VOSSA JAZZ, DAG 3, SØNDAG 9. APRIL 2017: Så var det tid for å surfe inn mot avslutningen av den 44. Vossa Jazz. Og for starte nedtellingen hadde festivalen like godt invitert den amerikanske pianisten Matthew Shipp (bildet) til å gjøre solokonert i den intime Osa-salen.
Og selv om klokken 12 er i tidligste laget når det er siste dag på festivalen, så var salen godt besatt.
Matthew Shipp er en musiker som for mange har operert en litt under «radaren», men følger man med på den moderne, akustiske musikken som kommer fra USA, og gjerne på plateselskapet Leo Records, så kan man ikke unngått å legge merke til navnet. Han har gjort en rekke fine plater med blant andre saksofonisten Ivo Perelman, og med William Parker, og alltid leverer han spennende pianospill. Noen kaller han en slags kombinasjon av Cecil Taylor og Keith Jarrett, men det er vel så mye Bill Evans og Thelonious Monk i hans ytterst kreative spill.
Denne morgenen fikk vi noe jeg vil kalle en parafrase over pianisten Bill Evans. Men innslag fra flere standardlåter, hvor «Over the Rainbow» var den som var lettest å «ta», og som varte lengst. Og aldri har jeg hørt en så lyrisk, ekspressiv og kreativ tolkning av den gamle slägeren. Men så var vi plutselig inne i noe Monk-inspirert, før han skar ut mot Cecil Taylor og tilbake til det lyriske. Og en time (omtrent på sekundet) med Matthew Shipp var med å løfte søndagen høyt, allerede fra start. (JG)
Terje Isungset er mest kjent for å skape musikk på instrumenter han lager av is eller glass. Av hans tidligere opptredener her på Voss, minnes denne anmelderen spesielt godt da han tjuvstartet Vossa Jazz 2008 sammen med sanger Lena Nymark under åpen himmel oppe på fjellet Hanguren en sen torsdags kveld. Isinstrumentene til Isungset, Nymarks trolske stemme, et lett snødryss og en magisk lyssetting i snø og is laget en musikkopplevelse ingen av tilhørerne noensinne kommer til å glemme.
På årets festival hadde festivalsjef Trude Storheim bedt han lage ny musikk. Denne gangen var temaet vann i form av de nyskrevne verket «Sildrande». Og vann fikk vi i bøtter og spann! Både gjennom Isungsets komposisjoner, men også i helt bokstavelig forstand. Trompetist Arve Henriksen spilte delvis med schallstykket på trompeten nede i en plexiboks fylt med vann. Hadde det vært slik at man sugde på en trompet i stedet for å blåse i den for å lage toner, da hadde karen drukna, stakkar.
Isungsets verk var delt inn i forskjellige sekvenser med hver sine temaer, der temaene var inspirert av folkemusikk. Temaene ble gjerne brutt opp, enten i form av at ensemblet havnet over i hardbarka frijazz, eller ved at noen av musikerne kontrasterte temaet i forskjellige soloer. Dette fungerte meget bra, kanskje ikke så rart med et slikt a-lag av musikere. Det var store kontraster, alt fra det vakreste vakre til stunder som nesten gjorde vondt. Isungset selv ledet det hele på ypperlig vis og krydret det akkurat passe med trommer og perkusjon som ikke akkurat er hyllevare på 4Sound: takstein av skifer, trestokker av forskjellige lengder, spilledåser og alskens annen morsom pling-plong. Alt dette ble servert publikum gjennom Asle Karstads utrolig flotte lyddesign; Trude Storheim, kan du vennligst skrive en 20-årskontrakt med denne lydmannen?
Noen kan nok synes at dette var lett gjenkjennelige greier fra Terje Isungsets side. Denne anmelderen tar ikke dette særlig tungt. Det er ikke så mange som klarer å sette sitt tommelmerke i musikken slik at man gjenkjenner den. Hvis jeg skal være negativ til noe, så må det være at Isungset kunne ha sluppet til sine medmusikanter enda mer i form av solistiske ting. Med noen av Nordens beste musikere, kunne dette løftet verket opp på et enda høyere nivå. Og «Sildrande» var kanskje litt for lang. Vel 90 minutter med musikk, kan bli i drøyeste laget. Men bevares, alt i alt var dette en god konsertopplevelse. Det finnes atskillig verre steder å tilbringe 90 minutter av søndagen på Vossa Jazz enn i Terje Isungsets musikkunivers. For ordens skyld: Musikerne han benyttet seg av i «Sildrande» var Arve Henriksen – trompet, vokal, elektronikk, Sissel Vera Pettersen – vokal, elektronikk, saksofon, Morten Quenild – piano, Nils Økland – fioliner, Mats Eden – fioliner, Mats Eilertsen – bass og Asle Karstad – surround lyddusj. (BS)
Den polske trompeteren Tomasz Stanko kom nylig ut med plate sammen med sin New York Quartet på ECM. Denne kvartetten hadde man leid inn for konsert i Vossasalen siste dag av årets Vossa Jazz. New York avdelingen av bandet besto av bassisten Rueben Rogers og trommeslageren Gerald Cleaver, mens finske Alexi Tuomarila trakterte pianoet. Musikken vi fikk servert denne dagen, var i hovedsak hentet fra deres seneste innspilling, «Wislawa».
