Konserter

Slått på målstreken av sterke damer

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 14. JULI 2018: Så var man inne i siste «runde» av årets Copenhagen Jazz Festival, som de siste ni dagene har arrangert nesten 1300 konserter over hele byen. Fra de minste vertshus og spillesteder til de store konsertsaler og utendørsscener, har det sydet av jazzmusikk i alle mulige sjatteringer og stilarter, fra de såkalt store jazznavnene som Pharoah Sanders, Brad Mehldau Trio, Melody Gardot, Mchel Camilo & Tomatito, Kurt Elling, Charles Lloyd med Bill Frisell, Hermeto Pascoal og Enrico Pieranunzi, via mer publikumsband som Rokia Traoré, Mulatu Astatke, Jeff Beck, The Roots, Sons of Kemet og Tower of Power, og ned til de små lokaler som Literaturhaus og Koncertkirken, og ikke minst 5e og H15, for henholdsvis plateselskapene ILK og Barefoot har holdt hoff alle dagene.

Vi i salt-peanuts.eu, brukte mye av tid på vertshuset, platebutikken og konsertscenen JazzCup i Gothersgade ved Kongens have, hvor undertegnede «gikk opp til eksamen» som bookingansvarlig dette året, med en sterk angst i bakhodet om feil bookinger og at det ikke kom folk til de to konsertene hver dag under festivalen. Heldigvis viste publikum oss tilliten verdig, og møtte opp i hopetall for å høre blant andre, Snorre Kirk, Come Shine, Thomas Franck, Lars Jansson, Bernt Rosengren/Knut Riisnæs, og i går, ettermiddagskonserten med den svenske vokalisten Mimi Terris og avslutningskonserten med Bob Rockwell Vibration Society.

Og det var deilig, etter 15 dager på festival i strekk (først Südtirol Jazz Festival og så direkte til København), å sette seg rolig ned å få servert svensk sommeridyll av Mimi Terris og hennes musikere. Hun kom direkte fra andre siden av broen med sin fem uker gamle baby (den skal tidlig krøkes osv.), og hun hadde timet det såpass bra at ammingen gikk som en lek i pausen.

Denne lørdagen sto vi helt klart på kvinnenes side. Det startet, som sagt, med Mimi Terris, før vi fortsatte ut i Koncertkirken på Nørrebro for å høre den svenske pianisten Lisa Ullén. Ullén ga for en stund siden ut det triple soloalbumet, «Piano Works» som fikk svært positiv omtale her på salt-peanuts.eu (hele anmeldelsen kan leses HER), og konserten denne ettermiddagen ble en fin fortsettelse av albumet. Tidligere i festivalen skrev vi positivt om den tyske pianisten Joanna Borcherts solokonsert i Literaturhaus, og Ulléns konsert kan på mange måter sammenlignes.

Hun tok oss med på en eventyrlig reise i mystikk, vakre landskap og drømmer, som både var dramatiske, teatralske (i positiv forstand) og, ikke minst, dynamiske. Hennes teknikk er utmerket, og hennes ideer, som hele tiden dukker opp i hodet hennes, er spennende, kreative og fine å få være med på. En usedvanlig deilig time i et lokale hvor lydforholdene passer perfekt til denne type musikk.

Så skulle vi innom en konsert med en rekke relativt yngre musikere, som bassisten Tumo Jacobson, saksofonisten Signe Emeluth og trommeslageren Ole Mofjell, men vi klarte rett og slett ikke å orientere oss inne i kaoset på andre siden av Blågaards plass, så vi satte oss i stedet på sykkelen med retning 5e i Kødbyen.

Der fikk vi med oss mesteparten av settet til altsaksofonisten Laura Toxværd (hovedbildet), bassisten Peter Friis-Nielsen og trommeslageren P.O. Jørgens. Friis-Nielsen og Jørgens har spilt sammen siden «tidenes morgen», og har stått i spissen for den danske freejazzscenen fra 60-tallet, så her møtte vi to musikere som virkelig kjenner hverandre. Og over det hele, vandrende rundt i lokalet, spilte Laura Toxværd knallhard altsaksofon, slik bare hun gjør det. Hun må være en av de mer undervurderte jazzmusikere i Norden i dag. Hun har gått sine egne veier, både platemessig og karrieremessig, og har sine røtter tilbake til Albert Ayler og de andre «råtassene» fra 60- og 70-tallet. Hennes tone er skarp og fin, og hennes konsentrerte spill er hele veien nyskapende, energisk og spennende. Og med de to «brumlebassene» som backing, ble dette et helstøpt sett som går inn i historien som et av de sterkeste under årets festival.

Så rundet vi av med kvinnetrioen Shitney (Maria Faust – altsaksofon, Qarin Wickström – elektronikk og Katrine Amsler – elektronikk). De kom ut med sin debutplate «Earth Core» i fjor, som selvsagt ble anmeldt her på salt-peanuts.eu (Anmeldelsen kan du lese HER). Til konserten denne kvelden hadde de alliert seg med ytterligere to elektronikkutøvere, noe jeg, i den perioden jeg var til stede, ikke forsto hvorfor. For dette er tre sterke kvinnestemmer, som takler utfordringen med elektronikk og altsaksofon på en fin måte. Derfor syntes jeg det egentlig ble litt i meste laget for et gammelt, slitent hode med enda mer elektronikk. Men det jeg rakk å høre, spesielt fra de tre damene, var en god oppfølger til platen, og det er spennende å høre Faust i en slik sammenheng, et godt stykke fra hennes eget band, eller i selskap på Kira Skov i prosjektet «In the Beginning».

Så bar det gjennom Københavnnatten over Vesterbro og hjem for å gjøre klart for neste festival i Molde fra mandag. Og på veien hjem tenkte jeg at, jo, det har vært slitsomt, men med flere riktig gode musikalske opplevelser som der og da, gjorde at hodet ble lettere, kroppen mer opplagt, og jeg kunne se fram mot neste års festival om noen måneder med positivitet. Og det var deilig å ha blitt slått på målstreken av noen energiske damer denne siste dagen, selv om det også er konserter i dag, søndag, men de skal få seile sin egen sjø, uten innblanding fra salt-peanuts.eus utsendte.

Tekst og foto: Jan Granlie


Mimi Terris


Lisa Ullén


Maria Faust


Qarin Wickström