Konserter

Song for Michael

HERR NILSEN, LØRDAG 2. JUNI 2018: Med sine 30°C + denne lørdagen, kjennes jo Oslo mer ut som en by i Middelhavsområdet rundt 15. juli — enn en by på snautt 60 breddegrader i det som skulle vært overgangen mellom vår og forsommer!

Etter et par uker med dette været, har selv nordmennene i denne byen — som ellers er minst like varmesøkende som pingviner og øvrige missiler fra Kongsberg Gruppen — endret sin mest basale adferd.

Over hele byen ser vi disse nordboerne automatisk søke inn i skyggen når sola stiger opp på sørhimmelen. For flere år siden fortalte en godt integrert inder meg følgende: «… da jeg virkelig skjønte at jeg var blitt norsk var da jeg etter 18 år i Oslo gjorde noe som er helt utenkelig for en inder. Jeg merket at jeg i midten av mars måned, da jeg som vanlig stilte meg opp i busskøen om morgenen på vei til jobb, lukket øynene og snudde ansiktet mot sola! Akkurat som alle de andre bleike nordmennene rundt meg …Nå var jeg selv en av dem!»

I disse varmedagene — og mens UV-indeksen i følge NILU dag for dag øker mot nivåer som ellers forbindes med langt sydligere egne — er det som om disse nå ikke lenger fullt så bleike nordmenene har blitt fullstendig disintegrert. At de har transformert til en livsstil som er tilpasset disse nye stedene — og overhodet ikke til slik adferd vi forventer av en nordmann!

Jeg lurer på hva tidligere disintegreringsminister Sylvi Listhaug sier om dette? Må nordmenn etter denne sommeren tvinges gjennom et reintegrerings-program, for igjen å komme i samsvar med hennes forventninger om hva en nordmann er?

For å lære: Tøm spritflaska, et svinekjøtt og dra på harry-handel til Sverige og Danmark! For dette, det er nordmanns vis! Alt mens han løper rundt — i bunad med kumøkk på beina — med halvt avhuggen hake.

Og selvfølgelig er ingen annen musikk enn låten av hardingfele, langeleik og trekkspill akseptabelt. Alt dette tenker jeg på mens jeg vandrer, om ikke i skyggenes dal, så i det minste i skyggene langs dype Oslo-kvartaler på vei til baren Herr Nilsen. For i dag er det tid for noe så unorsk som Petter Wettre og hans kvintetts hyllest Don’t Try This at Home – Remembering Michael Brecker — til en av verdens største tenorsaksofonister gjennom tidene.

Vil det komme noen til en konsert midt i solsteike-tida? Klokka 16, mens sola er på sitt aller varmeste? Hvor mange orker å dra seg ut av skyggene til en innekonsert, der lufta dirrer over asfalten på C. J. Hambros plass utenfor vinduene. Vil vi bli nesten aleine der inne i det opphetede lokalet? Er det andre i denne byen som er like varmesøkende som oss selv?

Å joda, det var ikke bare meg! Kanskje var det ikke fullt så mange som programmet fortjente, men fullt nok! Og absolutt ingen av de som sammen med meg klemte seg inn i de små skyggene, på vei til Herr Nilsen, angret ett eneste sekund. For her fylltes det opp med folk som var like varmesøkende som meg, dog søkende etter en annen varme enn den som rådde grunnen utenfor lokalet.

Prosjektet til Petter Wettre debuterte på Victoria under fjorårets Oslo jazzfestival for å markere at det da var ti år siden Michael Brecker gikk bort. Jeg hadde ikke mulighet til å være der, den gangen. Men nå var sjansen der. I et lokale som kanskje kledte denne musikken enda bedre enn Victoria. Kanskje nesten like mye som klubben Seventh Avenue South i Greenwich Village, klubben som brødrene Randy og Michael Brecker drev sammen en periode på 1970- og 1980-tallet. Og i hvert fall bedre enn lokalet Sardinen på USF Verftet i Bergen.

For etter å ha spilt på Nattjazzen i Bergen, på scena Sardinen, midt på natta fredag, har de i løpet av lørdagen kommet seg over fjellet til Oslo, dit prosjektet ble født for snaut ti måneder siden. De har ikke engang hatt tid til å ta av seg artist-armbånda fra Nattjazz. salt peanuts*‘ redaktør var i Bergen og hørte konserten der. Hans anmeldelse kan du lese her. Nå er det min tur!
Kvintetten, med leder Petter Wettre, Jørn Øien på piano og andre tangenter, Hans Mathisen på gitarer, Daniel Franck på bass og Hermund Nygård på trommer, åpnet med de første tonene i låta «Sea Glass». Låta var første sporet på første side på Michael Breckers første skive i eget navn, skiva fra 1987 med tittelen «Michael Brecker». Allerede fra de første tonene visste vi at dette ville bli en svært minneverdig ettermiddag!

Før denne utgivelsen hadde Michael Brecker — i tillegg til den kommersielle suksessen som del av jazzrockbandet til brødreparet Brecker — vært en slags «musikernes musiker».

Det er vel nesten ingen andre enn folk som Petter Wettre og noen få likesinnede som har tall på hvor mange plater han var med på. Jeg ser at Wikipedias engelske side om Michael Brecker lister opp 714 plater der han er «sideman». Dette i tillegg til 29 plater med Becker Brothers, Steps Ahead og platene i eget navn. Denne lista er garantert ikke komplett!

