Konserter

Standarder i himmelske versjoner

JAZZHUS MONTMARTRE, KØBENHAVN, 22. MARS 2019: I de siste årene er det en rekke skandinaviske pianotrioer som har fått stor oppmerksomhet Både her hjemme og internasjonalt. Mange av dem har sluppet gjennom nåløyet hos Manfred Eicher i ECM, mens andre har utgitt på for eksempel Bugge Wesseltofts Jazzland-selskap, Storyville, Hubro, Rune Grammofon eller andre større eller mindre selskaper som har spesialisert seg på litt «smalere» uttrykk. Andre igjen har utgitt på tyske ACT, noe som har ført til at man nesten har vært nodt til å gå på konsert med artistene, for å få det rette utbyttet av trioene.

Men jazz er jo alltid best på konsert, endten det er på festival eller, aller helst på en litt trang jazzklubb. Og denne fredagskvelden er jeg mer enn glad for at jeg tok turen ned i det lille, og smått legendariske Jazzhus Montmartre i Store Regnegade midt i sentrum av København, for her var det duket for konsert nummer to av tre, med pianisten Carsten Dahls nye trio som har fått navnet Trinity.

Carsten Dahl et utvilsomt en av klodens dyktigste pianister. Med en idérikdom og en kreativitet som savner sidestykke, bringer han alle kombinasjoner han er med på opp på et nesten skremmende nivå. Det være seg om han spiller solo eller i samspill med Arild Andersen Trio, med vokalisten Torhild Ostad, sine mange trioprosjekter, med Palle Mikkelborg eller med sitt tidligere band, Carsten Dahl Experience.

Utenom Carsten Dahl består trioen av bassisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Stefan Pasborg. De to kjenner de fleste, som er en smule bevandret uti den danske jazzen, fra en rekke spennende konstellasjoner. Davidsen fra band som Simon Toldam Trio, Bobby Previte’s «Pan Atlantic Band» When Granny Sleeps , Oknok Kongo, Phoenix City , Copenhagen Art Ensemble , Kasper Tranberg’s «Yakuza Shuffle», Butch Lacy trio , Peter Bruun, Jakob Dinesen Trio, T.S. Hoegh’s «Locomotion Starsemble», Høeg/Davidsen/Osgood , Jan Kaspersen 6tet, Jacob Anderskov, Tranberg/Davidsen og STORK, for å nevne noen få, mens for Steffan Pasborg er det nok å nevne Ibrahim Electric, Odessa 5 eller samarbeidet med Alex Riel.

Sammen med Dahl var de ¾ av det utsøkte bandet Carsten Dahl Experience, kanskje det bandet i Norden som hadde størst problemer med å få seg spillejobb, sett på bakgrunn av hvor bra de var.

Men nå opererer de altså som trio, og hvilken trio! På Jazzhus Montmartre denne fredagskvelden beviste de for all verden at dette er en av de absolutt tøffeste og beste pianotrioer i jazzen i dag. Riktignok spiller de standardlåter, men måten de gjør det på overgår alle andre, inklusive Keith Jarrett og hans trio.

Denne kvelden startet med Arthur Schwarts «You and the Night and the Music», og på blokka mi står det at de går ut i 100, og hvor alle tre legger lista svært høyt for resten av kvelden. De går ut i et rasende tempo som overrasker publikum kraftig med måten de angriper låta på. Man er rett og slett ikke vant til å høre den på denne måten, og man vet at dette,kommer til å bli en strålende kveld.

Deretter får vi en ballade jeg ikke fikk med meg navnet på (jeg tror heller ikke det ble nevnt), som Dahl hadde helt i sin makt, og hvor Bill Evans dukket opp i bakhodet. Deretter kom Evans smygende, i en ytterst personlig versjon av hans «Blue in Green», som var mye «friskere» og inneholdt adskillig mer energi enn de fleste versjoner man tidligere har hørt av låta.

Så beveget man seg hjem til Danmark, og vi fikk den vakre folkevisa «Jeg gik mig du en sommerdag» i Ciss-moll, slik det danske lynne er, ifølge Dahl. En strålende bassintro fra Davidsen før de to andre kommer smygende inn med variasjoner over temaet og med Pasborgs utsøkte vispekomp. Vakkert.

