Konserter

Spennende Jazz Connective i Helsinki

HELSINKI 28.- 30- OKTOBER 2019: Jazz Connective er en sammenslutning av forskjellige aktører innenforden europeiske jazzen. Her finner man klubber, festivaler, musikere, journalister og andre som er relativt dedikerte til jazzen og dens vilkår i Europa, og med støtte fra EU arrangerer de seminarer rundt om i Europa.

I år var seminaret lagt til Helsinki, rett etter Womex-messen i Tampere og Umeå Jazzfestival og i dagene før Tampere Jazz Happening.

I «manifestet», eller i ideen bak organisasjonen heter det: «In the midst of new issues, many artists and organizations are now making a common statement, reflecting new challenges within their practices: lack of promotion, difficulties in defining theie careers and their relationship to institutions as well as a felling of remoteness from the audience».

I år var man samlet I Helsinki under en slags styring av promotor Charles Gil, som er franskmann, men har vært bosatt i Helsinki siden 1996. Herfra driver man sitt management, hvor særlig fransk og finsk jazz er involvert.

Disse dagene i Helsinki var salt peanuts* utsendte med for første gang, for å  delta i debatter, høre konserter, i hovedsak med feanske musikere, og drive nettverksbygging med aldre «likesinnede».

Det hele startet med konsert i WHS Teatteri Union, med to konserter. Og allerede fra start ga dette inspirasjon til virkelig å følge med på hva denne organisasjonen holdt på med. For det startet med den slovenske vokalisten og «low-fi»-artisten Irena Tomazin Zagoricnik (hovedbildet) og hennes soloprosjekt «Another Crying Game». Her synger hun, både ordløst og på sitt hjemlige språk, mens hun arbeider med kassetter og gamle dat-kassetter istedet for laptop eller annen elektronikk. Og i motsetning til mange konserter man har hørt med vokal og elektronikk, som gjerne kan bli litt kalde og sterile, ble dette en nær og personlig reise inn i Zagoricniks verden. Hennes stemme var fortellende, og innimellom, mens hun fremførte sine tekster på morsmålet, forklarte hun på en ytterst sjarmerende og kort måte hva hun sang om. Fascinerende og veldig spennende, og ikke minst originalt.

Deretter fikke vi et solosett med den franske klarinettisten Elodie Pasquier, som var veldig «fransk», men som inneholdt fine improvisasjoner og komposisjoner gjort der og da.

Dagen etter startet seminaret med debatter og foredrag om den finske  inne i det nye, og fantastiske biblioteket i byen. Her fikk vi en grei oversikt over hvordan det sto til med det finske jazzlivet av lederen for Helsinki Jazz, Sakari Puhakka. Vi fikk høre omtrent de samme problemstillingene som mange land sliter med, om den landsdekkende rganisasjonen Finnish Jazz Federation, festivalene, klubbene, utdanningen, støtten fra myndighetene, forholdet til media, managements, plateselskaper, de ca 300 organiserte jazzmusikerne og om trender og utfordringene den finske jazzscenen står overfor.

Dagen etter var det igjen møter og diskusjoner. Denne gangen med fokus på formidlingsdelen og hva promotorene og managementetne kunne og burde gjøre, men det skal vi ikke plage dere med. Viktigere var det kansje med kveldens to konserter i den fine klubben Koko Jazz Club. Første møte med den polske pianisten og keyboardisten Joanna Duda og hennes trio med bassisten Max Mucha og trommeslageren Maxymilian Andrzejewski. Her fikk vi et sett som jeg syntes ble altfor stillestående. Mange lange strekk på keyboards og elektronikk, men uten at de fortalte meg noen ting, dessverre.

Men etterpå ble det mer «fart i svingene». Da fikk vi møte den franske trommeslageren Sylvain Darrifourcq sammen med de to finnene, bassisten Eero Tikkanen og trompeteren Verneri Pohjola, i et sett som virkelig satt. Drivende spill fra alle tre, i et landskap litt utenfor det man er vant til å høre Pohjola i på plate, Og Darrinforque er en trommeslager jeg ikke har hørt tidligere, men som absolutt fristet til et gjenhør. Spennende løsninger og solid oppbacking av Pohjolas trompetspill. Og med Tikkanen som sisteskanse ble dette en spennende time.

Tredje dag var det tid for den mest interrsante diskusjonen. Da var temaet hvordan man kunne gjøre jazzen mer carbon-nøytral. Med fokus på alt fra spillesteder, reiser for musikere osv. Her har Europe Jazz Network tidligere utarbeidet et manifest, men som få har satti fokus siden man utformet manifestet. Men nå er det på tide, og vi refererte til Jon Balkes reisebrev fra turné fra Istanbul til London, med tog, og hvordan de arbeidet med å måle sine carbon-fotavtrykk. Se Balkes reisedagbok for Jøkleba  på engelsk HER og på norsk HER. Denne dagen besøkte vi også den spennende jazzbusinessen We Jazz, som både driver plateselskap, flere klubber, festival, et jazzmagasin og om kort tid vil de også åpne platebutikk fordi de nettopp har kjøpt en samling vinyl på 11 000 plater fra en jazzsamler i Sveits. En organisasjon helt etter salt peanuts* smak.

Musikken denne kvelden besto av en duo med de to franske musikerne, klarinettisten Elodie Pasquier og gitaristen Gilles Coronado. Etter å ha hørt Pasquier tidligere, var det med en viss spenning vi så fram til denne timen, men dessverre syntes jeg at gitaristen ble altfor dominerende i sammenhengen og styrte musikken inn i et litt macho landskap.

Men til slutt fikk vi et møte mellom  duoen Insufficient Funs bestående av bass-saksofonisten Sam Cotommerford og trommeslageren Matthew Jacobson. Så hadde de like godt invitert med den finske aksofonisten Mikko Innanen til denne happeningen. Og hvilken happening det ble. De to startet med noen usedvanlig tøffe riffbaserte låter som virkelig satt. Og vi ble fascinert av de tos kommunikasjon og Commerfords bass-saksofonspill, som er av en type vi ikke så ofte hører hvis vi ikke lytter til for eksempel Colin Stetsons virile spill. Og når Innanen kom med, ble trioen fullkommen med den finske saksofonistens spill på baryton-, alt-, og sopraninosaksofon. Og særlig synes jeg kombinasjonen sopraninosksofon og bass-sasksofon var fascinerende. Et vidunderlig driv, men samtidig, innimellom, sart og vakkert. Helsinkidagenes høydepunkt!

Så forsvant de fleste av seminardeltagerne på konsert på rockeklubb med finske Mopo, att av Finlands tøffeste trioer per idag, mens salt peanuts* urtsendte valgte sengen for morgendag med tog nordover til Tampere Jazz Happening. Og derfra kommer de neste dagers rapporter.

Tekst og foto: Jan Granlie


Elodi Pasquier


Irena Tomazin Zagoricnik


Johanna Duda


Verneri Pohjola, Eero Tikkanen og Sylvain Darriforcq


Mikko Innanen, Sam Cotommerfordog trommeslageren Matthew Jacobson


Seminarleder og innitiativtaker Charles Gil