Men med starten «Michael Brecker» på solokarrieren, plasserte han seg etter hvert også som en av de viktigste bop-saksofonistene på slutten av det utgående milleniet. I denne rollen har han påvirket og inspirert mange unge tenorsaksofonister. Og en av dem har altså vært Petter Wettre. «Michael Brecker er ene og alene årsaken til at jeg spiller saksofon!» har han sagt.

Han forteller oss om da han hørte Brecker første gangen — i Sandvika Teater i 1986 — med John Abercrombie. Tapen han snek seg til å ta opp på en Walkman skjult under jakka, går det i ettertid ikke an å lytte til ifølge ham selv. Der han satt på første rad, har tapen riktig nok fanget opp Breckers musikalske eksegeser, men disse er gjemt bak Petter Wettres kontinuerlige utbrudd; «fy f…n, … fy f…n, … fy f…n, …».

Nesten akkurat som jeg mumler for meg selv i løpet av denne konserten. Men her går det mer i «║:fytti h…te … :║». Petter Wettre var i fyr og flamme denne ettermiddagen og lot seg tilsynelatende ikke plage av varmegradene. Det gjorde heller ikke hans medmusikanter, selv om skjorta til Daniel Franck ble ganske mye mørkere i fargen utover i konserten.

Jørn Øien bar en skjorte som ikke kunne bli mørkere, så det var vanskelig å bedømme hvorvidt varmegeneratoren fungerte like mye hos ham. Men etter temperaturen i hans musikalske fortellinger og disputeringer å bedømme var det ikke noe som manglet der i gården.

Det var en temperatur og presisjon i Øiens spill denne ettermiddagen som ikke bare ga bakoversveis, men som også nesten skapte akutte behov for hentesveis! Min sidemann fortalte meg at dette var første gangen han hørte Jørn Øien live! Jeg kan garantere at Øien etter denne konserten har fått en ny fan!

Som andre nummer får vi « Madam Toulouse» – fra albumet «Two Blocks from the Edge», utgitt i 1997. På blokka mi står det bare «Petter !!! … Jørn !!!» ‘Nøff sedd!

En annen som fikk denne musikken til å stråle, var Hans Mathisen på sine gitarer. Det er vanskelig å høre denne musikken orkestrert med gitar uten å tenke på Pat Metheny. Metheny har jo gjennom sitt mangeårige samarbeid med Brecker satt sitt stempel på mange av Breckers komposisjoner. Nå er det også lett å tenke på Hans Mathisen, «+++»!

I første settet fikk vi bl.a. høre heidundrande versjoner av «Slings and Arrows» og «Midnight Voyage», begge fra den store Brecker-plata «Tales from the Hudson» fra 1996. Jeg er sikker på at Michael Brecker smilte bredt, der han satt og holdt øye med hva disse fem gjorde med musikken hans.

Etter en time med «║:fytti h…te … :║» var det ikke bare musikerne som trengte en pust i bakken. Men en halv time seinere var det «på’an igjen» med et nytt timeslangt sett! Nå ble startsignalet for en ny time med Brecker, gitt med «Chime This» fra 1988-skiva «Don’t Try This at Home»

Petter Wettre lener seg på pianoet og gliser bredt, mens Øien og Mathisen leverer noen solobidrag som ikke bare lukter svidd, det lukter som en herlig og smakfullt sammensatt gryterett, med myriader av smaksavskygninger og dufter. Hermund Nygårds trommespill er fascinerende, variert og hele tiden «to the point». Jeg har vel knapt nok hørt ham bedre før, enn denne ettermiddagen. Daniel Franck er hele tiden solid og bassalt på plass.

På «Never Alone» — fra «Now You See It … (Now You Don’t)» fra 1990 — leverer Petter Wettre en solo som du kan gi så mange stjerner du bare vil. Deler av den er bygget over en liten melodisk snutt, som blir hypnotisk repetert og utviklet. Fascinerende!

«Itsbynne Reel» — også den fra «Don’t Try This at Home» innledes med Wettre solo, hvoretter han leder dette over i en looping-basert sekvens der han bygger opp lag på lag. Han får saksofonen til å høres ut som Breckers EWI, og det swinger og rocker så det suger i veggene. Det er nummeret før jeg må kaste meg ut på gulvet for å få ut noe av den intensiteten og energien som ligger i musikken.

Avslutninga på det ordinære programmet er den følelsesladde balladen «When Can I Kiss You Again?» som Brecker skrev til sin kone på slutten av sitt liv. Låta ble utgitt på det posthume albumet «Pilgrimage» i 2007. Man skal ikke se bort fra at det ble felt noen tårer under framføringa.

Men så sier Wettre at «vi tar ei låt til». Som ekstranummer får vi, etter en feiende flott solointro av Nygård, en av Pat Methenys store schlägere — «Song For Bilbao» (i Breckerologisk sammenheng — fra «Tales from the Hudson»). Det er nesten så vi burde kunne forvente allsang av publikummet! Og lytter jeg ekstra nøye etter, så kan jeg såvidt høre den!

Men kanskje er det bare meg selv og mine egne minner jeg hører?

Tekst og foto: Johan Hauknes