MUSICA SULLE BOCCHE, SANTA TERESA GALLURA, SARDINIA, 23.-26. AUGUST 2018: Jazzfestivalen helt nord på Sardinia, er alltid en fryd å besøke. Ikke fordi musikken er oppsiktsvekkende god og original, men fordi lokalitetene er såpass spesielle og vakre.
Byen Santa Teresa Gallura ligger helt nord på Sardinia, og for de som har reist fra Sardinia til Korsika med bil, kjenner stedet best på grunn av at det er her man tar fergen over til den franske øya.
Festivalen drives av saksofonisten Enzo Favato med ekstrem god hjelp av familie og gode venner. De har en rekke utfordringer, ikke bare innenfor logistikken, men også på grunn av det relativt ustabile været som treffer nordspissen av Sardinia på denne tiden av året, nesten hvert år.
Jeg har hatt gleden av å besøke festivalen de siste fire-fem årene, og de siste to har vinden kommet såpass sterkt i løpet av fredag kveld og lørdag, at utendørskonsertene disse dagene har måtte flytte fra torget og kirketrappen inn i det litt upersonlige teatret, hvor avstanden mellom musikere og publikum blir i lengste laget.
Men det starter alltid spennende, med solnedgangskonsert ute i det fantastiske steinlandskapet i Cala Grande (hovedbildet). I år hadde vibrafonisten Pasquale Mirra og perkusjonisten Dudu Kouaté fått oppdraget med å spille de over 1000 publikummerne som hadde vaglet seg opp i det naturlige fjellamfiet som et fuglefjell, inn i solnedgangen. Og selv om det var relativt store lydproblemer i starten på konserten, man var avhengig av å benytte seg av medbragt strømaggregat som ikke fungerte helt etter planen i starten, så utviklet det seg til en fin time i solnedgangen. Mirra er en kreativ og god vibrafonist, som vi tidligere har hørt på flere festivaler i Italia, hvor han har understøttet de andre musikerne på en fin måte. Og denne gangen slapp han også til med fine solier, mer moderne i formen enn for eksempel Gary Burton, og med gode ideer. Kouaté kommer opprinnelig fra Senegal, men har bosatt seg i Italia. Han spiller fortiden fast med Art Ensemble of Chicago, og er det med å utfylle Don Moyes rolle som trommeslager og perkusjonist. Han spiller på alskens afrikanske perkusjonsinstrumenter pluss at han er en mer enn habil vokalist, som bringer det afrikanske inn i den mer vestlige jazzen. Og i tillegg fikk de, som alltid på disse konsertene, assistanse av saksofonist Enzo Favato, med fint, litt nordiske spill i arven etter Jan Garbarek. Vi fikk mye musikk inspirert av Kouatés bakgrunn fra Senegal, godt mikset opp med moderne, vestlig jazz. Og da de siste solstrålende forsvant i havet, var konserten slutt.
Etter å ha klatret opp «steinrøysa neri bakken» og kommet oss inn til byen igjen, var det klart for første konsert utenfor byens kirke. Her fikk vi pianotriojazz fra tre unge italienere, pianisten Alessandro Lanzoni, bassisten Matteo Bortone og trommeslageren Enrico Morello. En fin time i nært slektskap med andre italienske pianister, og da spesielt med den måten vi er blitt vant til å høre for eksempel Enrico Pieranunzi.Lanzoni er en god pianist, som i stedet for å velge den litt maskuline måten å spille ppiano på, som så mange italienske pianister gjør, er han adskillig med lyrisk i sitt spill, noe som av og til også kan minne om mer nordiske musikere. Bortone og Morello understøttet og utvidet Lanzonis spill slik det sømmer seg gode kompmusikere. For det var det de var i denne sammenhengen. Det var pianisten som hele veien spilte hovedrollen, men det gjorde han til gjengjeld på en fin måte.
Dag to startet inne i den lille kirken, med fløytisten Mauro Uselli og hans soloprogram «Back to Bach». Ja da, Bach gjør seg godt på solo fløyte, men siden dette lå et stykke unna den konvensjonelle jazzen (eller den jazzen jeg er familiær med), så valgte jeg lunsj etter litt for kort tid innendørs til å gjøre meg opp noen mening om resultatet.
Det ble en relativt lang pause fra musikken denne ettermiddagen, og jeg var igjen på plass foran hovedscenen etter mørkets frembrudd, for å høre den italienske pianisten og sangeren Sergio Cammariere. Han er, ifølge de som har kunnskap om slike ting, en av Italias mest populære pop-og rockesangere, og festivalen var stolte av å ha han på programmet sammen med et jazzband.
