som åpningskonserten for festivalen gikk av stabelen. Men kritikken tar jeg, men jeg står uansett på mitt. Det var usedvanlig umusikalsk.
Pratsom suksess
I dag startet jeg, og mange med meg, dagen med artist talk i Festivalakademiet, hvor seremonimester Audun Vinger intervjuet/samtalte med årets Artist in Residence, esperanza spalding. En time hvor Vinger nesten ikke kom til ordet, men hvor spalfing pratet mye og spennende om sitt norske opphav.
Festivalakademiet, under Vingers ledelse, har blitt et slags høydepunkt på de første «aktive» timene på festivalen hver dag. Og er de tnoe festivalen virkelig bør ta vare på, så er det denne tradisjonen. En strålende åpning på dagen.
Kreativt og nydelig dansk / svensk / amerikansk møte
Musikalsk startet jeg dagen i Teatret Vårt med Michala Østergaard Trio. At det er Østergaards navn som preger trionavnet er nok, at det er trommeslageren Michala Østergaard-Nielsen (hovedbildet) som komponerer mesteparten av musikk for denne trioen, som i tillegg består av den ekstremt fine pianisten Marilyn Crispell og den svenske bassisten Thommy Andersson.
Jeg kunne fortalt mye om Østergaard-Nielsen og Andersson, etter å ha hørt dem i en rekke sammenhenger de årene jeg bodde i København, og hvor de ofte var å høre på blant annet Jazzcup (Andersson) og Koncertkirken (Østergaard-Nielsen). Andersson er en kreativ bassist som nesten kan settes inn i hvilken som helst sammenheng, og han fungerer utmerket, mens Østergaard-Nielsen har mer spesifikke referanser om hva hun ønsker å gjøre. Og samarbeidet med den amerikanske pianisten Marilyn Crispell tror jeg er selve drømmesamarbeidet for henne.
Marilyn Crispell er en amerikansk pianist som har samarbeidet med «alle» innenfor den nyere jazzen. Hun har utgitt ei røys med plater i eget navn, hvor hun har samarbeidet med blant andre Billy Bang, Peter Kowald, Didier Petit, Reggie Workman, Anthony Braxton, Paul Motian, Oliver Lake, Barry Guy, Fred Anderson, Joseph Jarman, Gary og Anette Peacock, Joe Fomnda og en haug med andre. I tillegg har hun samarbeidet med musikere som Lotte Anker og Marilyn Mazur, Mats Gustavsson og Raymond Strid (med Barry Guy), Andrrs Jormin, Henry Kaiser, Steve Lacy, Joelle Leandre, Gunhild Seim og David Rothenberg, Wadada Leo Smith og en rekke andre. I tillegg har hun gjort en rekke soloplater, som alle kan anbefales.
Michala Østergaard Trio gjorde i 2025 innspillingen The Cave, som mye av settlisten på dagens konsert var hentet fra. Men vi fikk også tidligere og nyere komposisjoner av Østergaard-Nielsen hvor alt, og da mener jeg alt, fungerte perfekt.
Marilyn Crispell er en gudbenådet pianist innenfor den «moderne» jazzen, som er ytterst kreativ i sitt spill, og som lager utrolig vakre improvisasjoner over de skrevne temaene. Østergaard-Nielsen er en trommeslager som spiller løst og fint, og som pusher musikken framover på en utmerket måte, og Andersson viser fram mange nye sider i sitt spill i denne settingen, som gjør dette til en utrolig tett og fin trio. Et godt eksempel på Crispells utmerkede pianospill var soloen på den fine låten «The Path», hvor hun avsluttet omtrent akkurat der hvor Keith Jarrett «roer ned», før han legger ut med sitt vanvittig vakre og lyriske tema på The Köln Concert. Og det er akkurat her vi finner Crispell. Hun trekker inn elementer fra hele den nyere jazzhistorien, og skaper nydelige vendinger og innspill som det må være en drøm å følge for et «komp».