Så er man over i Thelonious Monks verden og kanskje hans mest kjente låt, «Straight No Chaser», og Dahl vipper på pianokrakken så publikum lurer på om han skal ende ender pianoet allerede før pause! Men han klarer seg, og vi får en fantastisk versjon av den kjente låta, som Monk garantert nikket gjenkjennende til der han nå oppholder seg, ett eller annet sted i det hinsidige. Derfra går man direkte inn i en parafrase over forskjellige Monk-komposisjoner, og det swinger hemningsløst av de tre. Alle musikerne er med på å presse hverandre framover, og kommunikasjonen er strålende og nesten sømløs.

Deretter får vi en «lille pause» som det heter her nede, og jeg tar meg i å tenke hvordan i all verden publikum klarer å gå fra en kunstnerisk fantastisk opplevelse til fullt «jabb» om dagligdagse trivialiteter. Selv ble jeg sittende og stirre tomt ut i luften, for noe lignende av det første settet er det svært, svært lenge siden jeg har hørt.

Etter pause fortsetter de der de slapp, og selvfølgelig starter det med den nydelige balladen «Blame It on My Youth» ført i pennen av Oscar Levant og Edward Heyman i 1934. Dette er en låt som har fulgt Dahl i en rekke år. Det finnes flere versjoner av den på hans tidligere plater, og den blir bare bedre og bedre ettersom tiden går. Og denne versjonen må være den vakreste og mest kreative versjonen jeg har hørt til nå. Kommunikasjonen mellom Dahl og Davidsen er fantastisk, og Pasborg følger de begge til døra med store ører.

Deretter følger den noe ihjelspilte låta «Autumn Leaves», som «alle» har spilt opp gjennom jazzhistorien, men tro meg, den er aldri blitt framført slik den ble denne kvelden. Dahls spill er pågående og blir pisket fram av Pasborgs trommespill, mens Davidsen «holder fortet», og det swinger himmelsk. Mot slutten får vi en fire-fire duell mellom Dahl og Pasborg, som er en fryd for øret. De pisker hverandre framover som var det en legendarisk «tenor battle», før Dahl serverer noe som nesten kunne vært hentet fra Mozart, før de igjen pisker hverandre framover til himmelske høyder. Makan!
Deretter følger balladen «Be My Love» (det er på tide at musikerne får puste ut og ta seg inn igjen), en låt som i sin tid ble kåret til verdens nest beste låt etter «Mona Lisa», og enda bedre blir den i Trinitys versjon.

Så får vi «All the Things You Are» i en hurtig versjon, og en versjon som ligger et godt stykke unna de versjonene jeg tidligere har hørt. Heftig pianospill sammen med Pasborgs drivende trommespill, og vi får et helt annet uttrykk enn vi er vant til.

Og så blir det mer Monk. Relativt frie parafraser over flere av Monks komposisjoner, som låter vanvittig tett og fint, når Dahl kaster seg over tangentene relativt fritt mens Davidsen og Pasborg holder en utrolig stødig 4/4 i kompet.

De avslutter det ordinære settet med Billy Strayhorns «Take the A-Train» skrevet for Duke Ellington Orchestra i 1939. Og vi får den i typisk pågående Trinity-versjon. Himmelsk! Og etter stående applaus, gjør de like godt Harold Arlens nydelige «Over the Rainbow», som Judy Garland først gjorde kjent, og vi er mer enn fornøyd. For dette har vært en konsert som vil gå inn i historien som ett av høydepunktene. Ikke bare for undertegnede, men også i Jazzhus Montmartres lange historie.

Jeg tenker litt på andre pianotrioer som forefinnes der ute, og som selger 1000-vis av plater, og tenker: Hva er Keith Jarrett Trio i forhold til dette? Hva er det nordiske pianotrioidealet i forhold til det disse tre musikerne leverer? Mange har hevdet av Dahl er en musiker som i overkant er inspirert av Keith Jarrett. Og det kan godt hende at han er det. Men sammen med Nils Bo Davidsen og Stefan Pasborg overgår de tre det meste man har fått fra Jarrett-trioen de siste 20 årene. For dette var strålende! Jeg er glad jeg satte av fredagskvelden til denne konserten. Og er du i København i morgen, lørdag, så har de sin foreløpig siste kveld i Jazzhus Montmartre. Be there! Og følg med på hva din lokale jazzkonsertarrangør presenterer framover, for om Carsten Dahl Trinity står på plakaten, så er det møteplikt. Alt annet vil være en bortkastet kveld!

Tekst og foto: Jan Granlie


Stefan Pasborg


Carsten Dahl


Carsten Dahl, Nils Bo Davidsen og Stefan Pasborg