Jeg hørte den første halve timen, og kunne raskt konstatere at italiensk pop- og rockemusikk er og blir noe i nærheten av det verste man får fra Eurovision Song Contest. Alt er svært lidenskaplig og det virker som om alt dreier seg om umåtelig mye hjerte og smerte, og powerballadne satt tett som haggel på et middels landskytterstevne, og de medbragte jazzmusikerne bidro heller ikke til å løfte denne smørja av søtladen og kjedelig musikk opp fra gjørma.
Lørdag opprant med sterk vind i kasta, og man skal være glad for at den første konserten ble avholdt inne i den lille kirka. Her møtte vi bratsjisten Maria Vicentini og cellisten (selv om det sto bassist i programmet) Salvatore Maiore i et program de kalte «Mingus World». Vicentini er en musiker som er godt kjent i Italia, blant annet gjennom en rekke oppdrag for italienske fjernsynskanaler. Hun er klassisk skolert, og en drivendes dyktig bratsjist. Sammen med Maiore, har de i mange år spilt sammen, både som duo og i større sammenhenger, og å gjøre Mingus på bratsj og cello kunne bli en interessant opplevelse.
Og det ble det også tidvis. Det startet noe nølende, men etterhvert som de kjente Mingus-komposisjonene dukket opp, gjerne litt gjemt inne i mer klassisk tilnærming, satte musikken seg på en utmerket måte. Og da de avsluttet med «Goodbye Pork Pie Hat» og «Better Git It With Your Soul», var denne lytteren mer enn fornøyd. Mingus sine utsøkte komposisjoner fikk i dene duoen en helt annen tilnærming enn vi er vant til, og med to såpass dyktige musikere til å fremføre musikken, ble det en musikalsk suksess.
Senere på dagen bar det (for noen) ut på landsbygda for å høre italiensk slampoesi og blues, noe eders utskremte lot seile sin egen sjø. Nå var det viktigere å forberede seg til festivalens høydepunkt, Danilo Pérez Trio med bassisten Ben Street og trommeslageren Nate Winn. I tillegg hadde de med Pérez sin bedre halvdel, Patricia på altsaksofon og mot slutten dukket selvsagt også Enzo Favato opp for å «sitte inn» med bandet med sin sopransaksofon.
Det startet svært famlende. Kanskje på grunn av at det var noen tekniske problemer med forsterkingen av Streets bass, men etter en stund falt det hele på plass, og vi fikk en fin time med pianisten som er mest kjent fra samarbeidet med saksofonisten Wayne Shorter. I første del fikk vi mye musikk fra Pérez hjemland, Panama, men da de beveget seg mer inn i den «renere» jazzverdenen løftet det hele seg. Spesielt i en solosekvens hvor Pérez foredro musikk av Thelonious Monk i et slags potpuri med utgangspunkt i «’Round Midnight», men med flere avstikkere til andre av de mer eller mindre kjente Monk-komposisjonene. Og etter det var suksessen på mange måter sikret. Ben Street fant etterhvert den rette lyden i bassen, og imimponerte med tett og fint kompspill og fine solier, og Winn, som jeg ikke hadde hørt før, er nok en fin tilkomst til den amerikanske trommefamilien. Drivende og rytmisk fint spill, og med store ører som lystret ethvert vink fra kapellmesteren.
Hvorfor fru Pérez absolutt skulle være med, vet jeg ikke, for hun bidro ikke med annet enn litt energisk altsaksofonspill uten dynamikk og følelse, mens Favato gikk fint inn i helheten, riktignok med tonnevis med ærefrykt, men han løste oppgaven på en helt ok måte.
Siste dag var det, som alltid, soloppgangskonsert på stranda. Men på grunn av kraftig vind var det hele tiden litt usikkert om konserten kunne avholds, så eders utsendte tok ingen sjanser, og var langt inne i drømmeland, da konserten startet klokken 06:00.
De siste to konsertene, med Favatos trio pluss perkusjonisten Trilok Gurtu, og talentkonserten med MsB Fringe – Giovani talenti, måtte jeg droppe på grunn av relativt tidlig avgang for flyturen hjem fra Olbia via Munchen til København.
Musica sulle Bocche er en fin festival å besøke, selv om ikke årets program var av de sterkeste jeg har opplevd på festivalen. Den er relativt avslappet, og for den som liker å klatre i berg og drive med andre fysiske utskeielser, er dette det perfekte stedet å tilbringe en sen sommerweekend. Og Santa Teresa Gallura er en hyggelig, liten turistby med en rekke restauranter og barer, som sikkert vil glede mange av salt-peanuts følgere. Og jeg kommer mer enn gjerne tilbake neste år!
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reisen og hotéll ble betalt av festivalen)
Back to Bach med Mauro Uselli
Festivalsjef Enzo Favato
Charles Mingus’ musikk på bratsj og cello fremført av Maria Vicentini og Salvatore Maiore
Danilo Pérez
Ben Street
Nate Winn
Og så kom vinden for å skape problemer for utendørskonsertene
