Konserter

(c) Johan Hauknes 2019

Slik man ser det i Scheen

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 26. APRIL 2019: Da Scheen Jazzorkester ble startet i 2010 var det som en viktig styrke og inspirasjon av det driftige jazzmiljøet i Grenlandsdistriktet. I begynnelsen var det med et ønske om å gi profesjonelle musikere og komponister her i området utfordringer og muligheter for kunstnerisk vekst. Etter to år ble virksomheten spisset ytterligere, slik at orkestret framsto — og fremdeles framstår — som ett av de fremste, profesjonelle norske ensemblene på det frie musikkfeltet.

Siden 2012 har Scheen Jazzorkester vært Sørnorsk jazzsenters stor-ensemble, og med det er orkestret ett av fire improvisatoriske storband som drives i regi av de fem norske regionale jasssentrene, Scheen Jazzorkester (Sørnorsk jazzsenter), Denada (Østnorsk jazzsenter), Bergen Big Band (Vestnorsk jazzsenter) og Trondheim jazzorkester (Midtnorsk jazzsenter). Vi er kjent med at det er planer om å etablere et nytt stort ensemble også i forbindelse med Nordnorsk jazzsenter. Dette siste prosjektet, med foreløpig tittel Store Nornorske Ensemble (SNNE), har etter hva vi vet foreløpig ikke latt seg realisere grunnet manglende finansiering.

Scheen Jazzorkester har i løpet av få år produsert en lang rekke prosjekter og bestilte verk av nasjonale musikere med tilknytning til Grenlandsdistriktet. I løpet av de sju siste årene har orkestret såvidt jeg kan se i alt tolv større kompositoriske verk. Flere av disse prosjektene er formet og finansiert som bestillingsverk til sentrale Grenlandsmusikere. De foreløpig to siste er Eyolf Dales verk «Commuter Report» for orkestret som ble utgitt på plate i 2018, samt verket bak dagens plateslipp-konsert.

Dette siste verket er et bestillingsverk fra Scheen Jazzorkester til trompeteren Thomas Johansson. Vi hadde som faste lesere av salt peanuts* meget godt vet, gleden av å oppleve verket «As We See It…» allerede  sommeren 2018 som del av dette årets Kongsberg jazzfestival. Vi skrev den gangen at vi fikk høre et «… velorganisert og medrivende ensemblespill som ikke bare framkaller de riktige rykninger i sentral muskelgrupper i rygg og ekstremiteter. Men som også gir sjeleføde – og da ikke nødvendigvis i betydningen soul food – for mer innadvendt kontemplasjon og refleksjon».

Nå ti måneder seinere kan vi si med ettertrykk at framføringen hadde hevet seg, at den hadde modnet. Ikke som en søt gjærdeig, men mer som en kittmodnet ost etter ti måneder i kjellerens avkjølte dyp. Vi ble presentert for en settliste som fulgte presentasjonen fra Kongsberg, og presentasjonen på plata som ble sluppet på denne korte turneen. Albumet «As We See It…» slippes i disse dager av ett av våre favorittlabler, portugisiske Clean Feed. Albumet vil seinere bli anmeldt hos oss.

Johanssons verk utfordrer ensemblet, med sine nærmest organiske skifter og samspill mellom komponerte strekk, friformige og fritonale individuelle og kollektive improvisasjoner. Dette er en form og et uttrykk som virkelig stiller musikeren overfor utfordringer — utfordringer som fordrer at du har svært åpne ører, og en risikovilje som kanskje best kan sammenlignes med å kaste seg utfor et flere hundre meter høyt stup.

Du må stole fullt og helt på at de ferdigheter og de verktøy du har er tilstrekkelige, men samtidig vet du at gleden over det som skapes når du går til — og over — grensen til det du føler du behersker. Samtidig skal du gjøre det samtonig med dine medmusikanter. Når det lykkes kjenner du euforien i hele kroppen.

Denne kvelden opplevdes Johanssons musikk som mer koherent og «tightere» enn sist. Dermed kommer også de mindre detaljene klarere fram, samtidig som hans musikk klarere framstår som en sammenhengde suite — et verk — enn som en rekke med ulike, etterfølgende låter eller «stemninger».

Det startet med «No longer Gage», et tema som Johansson i sin tid skrev under annet navn for bandet Cortex, men som nå har fått nytt liv i repertoiret til Scheen Jazzorkester. Tittelen refererer til personen ved navn Phineas Gage, som også var tittelen på temaet da det ble utgitt på Cortex’ aller første skive, «Resection», fra 2011. Phineas Gage er et velkjent case i den nevrologiske og psykologiske faglitteraturen.

Den 13. september 1848 ble Gage — en jernbanearbeider — utsatt for en grusom arbeidsulykke i Vermont i USA. Et stempeljern for borehull ble skutt gjennom hans hode ved en uplanlagt sprenging av et borehull. Staven gikk inn i hans hode ved venstre kjeve og kom ut igjen på toppen av skallen.

Han overlevde mirakuløst ulykken og levde videre i 12 år før han døde etter et epileptisk anfall i 1860, 36 år gammel. Etter ulykken — der stemplingsjernet blant annet hadde gjort alvorlig skade på hjernens frontallobe — forandret han personlighet så mye at han venner og bekjente mente at han var «… no longer Gage».

Fra historien om Phineas Gage vandrer vi — i løpet av en drøy time gjennom et mangefasettert landskap. Hele veien er det solide solistiske bidrag, før vi ender opp i «Some Kind of Closure». Til slutt presenterer de «Fierce Disputes and Drunken Reconciliation», som med en stilistisk betegnelse, omtales av Johansson som en «… drita shaky, freebag gospel».

Skal jeg framheve noen her, må det være en deilig altsaksofon-solo av Guttorm Guttormsen, og et — for å fortsette i tråd med Johanssons terminologi, et drita tøft trombonekor framført av de tre trombonistene i orkesteret (Magne Rutle, Frøydis Aslesen og Åsgeir Grong), etterfulgt av en feiende solo av Rutle.

En deilig kveld i lag med et flott ensemble som framfører strålende musikk ble det. Skulle jeg våge meg på en anbefaling ville det være å løse det opp litt i forhold til individuelle soli. Altså at man ikke gjentar soli i den rekkefølge og i de låter som det er på plata.

Men alt i alt, og som sagt, en deilig kveld i Scheen!

Tekst og foto: Johan Hauknes