Tomaz Stanko er en trompeter som har vært med på å dominere den polske og europeiske jazzen siden 60-tallet. Hans særegne, litt røffe tone i trompeten, har lenge vært med på å sette en standard i den europeiske jazzen, men nå er det kanskje på tide å gi den gode mannen en velfortjent ferie. Tonen er langt i fra like sterk lenger, og hans teknikk har «rustet» kraftig. I tillegg syntes jeg hverken Rogers eller Cleaver virket spesielt inspirerte denne ettermiddagen. Mens Tuomarila egentlig var den som leverte varene. (JG)
Kristin Asbjørnsen er en av de mest kritikerroste stemmene i norsk jazz og verdensmusikk. For vel et år siden, begynte hun et samarbeid med koraspilleren Ablaye Cissoko fra Senegal og den norske gitaristen Olav Torget. Kora er et tradisjonelt strengeinstrument med 21 strenger som er mye brukt i Vest-Afrika. Samarbeidet førte til prosjektet «Traces of you». Asbjørnsen skrev en rekke nye sanger for denne besetningen som resulterte i et bestillingsverk til Global Oslo Music. Det var dette verket publikum på Vossa Jazz fikk høre på festivalens nest siste konsert søndag kveld.
Det er få vokalister i Norge som klarer å synge om kjærlighet i alle former med en slik inderlighet og overbevisning som Kristin Asbjørnsen. Hun har en rå men samtidig sår røst som formidler tekstene på en slik måte at tilhørerne umiddelbart tror på det. Cissoko og Torget ikler Asbjørnsens sanger et klangbilde som gjør sangene helhetlig og ytterst troverdig. Selv om dette først og fremst er Asbjørnsens musikk, så slipper hun til musikerne til under konserten. Kontrasten mellom Torgets elgitarer med diverse effekter, og Cissokos kora, skapte en nødvendig kontrast i musikken. Dette gjorde at tilsynelatende enkle sanger ble tilført dimensjoner som gjør de minneverdige. Når jeg så legger til at det hele ble servert publikum av lydmester Asle Karstad, kan jeg oppsummere det hele med at vi fikk nok en minneverdig konsert på årets Vossa Jazz. (BS)
Musikk handler i bunn og grunn om å berøre, om å lage bilder i folks sjel som gjør noe med de som hører på. Når man lykkes med dette, har man nådd det som må være selve meningen med musikk. Om en konsert skal måles etter disse kriteriene, var årets avslutningskonsert på Vossa Jazz en dundrende suksess.
Samarbeidet mellom vokalisten Solveig Slettahjell, gitaristen Knut Reiersrud og trioen in the country (Morten Qvenild – piano, Roger Arntzen – bass og Pål Hausken – trommer) startet for tre år siden. I 2015 kom albumet «Trail of Souls», der de tar for seg den amerikanske blues- og gospeltradisjonen. Når denne tradisjonsmusikken får seg en runde i den musikalske kverna til disse fem musikerne, kommer de ut i den andre enden i tapninger som det er umulig å ikke bli berørt av.
Slettahjells silkemyke stemme formidler disse gamle sangene på en makeløs måte. Skjønt, silkemyk og silkemyk – søndag kveld fikk vi også oppleve Solveig Slettahjell med en power som denne anmelderen ikke har hørt før. Ikledd Reiersruds enestående gitarspill og In The Countrys jazzete og innovative tilnærming, blir dette en uslåelig miks som gir denne tradisjonsmusikken både nytt innhold og mening. Jeg skal ikke ta for meg hver enkelt sang, men jeg vil likevel nevne en, «Sometimes I Feel Like a Motherless Child», der Slettahjell gjorde en lavmælt men intens versjon kun kompet av Morten Quenild på piano. På dette tidspunktet i konserten, klarte ikke denne anmelderen å være journalist lengre, men måtte gi seg helt over i de sterke følelsers vold, i likhet med de aller fleste i en stappfull Vossasal. Da konserten var slutt, bega vi oss ut i vossanatta og visste med sikkerhet at vi aldri kommer til å glemme denne konserten. Og Vossa Jazz har skaffet seg en stor utfordring, hvordan kan man toppe dette? (BS)
Så er Vossa Jazz 2017 historie. Og som alltid ble det levert et program av svært høy kvalitet. Fra åpningen på Badnajazz med koraspilleren Dawda Jobarteh og trommeslageren Stefan Pasborg, via samme Pasborg i duo med keyboardisten Ståle Storløkken, Sheila Jordan og Cameron Browns magiske duokonsert og Matthew Shipp solo til vi rundet av med først vokalisten Kristin Asbjørnsen og deretter Solveig Slettahjell med Knut Reiersrud og in the country. Det eneste skåret i gleden var at vi under konserten med Matthew Shipp fikk den triste beskjeden om at jazzens morsomste og mest kunnskapsrike mann i Norge, Knut Borge, dessverre forlot vår verden tidlig denne søndagen. Men en trøst må det være, at man heretter vil få det mye morsommere på himmelens jam session.
Vi var tilstede på medarbeiderfesten etter siste konsert, og sjelden har vi sett en festivalsjef som til de grader jobber aktivt med å engasjere sine medarbeidere. Hadde noen fra et av de store PR-byråene vært til stede og sett hvor dyktig hun er på teamwork, så hadde hun umiddelbart blitt henket inn til millionlønn.
Og selv om værgudene hadde truet med regn og «guffent» vær på vakre Voss denne helga, så valgte de istedet å følge undertegnede, som tok med seg det gode vårværet fra København til Voss disse dagene. Og når sola viser seg, blir det alltid hyggelig på Vossa Jazz. Vi sees om et knapt år!
Tekst: Bjørn Sannes (BS), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