Men Andersson og Østergaard-Nielsen er ikke et vanlig komp. De legger seg tett på pianisten, utfordrer, krydrer og er med på å gjøre det hele tett og sammensveiset, som nesten bare trioer som har spilt med hverandre i mange år klarer å skape.
Å få denne konserten som åpning på en «midtuke»-konsert i Moldejazz var bare nydelig!
Utsøkt «loftjazz» fra Bergen
Det er ingen tvil om at det skjer utrolig mye spennende på den, litt, alternative jazzscenen i Bergen. I miljøet rund konsertserien «Tedans» midt i sentrum av byen, skjer det utrolig mye spennende på musikkfronten. Og et av de mest spennende prosjektene fra denne «alternativ-scenen» er bassisten Sverre Sæbø Quintet.
Våren 2025 slapp de sitt debutalbum If, however, you have not lost your self control på det utmerkede plateselskapet Sauajazz – en utgivelse som fikk strålende mottakelse både i Norge og internasjonalt, og som ble fulgt opp med en omfattende turné med konserter på blant annet Soddjazz og Kongsberg Jazzfestival.
Som det sies i programteksten så er «musikken en levende og personlig syntese av Sæbøs referanser, med tydelige nikk til jazzhistorien og navn som Don Cherry, Henry Grimes og Charles Mingus, samtidig som uttrykket er forankret i et moderne nordisk jazzlandskap. Komposisjonene bærer en underliggende intensjon og nerve, der rytmiske ostinater og melodiske fraser formes gjennom et tett og dynamisk samspill». Og for en gangs skyld har programtekstforfatteren helt rett. For dette var musikk som var krwwativ, spennende og utrolig tøff.
Bandet består av altsaksofonisten Heidi Kvelvane, tenorsaksofonisten Aksel Røed, trompeteren Andreas H. Hatzikiriakidis, trommeslageren Amund Nordstrøm og bassisten Sverre S. Sæbø, som også er ansvarlig for komposisjonene.
Sæbø var også «sist påmeldte» og assisterende bassist på esperanza spalings konsert på åpningsdagen, og det var kanskje derfor også årets Artist in Residence, satt benket på en barkrakk blant publikum nede i den rå kjelleren på platebutikken og baren Fussy denne kvelden.
Vi fikk i løpet av denne timen råtøff og frisk senbop med mye energi fra de fem musikerne, som beviste at bandet fungerte like goodt, om ikke bedre, på konsert enn på den alelrede kritikerroste platen.
Nå skal jeg være litt forsiktig med å omtale altsaksofonspillet til Heidi Kvelvane, siden hun sitter i det samme jazzklubbstyret som undertegnede på Voss (hun bor i campingvogn på bygda campingplass). Men å utrope henne til kveldens heltinne, er ikke å ta for hardt i. Hun er blitt en fantastisk altsaksofonist som avleverer en rekke soloer hvor kruttslammet drysser av veggene, samtidig som hun gjør en ytterst solif innsats i ensemblespillet. Sammen med tenorsaksofonisten Aksel Røed utfyller de hverandre i front med mange dueller som lukter svidd, samtidig som de utfordrer hverandre i saksofonsoloene, og vi nesten får en «saxophone battle» som lukter gode, gamle dager i Moldejazz-historien. De to sitt sterke spill gjør, nesten, at trompeter Andreas H. Hatzikiriakidis kommer litt i skyggen, men der hvor han får slippe til, leverer han også utmerkede soloer samtidig som han er ytterst sterk i ensemblespillet.
Trommespillet til Amund Nordstrøm kunne kanskje vært enda mer pågående, men det er tross alt grenser for hvor heftig dette skal være. Han er på plass hele tiden, og sammen med kapellmesteren legger de forholdene, mer enn godt nok, til rette for blåserne i front.
