Konserter

Skjult perle

OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 15. AUGUST 2019: Gjemt i programmet for Oslo Jazzfestival var en aldri så liten perle. Kenny Werner kvartett. En av mange navn jeg har hørt om, men ikke sjekka ut. Pianist med Toots Thielmans (som jeg har hørt flere ganger på Oslo Jazzfestival), forfatter av boka «Effortless Mastery», om å frigjøre sin indre mestermusiker. Jaja. Jeg leste ikke programmet så nøye, hadde egentlig tenkt å høre noe annet.

Heldigvis oppdaga jeg, samme dag som konserten, hvem han hadde med seg. Peter Erskine på trommer! Dave Liebman på saksofon! Og slik ble det til at jeg også oppdaget Kenny Werner, som mange av salt peanuts*’ lesere sikkert allerede har et langt og dypt forhold til.

Kenny Werner er en original pianist og improvisatør som beveger seg i ulike tonale landskap, postbop, countrygospel, ekspressiv, romantisk, melodisk, meditativ – et vidt spekter av uttrykk. En original komponist er han også. Med seg hadde han Johannes Weidenmueller på bass, født i Heidelberg, men blant New Yorks toppvalg blant bassister de siste 20 årene. Også han en original musiker, fyldig varm tone, nøktern, diskret, og full av overraskelser. Og kvartetten ble altså utfylt av Peter Erskine og Dave Liebman.

Igjen stod tiden stille på Victoria Nasjonal Jazzscene, eller den fløt umerkelig avgårde i det de fire veteranene fortryllet og trollbandt med et usedvanlig lydhørt og lekent samspill. Peter Erskines ører var limt på de andre, han responderte på hvert lille vink, eller utfordret, endret retning. Kenny Werner likeså. Gjennom kvelden spilte de for det meste originalkomposisjoner, som Kenny Werners «Feeling good» og «Superfluous» fra den nylig utgitte albumet «Church on Mars» (2019) og Dave Liebmans «Is Seeing Believing?» og «Tender Mercies». Sistnevnte ble innledet av Liebman på fløyte. En fullsatt klubb ba om ekstranummer, og fikk en original, funky, versjon av Thelonious Monks «Think of One».

Gjennom kommende partilederdebatter i forbindelse med valgkampen skal jeg huske på den åpne, dype, varme og utfordrende kommunikasjonen jeg opplevde denne kvelden og finne glede og trøst i det minnet.

Tekst: Carl Petter Opsahl
Foto: Matija Puzar/Oslo Jazfestival