Å høre et såpass friskt, unge og pågående, norsk band, som har tatt tak i den delen av jazzhistorien de elsker mest, og som tydelig viser at de er ytterst dedikerte til akkurat denne formen for moderne jazz, er forfriskende på en såpass stor og viktig festival som Moldejazz. Det norske jazzpublikumet vil vokse med slike band, og jeg har allerede invitert Sæbø til å ta med bandet sitt og komme til Voss i løpet av våren neste år. En jättehöydare, som, kanskje, svenskene ville si.
Hva skal man egentlig godta av hyllester til Miles Davis?
For noen år siden spilte den britiske trompeteren Emma-Jean Thackray på Oslo Jazzfestival, og jeg møtte en tidligere Moldejazz-sjef (ingen nevnt) etter konserten. Og jeg har aldri sett den gamle festivalsjefen så forbannet. Han mente konserten hun gjorde på Oslofestivalen rett og slett var en katastrofe!
I kveld var den britiske trompeteren på Moldebesøk, hvor hun skulle gjøre en hyllest til Miles Davis – sjølvaste sjefen over alle sjefer innenfor trompetkunsten. Jeg gikk dit av en eneste grunn: For å sjekke ut om den trompetspillende damen fra Leeds virkelig var så «krise» som den tidligere festivalsjefen hevdet, om jobben på Oslo jazzfestival var en «dårlig dag på kontoret», eller om hun kunne levere varene i Molde.
For å si det med en gang: Hun leverte ikke varene! Jeg mener – du kødder ikke med Miles! Skal du hylle «mesteren» så skal du ha noe å fare med, og levere original, og gjerne nyskapende musikk, slik Miles endret jazzen fem eller seks ganger (de lærde strides om antallet). Med seg på scenen hadde hun trommeslageren Dougal Taylor, keyboardisten Elliot Galvin, som vi har hørt flere ganger med saksofonisten Marius Neset, og bassisten Matt Gedrych, mens hun i programmet er oppført med trompet, vokal, keyboards og gitar.
Jeg innrømmer glatt, at jeg ikke var innenfor dørene mer enn aller høyst nødvendig, for dette forsto jeg raskt at ikke førte noe positivt med seg. Og mens jeg satt utenfor og så stadig flere og flere hoderystende publikummere komme ut, ble jeg overbevist om at jeg hadde gjort det rette. Livet er rett og slett for kort for så dårlig og intetsigende musikk.
Noen hevdet at de kunne leve med innsatsen, helt fram til at hun begynte å synge, mens andre serverte relativt lange forklaringer i forsøk på å forsvare damen og bandet. Men det jeg fikk med meg var et tomt jazzrock-komp som overdøvet trompetspillet, og hvor det man kunne høre var relativt kjedelig, og langt fra hva man kan forvente av en Miles-hyllest.
Så hadde jeg planer om å avrunde kvelden med det LA-baserte bandet SML oppe på Storyville, men fant ut at det beste var å ta vare på de to utmerkede konsertene denne dagen med Michala Østergaard Trio og Sverre Sæbø Quintet, og se fram mot dagen i dag, og nye positive overraskelser og stålsette meg for enda en og annet nedtur.
Så mens mange benket seg inne på det utmerkede spillestedet og baren Die Tankstelle rett ved siden av Plassen, ofret seg for semifinalen i fotball-VM, klatret jeg heller de fem etasjene opp på rom 501 i «kollektivet» (som jeg fremdeles har helt alene) på Hotell Molde (som jeg mer enn gjerne anbefaler til andre), for å få noen timer tiltrengt skjønnhetssøvn (som om det skulle hjelpe på noe som helst).
Tekst og foto: Jan Granlie
esperanza spalding i samtale med Audun Vinger på Festivalakademiet
Marilyn Crispell i Michala Østergaard Trio
Thommy Andersson i Michala Østergaard Trio
Michala Østergaard
Sverre Sæbø
Sverre Sæbø Quintet
Emma-Jean Thackray
